- Møtes vi i kulturen, blir det vanskeligere å krige - 13.11.2023
- Berøring er bra for samfunnet! - 03.11.2023
- Språklig mangfold styrker folket! - 30.09.2023
Kandidatene
|
Fransk politikk, og især franske myndigheters måte å forholde seg til sin mangfoldig sammensatte befolking på, har ringvirkninger i hele Europa, herunder Norge. I årets presidentvalg i Frankrike finner første runde sted den 10. april. Dersom ingen av kandidatene vinner et flertall denne dagen, blir det omkamp mellom to toppkandidater den 24. april. Valérie Maigret Berger følger opptakten til valget.
Gaullisme eller pragmatisk liberalisme? Passiv sosialisme? Zemmourlisme? Adieu l’humanité? I takt med vårens etterlengtede ankomst nærmer presidentvalget i Frankrike seg med stormskritt. Delikate vårblomster springer ut i landets vakre hager, parker og på jorder. Dagene er gjerne milde og solrike på denne tiden. Langs Quai des Célestins i Paris sitter folk tett i tett, antrukket i enkle, taktile og sofistikert klær. Som et fotografisk minne fra en annen epoke er mye av klisjeen om pariserne eksisterende i Frankrike den dag i dag. Bon-vivantisme, elskede som vandrer forsiktig langs gatene og intellektuelle som konverserer intenst på historiske kafeer med et tidløst preg.
Macron: godt likt og lite respektert på samme tid
Temperaturen i politikken i landet er derimot alt annet enn sofistikert og enkel, både hva gjelder utspill, retorikk og medieoppslag. For anspent politisk stemning er blitt hverdagskost rundt franske bord – noen ganger med og noen ganger uten et glass vin til.
Sittende president, Emmanuel Macron ble for nylig avbildet i avisen Le Monde Diplomatique, ubarbert og iført hettegenser – i sterk kontrast til sitt ellers dresskledde og glattbarberte ytre, og til både glede og forargelse. Ikke desto mindre annonsere han sitt kandidatur den 4. mars og er ifølge internasjonale kommentatorer en sikker kandidat til å kunne vinne valget slik ting ser ut nå – med eller uten hettegenser. Dette til tross for at kandidatenes popularitet varierer i takt med utspill, debatter, hendelser i verden og i landet.
Valgmålingene datert den 26. mars viser at han ligger øverst med 28 % av stemmene. Noe ned i popularitet siden 10. mars da målingene viste at han ledet med 33 %. Ivrige franskmenn og frankofile er både misfornøyde og glade for Macrons store ønske om gjenvalg i politikken. Han er godt likt og lite respektert på samme tid.
Små sjanser for sosialistene
Under Macron – og langt ut til høyre – finner vi en kvinne som ikke er så kjent for å gå stille i gangene. Marine Le Pen ligger nå på andreplass med 20 % av stemmene. Uavhengig av om Macron leder eller ei, er kandidatursirkelen sterkt preget av konservative krefter. Ikke et ukjent fenomen for franskmenn som er godt kjent med en lang tradisjon for Gaullisme. Gaullismen taler for en nasjonalistisk og konservativ politikk med sterkt presidentstyre. Bevegelsen ble organisert som politisk parti i ånden av Charles de Gaulle og hans politiske ideologier – derav navnet Gaullisme.
Uavhengig av om Macron leder eller ei, er kandidatursirkelen sterkt preget av konservative krefter.
Sosialistiske politikere forsøker stadig å dempe noe av frykten i landet med stort miljøengasjement og opprop om sterkere humanisme. Monsieur Jean-Luc Mélenchon er årets kandidat fra den franske venstresiden og har lang fartstid i politikken. Blant annet kjenner vi han fra sosialisten François Mitterrands storhetstid – Mitterand var Frankrikes president fra 1981 til 1995. Mélenchon er i årets valg en sterk sosialistisk kandidat, men er for langt nede på listen til å kunne påvirke stort eller komme seirende ut av første runde av valget som avholdes den 10. april.
Macron – ikke uten risiko
Stormaktsspill i Europa har på ny resultert i krig etter at Russlands president Vladimir Putin angrep Ukraina. Dette bidrar selvfølgelig også til at det skapes nye vinklinger – nye måter å se Europa på. Krigen påvirker også hvorvidt Macron blir sittende i presidentstolen – om enn på indirekte vis.
Den franske juristen og forfatteren Lorelou Desjardin, boastt i Norge, forklarer dette i VG den 13. mars, slik:
«Mange franskmenn er sinte på Macron, og det er en av grunnene til at så mange radikale partier er så populære. Hans politikk har ført til økt fattigdom, og han har svekket arbeidsmiljøloven og gitt skattelettelser til de rikeste. Måten han håndterte pandemien på er også kritisert av mange. Om man er enig eller uenig med måten Macron håndterte pandemien på i 2020 og 2021, og måten han møtte «gule vester-krisen» i 2018 og 2019, så er det nå mer som står på spill. Både Le Pen og Éric Zemmour [ytre høyre-politiker] har klart å heve seg til plassen bak Macron på valgmålingene. Men en fransk president med tilgang til både atomvåpen og en direkte telefonlinje til Putin. Ønsker vi som franskmenn virkelig å ta en slik risiko?»
Mørkt landskap
Artikkelen over forteller noe om hvorfor en eventuell seier til Macron – selv om han er velkjent – ikke utelukkende representerer trygghet. For litt som de konservative er liberalisten Macaron også selv en risiko for landets fremtid. Unntaksvis velger han dog å la skjegget gro, i takt med en ny og snillere liberalisme. Og ja, franskmenn hadde kanskje hatt godt av en mykere fremtredende Macron, noe à la Ukrainas president Volodymyr Zelensky. Enkelte medier ville sågar ha det til at Macron, iført den famøse hettegenseren, forsøkte å etterligne Zelenskys garderobe.
Duellene mellom Macron og Le Pen er nervepirrende nok i seg selv, men valget har også andre kandidater som kan forstyrre nattesøvnen til både franskmenn og europeere ellers. For essayisten og nasjonalisten Éric Zemmour er en politisk kandidat langt ut til høyre som mange grøsser av. Mildt sagt.
Han er leder og grunnlegger av partiet Reconquête som ble stiftet i 2021. Hans uttalelser har skapt store overskrifter, så som hans ønske om å nekte arabere statsborgerskap, samt hans tidvis antisemittiske holdninger.
Franskmenn føler seg i det hele tatt stadig mer miserable i takt med den gaullistiske blomstringen. Uavhengig av hvem som vinner valget er det denne gangen vanskelig å spore noen positiv diskurs i politikken. Kanskje er hell og håp for landets kunstneriske aktivisme som motreaksjon og vaksinering mot Le miserable veien å gå?
Godt valg, Frankrike!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
