Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
I februar 2020 jobbet jeg som frivillig ved en helseklinikk i flyktningeleiren Moria i Hellas. Jeg husker at jeg før avreise ble skuffet over å få høre at det var flest afghanere i leiren – skulle jeg ikke hjelpe ordentlige flyktninger? Litt redd var jeg også for disse farlige migrantene fra Midtøsten som jeg hadde mine meninger om fra media.
Den pinlige forskjellsbehandlingen
Men jeg trosset min frykt og mine fordommer, og reiste ned. Holdningene mine endret seg raskt. Jeg ble så godt mottatt og inkludert, ikke én gang følte jeg meg utrygg. Jeg jobbet sammen med frivillige som selv hadde søkt asyl og bodde i teltleiren, noen av dem har jeg fortsatt kontakt med og de er blant mine beste venner. Nå vet jeg at afghanere flest har all rett til å påberope seg flyktningstatus, og at det skal mye til for at noen velger å flykte fra sitt hjemland.
I forbindelse med Ukraina-krigen, som har skapt et enormt humanitært engasjement, går debatten om hvordan flyktninger fra ulike deler av verden møtes på forskjellige måter her i Europa. Mine venner som har møtt motstand og motvilje i måneder og år, undrer seg over at Europa plutselig har kapasitet til å ta imot flyktninger likevel – så lenge de kommer fra Ukraina. Hvorfor er hjelpeviljen så mye større overfor ukrainere sammenliknet med for eksempel afghanere? Hvorfor møtes noen med åpne armer mens andre møtes med murer, piggtråd og vold? Har Europa et rasismeproblem?
På tilsvarende måte som personlige kriser gjerne fører til personlig utvikling, vil samfunnskriser kunne føre til samfunnsutvikling. Vi utfordres på våre holdninger og verdier, våre etablerte «sannheter» settes på prøve. Europas respons på Ukraina-krisen viser tydelig at det forekommer forskjellsbehandling av flyktninger fra ulike land, og det er helt på sin plass å stille kritiske og provoserende spørsmål rundt det som foregår. Det er en ukomfortabel diskusjon, men vi må tørre å ta den og tåle å stå i den.
Ansvar for å jobbe med egen frykt
Det har kommet noen uheldige uttalelser fra enkeltpersoner om blå øyne, lyst hår og kristne når det gjelder flyktninger fra Ukraina, og det finnes grupper i samfunnet som er tuftet på rasistiske verdier. Likevel tror jeg at for folk flest så handler de forskjellene i holdning og reaksjon som vi nå ser, om noe annet enn at vi tillegger mennesker med ulikt utseende, kultur og bakgrunn ulik verdi som mennesker. Jeg tror det handler mer om oppfattet nærhet. Politisk, geografisk og kulturell. Det handler om at det vi oppfatter som nært berører oss på en annen måte enn det vi oppfatter som mer fjernt. I en krisesituasjon er det naturlig for oss at vi hjelper de nærmeste først, før vi beveger oss utover i sirkelen.
EU-president Ursula von der Leyen hevdet, ifølge en artikkel i Aftenposten 28. februar, at «Ukraina er en av oss» og at det derfor er selvsagt at EU støtter Ukraina. I tillegg til politiske avtaler som gir ukrainske borgere lett tilgang til andre europeiske land, skaper opplevd kulturell nærhet trygghet og fellesskapsfølelse. På den andre siden vil opplevelse av kulturell avstand ofte skape frykt og fremmedfølelse. Frykt for det som er ukjent, frykt for det som er annerledes. Å tenke på hvilket bilde mange av oss har av Ukraina og hvilket vi har av Afghanistan kan hjelpe oss til å forstå hvorfor vi reagerer ulikt overfor flyktninger fra de to landene.
Den forskjellen vi så tydelig ser nå i engasjement og behandling er forståelig og forklarbar, men ikke akseptabel. Et menneske på flukt er et menneske på flukt, og vi skal vise dem respekt og omsorg uavhengig av alle slags merkelapper vi klarer å sette på dem. Etter min mening har vi alle et ansvar for å jobbe med oss selv når vi kjenner på frykt og fremmedfølelse.
Nytt fokus: hjelp til alle som trenger det
Frykt er en kilde til kontroll, og dette har ulike makthavere gjennom tidene utnyttet for å kontrollere folket og sette ulike konstruerte grupper opp mot hverandre. Men med kunnskap vil denne teknikken ikke fungere, for når vi lærer andre kulturer og mennesker å kjenne, innser vi at vi er mer like enn ulike, og at det som er ulikt ikke er så viktig eller skremmende, eller til og med berikende! Med frykt bygger vi murer, med kunnskap kan vi bygge broer.
Jeg håper den grusomme krigen i Ukraina kan føre noe godt med seg når det gjelder forholdet oss mennesker imellom. At vi gjennom å ta debatten om forskjellsbehandling kommer frem til hvordan vi kan hjelpe ALLE flyktninger, uavhengig av hvor og hva de flykter fra. At vi kan skifte fokus fra «oss mot dem» til et varmere og mer inkluderende samfunn der «alle folkeslag er ett».
Jeg vil avslutte med et sitat fra en Pokemon-film:
«Nå har jeg skjønt at forholdene du er født under slett ikke er viktige. Det er det du gjør med livets gave som avgjør hvem du er.»
Hvem vil du være – en som bygger bro eller en som bygger mur?
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
