– Jeg har selv opplevd krig og vært på flukt, og det er vonde minner. Hvordan forklarer vi barna våre at gjestfrihet er forbeholdt de som kommer fra Europa? skriver artikkelforfatteren.
Foto: IOM
Hvordan forklarer vi den oppvoksende generasjonen at menneskeverd er forbeholdt kristne mennesker i våre naboland? spør Avin Rostami i dette innlegget.
Avin Rostami
Latest posts by Avin Rostami (see all)

Nyheter fra Ukraina har rystet oss alle. Bilder av fedre som tar farvel med sine barn og elskede i det de skal i kamp. Og dette vekker så mange minner fra min egen barndom. For en som er født og vokst opp med krig, og som har levd som flyktning, er disse bildene nære og virkelige. 

Krig er brutalt og skremmende – både i Kurdistan og i Ukraina

Jeg har kjent på et indre ubehag hver gang jeg har kommet over nyheter og oppdateringer på sosiale medier om situasjonen i Ukraina. Jeg sitter her, og må kveld etter kveld, gjennom skjermen, møte frykten i øynene. For dette må jeg – jeg kan ikke bare forsøke å styre utenom, unngå å oppdatere meg, unngå å følge med, og ikke engasjere meg. 

Med både lang utdanning og kompetanse i traumefeltet vet jeg jo hva min kropp og mitt sinn går gjennom. Når man helst vil unngå å se, handler det ofte, forståelig nok, om å ville unngå en eventuell retraumatisering. For selv om året er 2022, er historiene barna i Ukraina nå lever skremmende like de fra min egen barndom – selv om fokus nå er på Ukraina i vest og jeg selv var i Kurdistan i Midtøsten. Hverdagen i krig og på flukt er i begge tilfeller like brutal, vond og skremmende. 

Prisen barna betaler i krig

Det er mange scener fra min barndom som beveger seg i tankene og i sinnet mitt i disse dager. Alle gangene vi gjemte oss og overnattet under broene. Og spesielt den ene kvelden da kvinner og barn fra flyktningeleiren måte søke beskyttelse og trygghet hos bekjente og slektninger i byene i nærområde, mens mennene skulle bli igjen og kjempe. Vi fikk trusler om et angrep på flyktningleiren, slik det iranske regimet hadde angrepet en annen flyktningleir et par timer fra oss. 

Jeg var rundt åtte år den gangen. Vi fikk beskjed om å pakke, og jeg og min storesøster pakket en koffert med sko, og jeg tror ikke et eneste par var helt. Mange var plastikksko som min storesøster hadde reparert ved å varme opp en jernstang og smelte de ødelagte delene sammen. Vi pakket sko-kofferten, og ventet på at det skulle bli vår tur å bli hentet med bil. Mamma holdt min yngste søster mens vi sto ved vår inngang. 

Så fikk hun øye på naboen. Og mamma spurte hvorfor hun ikke hadde pakket. Naboen svarte at hun hadde ingen bekjente eller slektninger, dermed ingen steder å dra. Mamma ba henne å pakke fort mens hun passet hennes 2 små barn, for om vi fikk plass hos vår slektning som bodde en times tid unna, så skulle det nok være plass til dem også. Nabokvinnen gikk raskt inn for å pakke mens hun tørket tårene. 

Vi fikk plass i en pickup, godt plassert bakerst uten belte eller beskyttelse. Det var om å komme seg raskest mulig ut av flyktningleiren. Vi tok farvel med far, alt var så stille i det øyeblikket. Jeg studerte mine foreldres blikk. De blikkene sa mer enn noen ord kan uttrykke. Takknemlighet overfor å ha vært hverandres anker i livet, og kjærligheten som hadde gitt de fire døtre, og frykten de følte i øyeblikket. Frykten for at dette var kanskje deres siste utveksling av blikk. 

I det øyeblikket ble frykten overveldende. Jeg var så inderlig og intenst redd for å aldri se pappa igjen, jeg startet å strigråte høylytt. Pappa omfavnet meg, tørket bort tårer og sa vi kommer til å ses igjen, mens han tvang frem et forsiktig, varmt smil. Den natten sov jeg ikke sammen med mamma, vi hørte lyden av flyene, og hver lyd tok fra meg noe av tryggheten inni meg. Den uvissheten, utryggheten og tankekaoset vi levde i da tærer på. 

Jeg var så inderlig og intenst redd for å aldri se pappa igjen

Vi var heldige og ble gjenforent med våre fedre dagen etter. Men nå mens jeg skriver dette, lever mange barn i det vi levde i for over 25 år siden. Og mange er ikke så heldige at de blir gjenforent med sine nære igjen. For det er alltid barna som betaler høyeste pris i en krig. 

Den pinlige forskjellsbehandlingen

I følge en rapport fra FN kan vi lese at om lag 50 millioner barn nå er på flukt. Det som vekker mange såre følelser og tanker om urettferdighet er hvordan hudfarge og nasjonalitet, selv i krisesituasjoner, spiller en avgjørende rolle i hvilken hjelp man mottar. Flyktninger fra Ukraina får nå brettet ut rød løper ved ankomst, mens andre flyktninger, for eksempel de fra Afghanistan og land i Midtøsten blir satt i bur og til tider får umenneskelig behandling i ankomstapparatet. Dette er rystende og urovekkende. 

For krigstraumer er like skremmende og vonde uansett nasjonal bakgrunn og hudfarge. Jeg ble nylig gjort oppmerksom på en situasjon til en familie som sitter fast i skogen mellom Polen og Hviterussland. Familien er fra Irak, har med seg flere barn, deriblant en gutt som har en skade, og trenger medisinsk hjelp. Hun som sendte meg informasjon om denne saken er selv polsk og skriver til meg: «Jeg er så flau over landet mitt! Ja! Dette landet som hjelper millioner av ukrainske flyktninger og gir blaffen i folk fra Irak og Syria som prøvde å flykte til Europa gjennom Polen for å redde livet til barna sine. Jeg kan ikke sove og leve med å vite om det som skjer der i skogen» 

«Gode norske verdier» satt på prøve

Dette burde vi alle reflektere over. Hva er det som gjør at flyktninger blir så ulikt behandlet, også i Norge? Flyktninger fra visse land må tilbringe dager og år i uvisshet, og deres barns barndom blir preget av utrygghet og usikkerhet, mens europeiske flyktninger får en betydelig mer menneskelig behandling. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel en starter med dette «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». 

Hvor er rettferdigheten i at flyktninger blir møtt med rasisme og forskjellsbehandling basert på deres nasjonalitet? At flyktningbarn fra ikke-europeiske land vokser opp på asylmottak og i verste fall blir atskilt fra sine omsorgspersoner mens flyktninger fra Ukraina får behandling i tråd med FNs verdenserklæring om menneskerettigheter?

Hvordan kan vi som samfunn la dette skje med våre barn, med kommende generasjoner som vitne? Hva gjør det med deres syn på menneskets verdi? Hva gjør dette med deres tolkninger av det som så ofte blir beskrevet som «gode norske verdier»? Verdier som menneskeverd, solidaritet, rettferdighet og likebehandling. Verdier som velferdssamfunnet er tuftet på. 

Hvilken signaler sender staten og politikerne til kommende generasjoner når det foregår så stor forskjellsbehandling av mennesker i kriser – alt basert på deres opphavssted og hudfarge? Det er spørsmål vi må ta på alvor og ha en åpenhet som samfunn til å ta diskusjoner om. 

Å snu ryggen til dette, og late som om rasisme i systemet i behandling av flyktninger ikke eksisterer, vil koste samfunnet og staten dyrt på sikt. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER