Foto: Firuz Kutal
- Tripoli – Oslo | Hozayfa Alabrash - 23.06.2023
- Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen | Hozayfa Alabrash - 14.05.2023
- Var jeg heldig? | Hozayfa Alabrash - 01.03.2023
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Etter ganske lang tid som arbeidsledig i Libanon, ble jeg endelig innkalt til jobbintervju. I Libanon er det utrolig vanskelig å leve for alle syrerne, og ikke bare på grunn av fattigdom og økonomisk krise. For det er allerede et merkelig og dårlig forhold mellom libaneserne og syrerne som ingen helt kan forstå.
Hatet meg fordi jeg var syrer
Jeg nådde stedet for jobbintervjuet klokka 07.00, og ble en blanding av forbauset og stresset da jeg så sjokoladebutikken. Alt så for øvrig veldig pent ut, og det luktet godt av sjokolade og godterier. Og stressnivået dempet seg etter at jeg hadde sett sjefen, Karam. Han virket så utrolig snill, i motsetning til de ansatte som jobbet nede på fabrikken som lå rett under butikken.
Heldigvis fikk jeg jobben, men på en fabrikk med noen rare folk. Noen virket sure, noen rasistiske og veldig få virket snille. Utsiktene til en god jobbhverdag luktet altså ikke like godt som butikken, Men jobbe måtte jeg, for å hjelpe meg selv og familien min.
Jeg dro ofte hjem gråtende til mitt lille rom, fordi jeg ble behandlet dårlig. Noen lurte meg hele tiden, andre plaget meg, og en jente sa rett ut til meg at hun hatet meg fordi jeg er syrer – selv om jeg var flink på jobb.
Jeg ble lurt
Dagene gikk og situasjonen ble enda vanskeligere, både på jobb og generelt for syrerne i Libanon, og jeg trivdes ikke – verken på jobb eller i Libanon. Jeg opplevde tyverier, og det var ingen lov som beskyttet syrere mot forbrytelser. Derfor måtte jeg gjemme alle mine penger, mer spesifikt 2000 dollar, hos den eneste snille jenta på jobb, og hun sa at det var trygt å gjemme pengene hos henne.
En tid etter, på vei hjem fra jobb, ble jeg stoppet og arrestert av politiet for at jeg ikke hadde oppholds- og jobbtillatelse i Libanon. Men de slapp meg ut dagen etter og krevde jobbtillatelse som kostet 200 dollar.
I den samme tiden som alt dette skjedde, fikk jeg beskjed om at min bror ble fengslet i Syria, og at advokaten krevde mye penger for å kunne hjelpe. Jeg fikk også sparken fra jobben, fordi sjefen ikke ville få problemer med politiet.
Alt det vanskelige kom samtidig, og jeg mistet håpet, ble arbeidsledig, og snart også hjemløs – altså dersom jeg ikke jobbet slik at jeg kunne betale leie for rommet mitt. Derfor kontaktet jeg jenta fra jobb for å få tilbake pengene. Da fikk jeg meg en overraskelse. Hun sa jeg aldri hadde gitt henne noen penger og at jeg ikke kunne bevise at hun hadde fått dem.
Hjelp fra uventet hold
De siste pengene mine tok slutt, og jeg befant meg i tillegg i en krise fordi flertallet av libaneserne jeg møtte gjerne var rasister og behandlet meg dårlig. Jeg måtte selge alle mine eiendeler og møbler for ikke å bli kastet ut av rommet mitt.
Det var helt stille på rommet – som nå var uten strøm og møbler, og om noen dager ville jeg bli hjemløs. Jeg gikk gråtende til moskeen for å få varme i kroppen min. Og der skjedde noe magisk.
Jeg satt meg ved siden av en mann på cirka 40 år. Han smilte til meg hele tiden, og til slutt kom han og snakket med meg. Han sa plutselig at han hadde en ekstra seng som skulle gis bort hvis jeg trengte den. Jeg ble sjokkert over dette, og sa ja med en gang. Han hjalp meg med å bære senga til rommet mitt, og der så han at jeg ikke eide noe. Han ristet på hodet og gikk.
Den samme natta ringte han meg og inviterte meg på en kopp te. Da snakket vi sammen og jeg fortalte han om min situasjon. Plutselig kom en stor varebil med to menn. Mannen sa at kona ønsket seg nye møbler, og at han ville gi meg alle sine gamle møbler. Rommet mitt ble fylt av de nye møblene, men det hjalp jo ikke så lenge jeg ikke kunne betale leien min senest tre dager etter.
Men så, blant eiendelene jeg hadde fått av mannen, fant jeg en pose med noen vinterjakker og inne i en jakke lå det 1000 dollar sammen med et ark der det sto skrevet: «Du fortjener det beste». Jeg gråt av glede, nå kunne jeg betale for leie og jobbtillatelse, og komme tilbake på jobb. Og jeg kunne hjelpe broren min i Syria.
Når jeg ser tilbake på dette nå, ser jeg at rasismen ikke var et resultat av at menneskene jeg møtte var libanesere, eller av andre nasjonaliteter for den sakens skyld. For libanesere hadde påført meg smerte, men andre mennesker av samme nasjonalitet reddet også livet mitt.
For sånn er menneskeheten. Vi kan være helt ulike – også når vi tilhører samme nasjonalitet. Det er den slags man kan lære mens man lager sjokolade i Libanon.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
