Foto: St. John Church
I år faller muslimenes fastemåned Ramadan sammen med den kristne påsken, to viktige religiøse høytider. Den kristne fasten varer i 40 dager før påske, noe de fleste, i alle fall her i Norge, ikke vet eller bryr seg om, men som observeres i katolske land.
Fiendebilder gir næring
Faste er, ifølge Wikipedia, vanlig innen ulike religioner, gjerne som en tid for refleksjon, bønn, åndelig fornyelse, rensende prosess, botgjøring med mer. Dette stemmer dårlig med at det foregår kriger og undertrykkelse i store deler av verden i religionens navn, eller med religiøse lederes velsignelse.
I det forrige århundre så det ut til at ideologier som fascisme, kommunisme og nazisme var dominerende i store kriger. I det 21. århundre blir religion brukt som motivasjon for angrep og grusomheter begått over hele verden. Religiøse grupper som Taliban, Boko Haram, Al Qaida og Al Shabab påberoper seg religiøse motiver for aktivitetene sine, og det foregår borgerkriger i mange muslimske land.
I India kriger hinduer mot muslimer, i Myanmar, der 87 % av befolkningen er buddhister hvis viktigste påbud er å ikke skade andre levende vesener, begås det folkemord mot rohingyaer, og i Kina, offisielt et sekulært land, tolereres ikke muslimske minoriteter som uigurene. President Abiy Ahmed i Etiopia, som fikk Nobels fredspris nesten før han fikk vist hva han sto for, ser heller ikke ut til å være synderlig brydd av sin religiøse overbevisning som evangelisk kristen, og har styrtet Etiopia ut i en blodig borgerkrig.
Israel/Palestina-konflikten kjenner vi også til. Midtøsten, der de tre beslektede religionene jødedom, islam og kristendom har sin opprinnelse, er et konstant urolig område, der religion spiller en stor rolle, og gjentatte fredsprosesser ikke lykkes i å dempe konfliktene.
Selv om de fleste konfliktene bunner i ønske om makt og herredømme, er religion en måte å markere tilhørighet, og også forskjeller, på, samt danne fiendebilder av «de andre» som ikke tenker som «oss». Gjennom undertrykkelse og mangel på opplysning kan befolkninger hjernevaskes og bli bytte for skruppelløse ledere og krigsherrer.
Kristne på begge sider
Hånd i hånd med krigslysten går trangen til å ha kontroll over «moralen» blant folk. Særlig kvinner pålegges strenge regler, musikk forbys, billedkunst fjernes.
Store grusomheter foregår nå i Russlands krig mot Ukraina, i vårt eget nærområde. Putins motiv er å «frigjøre» Ukraina. I en tale sier han at «Ukraina er en uatskillelig del av vår egen historie, kultur og åndelige rom », og minner om at folket i Ukraina «i uminnelige tider» har sett på seg selv som russere og ortodokse kristne.
Gjennom undertrykkelse og mangel på opplysning kan befolkninger hjernevaskes og bli bytte for skruppelløse ledere og krigsherrer.
Det er vanskelig å se inn i Putins hode, men at «det åndelige rom» ikke er hans nærmeste anliggende er relativt klart. Ønsket om å gjenerobre områder som gradvis forsvinner fra den tidligere Sovjetunionen, og det som ser ut til å være et ustyrlig maktbegjær, ser ut til å stå mest sentralt.
Putin har alliert seg med den ortodokse kirke, og gjør usmakelige PR-stunts som å isbade til minne om Jesu dåp, på Helligtrekongers dag. Den russisk-ortodokse kirkes leder, patriark Kirill, har ikke fordømt Russlands invasjon, kaller Putin «Guds mirakel», og sier at «militæroperasjonen» i Ukraina og den mangeårige konflikten handler om «hvilken side av Gud menneskeheten skal stå på». Kirill omtalte dette som et skille, med Russland på den ene sida, og vestlige land med sine mer liberale verdier på den andre.
I den enorme gullbelagte katedralen utenfor Moskva, i Patriotenes Park, blir russiske soldater som har ofret seg i Putins krig mot nabolandet hyllet som martyrer og prestene ber for dem.
Alt dette foregår ikke så langt fra oss, i to kristne land, som vårt. Andre verdenskrig ble også kjempet av kristne på begge sider. Angriperen hadde den gangen kirkens biskoper på sin side i krigens første år, og tyske soldater ble anmodet av dem om å være tapre, kjempe og holde ut. Paven i Roma protesterte heller ikke da Hitler angrep land etter land.
Religion beskytter ikke nødvendigvis mot grusomheter
Nå kommer tusenvis av ukrainske flyktninger til oss, og selvsagt må de det. De trenger vår støtte, likner oss, er altså kristne, og blir lette å integrere. Lettere enn folk med muslimsk bakgrunn, eller folk fra fjerne land i Asia og Afrika, som vi har lite felles med. Men på ett område likner alle flyktninger hverandre, enten de er fra Afrika eller Europa: De har flyktet fra kriger der diktatorer, despoter og tyranner har terrorisert uskyldige mennesker, og i mange tilfeller i religionens navn, eller med religiøse lederes samtykke.
Religiøs tilknytning er ingen garanti mot grusomheter og maktbegjær, den kan snarere brukes til det motsatte. I disse «hellige tider», i Ramadan og påske, er det kanskje betimelig å minne om fastens essens: refleksjon, bønn, åndelig fornyelse, rensende prosess og botgjøring.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
