Foto: Privat
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Der sto jeg, en sju år gammel gutt i skolegården på Veitvet skole i Oslo med min førstegenerasjons innvandrerpappa. Det var min første skoledag i norsk skole. Jeg husker at jeg kun brydde meg om én ting den dagen; å leke med andre barn. Lite visste jeg om hvilke andre barn som skulle bli noen av mine såkalte venner gjennom årenes løp. Ei heller at jeg skulle havne i en flerkulturell klasse allerede i 1986 og at det skulle prege min identitet og livet videre både på godt og vondt.
«Bad boys»
Gjennom mine ni år på barne- og ungdomstrinnet ble jeg vitne til mye. Både godt og ondt. Når jeg prøver å tenke på dette i ettertid, trekker jeg den konklusjonen at det ligger i menneskets natur at gledene glemmer man lett, mens sorgene husker man. Begge har formet den jeg er i dag.
Først det vonde. Mobbing. Rasisme. Og A- og B-gjengen. Først hadde mine søsken, mine foreldre og jeg ingen anelse om hva alle disse farlighetene var. For min del begynte det på ungdomstrinnet. Hadde det ikke vært for fotball med Carlos og Pæra hadde jeg vært ille ute nå. Det er jeg helt sikker på.
Det sies at det er av sine egne man skal ha det. Hvorfor? For mitt første møte med mobbing var det de jeg trodde var vennene mine som sto bak. Det begynte med en spøk ved at de ga meg kallenavnet «Moody», og utviklet seg til at de mobbet meg med navnet «Phoddi», et vulgært ord for vagina på urdu. Som om ikke det var nok, skulle en av disse vennene også lære meg å stjele. «Shaki» var flink til dette. Han skrøt av at han aldri ble tatt. Og at han fikk rus av det. Ugjerningene hans pleide stort sett alltid å utspille seg mot slutten av skoledagen i kiosker og matbutikker. Litt som i låta som går: «Bad boys, bad boys, what you gonna do? What you gonna do when they come for you? …»
Fotball ble til opplevelse av likeverdighet
Parallelt med dette, var det en gutt som het Morten som var eldre enn meg. Han var ikke særlig begeistret for oss innvandrergutta. Og det skulle han gjøre noe med hadde han bestemt seg for. Én etter en ble jeg og mine allerede tvilsomme venner banket opp. Ingen turte å gjøre noe eller si noe hjemme, for vi var redde. Det gikk ikke lenge før en av mine venners onkel, som er den meritterte Shahid Rasool (tidligere Young Guns og A-gjengen) fikk nyss om dette. En annen hadde sin bror i B-gjengen. Da var det gjort. Hver fredag var slåsskamper på Veitvet T-banestasjon mellom Morten og en av gjengmedlemmene.
Herfra tar historien en litt overraskende retning. Pappa og mamma hadde etter hvert skjønt at jeg beveget meg i en farlig sone, som de på en eller annen måte måtte få meg vekk fra. Carlos fra Brasil, som også var en av mine mindre skoleflinke bekjente, var til gjengjeld veldig veldig god i fotball. Og fotball var, og er, jeg selv glad i. Jeg husker fortsatt at jeg likte å stå målvakt når vennene mine og jeg spilte fotball på grusbanen. Carlos spilte profesjonelt også. Og så var det Perminder (Pæra), begge spilte på Veitvet IL.
Det gjorde ikke jeg, men dette skulle endre seg i løpet av en skoleturnering der jeg sto målvakt. På den turneringen ble jeg fanget opp av en forelder som også var lagleder for et av lagene hos Veitvet IL. Det ble min vei inn på det samme laget som Perminder og Carlos spilte på i tillegg til redningen for meg og mine foreldre.
Fotballen for min del handlet ikke bare om en ball. Det betød struktur, disiplin, målsettinger, være lagspiller, gjøre andre gode, redde mitt eget lag, vinne sammen og sist, men ikke minst, en glede av å være en del av et fellesskap der vi alle var ulike på hver vår måte uten at noen var hevet over den andre. Alle var likeverdige. Høydepunktet var da laget vårt, gjennom vår skole, vant finalen mot KFUM i den gjeveste skoleturneringen i Oslo.
Egen bakgrunn blir til redskap i politisk arbeid
Dette var noe av det siste jeg gjorde som Oslo-borger. Snart skulle vi forflytte oss til Akershus, nå Viken, og i slutten av 1996 flyttet jeg og min familie til bygda på Løken i Aurskog-Høland (500 innbyggere!). Mine foreldres motivasjon for å flytte var i stor grad at mine søsken og jeg skulle få mulighet for å vokse opp i under bedre kår og i et bedre miljø. Og når jeg tenker på det i ettertid så ble enden på den visa god.
Jeg begynte på Bjørkelangen videregående. Fikk meg min første deltidsjobb på Prix. Deretter bar det til Handelshøyskolen BI Skedsmo og Oslo. Så ble det heltidsjobb og ved siden av en MBA-utdanning. Fra Bjørkelangen gikk ferden videre til Leirsund, Eidsvoll og Løvenstad, før jeg, for 11 år siden, til slutt havnet på Kløfta i Ullensaker kommune.
Nå er også min nåværende hjemkommune blitt flerkulturell. Jeg har engasjert meg politisk, og forskjellen nå er at jeg vet at det som skjedde med meg i ungdomstiden kunne ha vært unngått om jeg, mine foreldre, de jeg tilbrakte fritiden med og deres foreldre hadde bedre kunnskap og et velferdsapparat i ryggen til å hjelpe oss.
Min egen oppvekst og reise videre i livet har gitt meg en innsikt jeg nå bruker aktivt i mitt politiske arbeid – nå kan jeg hjelpe andre basert både på egne feiltrinn og på gode barndomsminner. For det å jobbe med å gjøre samfunnet vårt bedre enn det var før er for meg summen av både de vonde og de gode erfaringene jeg har gjort meg.
Samtidig har jeg også en sterk opplevelse av at livet blir det man selv gjør det til. I forbindelse med årets Ramadan, og at jeg faster, postet jeg bildet til høyre sammen med mine kollegaer – fordi jeg vet at det er våre ulikheter som sammenlagt er avgjørende for et stødig fellesskap.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
