Foto: Modern Diplomacy
- Kristendom møter islam i India | Haroon Chaudhry - 20.04.2022
Kristendommen er Indias tredje største religion. Den store og svært gamle kristne minoriteten har sammen med den muslimske minoriteten, uheldigvis vært offer for vold og hets de siste årene.
Kristendommer i flertall
I fjor leste vi hvordan mange kristne i India måtte feire julehøytiden på hemmelige steder etter trusler og angrep. Voldsepisoder i påsken er heller ikke uvanlig, og vi kan bare håpe på at årets påske forløp nogenlunde fredelig.
Kristendommen har sitt opphav i de østlige delene av middelhavsområdet, og spredte seg etter hvert i hele Romerriket. Den bygger på miraklene, læren og henrettelsen av Jesus i Jerusalem 30 e.v.t. Tilhengerne hans fortsatte å spre læren etter hans død. Det som begynte som en liten jødisk Jesus-bevegelse utviklet seg til å bli en ny religion.
Historien videre handler om maktkampen mellom de ulike retningene. Derfor snakker vi gjerne om kristendommer i flertall. I dag utgjør kristne i India kanskje 50 millioner, og er mest utbredt i Sør-India og i enkelte utkantstrøk som Nagaland i nordøst. Selv om dette er en liten del av hele befolkningen, er det langt flere kristne i India enn i de fleste europeiske nasjoner. Ifølge Store norske leksikon tilhører kristne i India i dag både østlige kirker, som har eksistert i Sør-India siden de første århundrene e.Kr. og kirker som ble etablert av kolonimaktene. Slik kan spredningen av kristendommen i India deles inn i ulike faser.
Misjonsvirksomhet rettet mot lavere kaster i India
Ifølge «Apostelen Thomas’ gjerninger» fra 200-tallet, reiste Thomas østover for å forkynne evangeliet. På denne reisen skal han også ha kommet til India og grunnlagt menigheter. Det er usikkert nøyaktig hvor langt tilbake den indiske Thomas-kristendommen går, men mest sannsynlig til oldtiden. De tilhørte den østsyriske kirken, som skilte seg ut etter kirkemøtet i Efesos i 431. De godtok ikke læren om at Kristus hadde en menneskelig og guddommelig natur som var forent i en person. Patriarken i Babylon var deres øverste leder og de hadde syrisk som kirkespråk. I dag finnes Thomas-kristne i Kerala på sørvestkysten av India og hevder å gå tilbake til disse menighetene. Selv den dag i dag har de ortodokse syrisk som kirkespråk.
Med portugisernes og katolisismens ankomst oppstod det konflikter. Katolikkene ønsket å innføre katolsk teologi og liturgi, som innebærer å omtale Maria som Guds mor, bilder i kirken og en rekke andre skikker. Dette førte til splittelser på 1600-tallet, og i dag finnes det forskjellige Thomas-kristne kirkesamfunn i India. I dag har Kerala omtrent syv millioner Thomas-kristne, som er fordelt i katolske, protestantiske og ortodokse tradisjoner. Portugiserne bygde et handelsimperium på 1500-tallet med Goa som sentrum. Mange soldater og handelsmenn giftet seg med de innfødte og skapte dermed en betydelig katolsk befolkningsgruppe, samtidig som misjonsvirksomheten fortsatte for å omvende de innfødte. De appellerte mest til de som stod lavest i det indiske kastesystemet. Arbeidet med å omvende de innfødte var mest suksessfylt blant tamilene i Sør-India, hvor iblant hele folkeslag gikk over til kristendommen.
Hindunasjonalisters fiendebilde av kristendommen
Den protestantiske misjonen begynte med den tyske pietisten Bartholomaeus Ziegenbalgs ankomst i 1706. De protestantiske misjonærene satte seg grundig inn i indisk kultur og språk, og oversatte bibelen til tamilsk. Dermed ble protestantisk kristendom også viktig i Sør-India. I perioden 1757-1848 kom hele det indiske subkontinentet gradvis under britisk herredømme. Forholdet mellom misjonærene og kolonimakten var komplekst. Det var ofte mistro mellom kolonimakten og misjonærene, som kom fra forskjellige land. De var avhengig av å samarbeide med den muslimske og hinduistiske eliten, som så på den kristne misjonen som en trussel mot sine religiøse tradisjoner. Samtidig støttet kolonimakten misjonsskolesystemet.
Misjonærene opplevde en ideologisk og praktisk utfordring i forbindelse med kastesystemet. De var delt i synet på denne hinduistiske tradisjonen. Noen fordømte den, mens andre mente at den burde respekteres som en del av indisk kultur. Protestantene fikk også i likhet med katolikkene mest suksess blant lavkastene og de kasteløse. Alle kirkesamfunn fikk innfødte ledere etter Indias uavhengighet i 1947.
Hindunasjonalister så på den kristne misjonen som en trussel mot sine religiøse tradisjoner
Etter Indias uavhengighet har en stadig sterkere hindu-nasjonalistisk bevegelse blitt synlig, som har angrepet kristendommen. I de senere år har ødeleggelse av kirker og utøvelse av vold mot kristne blitt rapportert. Dette fortsetter også den dag i dag og kristne i India opplever å være under press. Forsøk på massekonvertering av kristne til hinduismen, en rekke kirkebranner i Delhi og gjengvoldtekten av en nonne i Vest-Bengal er bare noen eksempler på dette.
Hindunasjonalister skaper et fiendebilde av kristendommen ved å assosiere den med kolonitiden (Myren, 2015). Noen av fasene av kristendommens spredning i India kom riktignok med kolonimaktene, men slik som vi har sett tidligere var den etablert i enkelte deler lenge før deres ankomst.
Ahmadiyya-bevegelsen i islam – en annen teori
En teori som skiller seg klart ut fra de andre er teorien om at personen kristendommen bygger sin lære på selv reiste til India og forkynte sitt budskap der. De som hevder dette, er oss ahmadiyya-muslimer. Vi tror at Jesus døde en naturlig død i India, og ikke som antatt på korset. Han ble behandlet av sine hengivne tilhengere etter at han ble tatt ned fra korset.
Jesus fikk i oppgave å forkynne budskapet til alle tolv stammer, og med unntak av to hadde resten bosatt seg i de østlige landene, særlig i Afghanistan og Kashmir (India). Det var derfor viktig for Jesus å migrere østover for å fullføre sitt oppdrag. Vi mener at Jesus kom til Kashmir under regjeringstiden til Raja Gopa Dutta (49-109 e. Kr.) for å proklamere sitt profetdømme til israelittene. Han var kjent som Yusu (Jesus) blant dem. Svært mange mennesker anerkjente hans hellighet og fromhet og ble hans disipler.
Vi skiller oss dermed fra de fleste andre muslimer ved at vi mener at Jesus ikke ble tatt opp til himmelen, men at han, etter at han hadde overlevd korsfestelsen, dro østover for å fullføre oppdraget sitt, og at han døde i en alder av 120 år i Kashmir, hvor han er gravlagt.
Graven til Jesus, kjent som graven til profeten Yus Asaf, eksisterer fortsatt ifølge oss ahmadiyya-muslimer i Khanyar kvartalet av byen Srinagar, Kashmir. Den har blitt dyrket i århundrer. De lokale innbyggerne refererer til graven som Rozabal, som betyr «Den ærefulle graven». Hvis vi tar hensyn til denne teorien ble læren og religionen til han som kan beskrives som selve kjernen i kristendommen etablert allerede i hans egen tid i India.
Mens mange andre muslimer regner med at det ved endetiden skal komme to skikkelser, Messias [Jesus] og Mahdi, mener vi at Jesus ikke ble tatt opp til himmelen, at profetiene om Messias og Mahdi gjelder én og samme person, og at denne personen, som åndelig blant annet representerer Jesus, allerede har kommet.
Det var Hadrat Mirza Ghulam Ahmad (1835 – 1908), grunnleggeren av Ahmadiyya-bevegelsen i islam, som hevdet å være den utlovede reformator hvis ankomst ikke bare var ventet blant muslimene, men også under forskjellige navn og titler blant tilhengere av forskjellige religioner.
Kilder:
- Gilhus, Ingvild S. og Lisbeth Mikaelsson: Verdens levende religioner, 2007. Oslo: Pax forlag.
- Jenkins, Philip: The next Christendom. The Coming of Global Christianity, 2011. Oxford: Oxford University Press.
- Rasmussen, Tarald og Einar Thomassen: Kristendommen. En historisk innføring, 2011. Oslo: Universitetsforlaget.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
