Det finnes mange eksempler hvor barnevernet enten gjør for lite eller overreagerer, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Firuz Kutal
«Barnevernet må utvikle nye forståelsesmåter og tiltak som er tilpasset barn og familier med minoritetsbakgrunn» 
Athar Ali
Latest posts by Athar Ali (see all)

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Forholdet mellom barnevernet og etniske minoriteter er ofte preget av mistillit og mistro – noe som bør tas på alvor. Konflikten mellom barnevernet og mange familier med familiebakgrunn fra andre land enn Norge er ikke et problem som er oppstått i det siste. Slik har det vært i mange år. 

Trenger stødig kompetanse rundt minoritetsspråklige

De ansvarlige myndigheter, politikere og barnevernet er blitt gjort oppmerksom på dette i mange år uten at det er gjort noe særlig for å rette på det. Som bystyrerepresentant tok jeg opp saken som et privat forslag i Oslo bystyre i 2003. Jeg fremmet i alt ni ulike forslag for å styrke barnevernets kompetanse på dette området. 

Alle disse forslagene ble nedstemt med et stort flertall – som heller ikke fremmet noen alternative forslag. Senere har jeg jobbet med dette gjennom Norsk Innvandrerforum. Jeg har også sittet i kompetansegruppa i regi av Bufdir siden 2013.   

Barnevernloven gjelder selvsagt for alle som bor i Norge. Barnevernet må jobbe ut ifra barns rettigheter, og disse er hjemlet i loven. I tillegg er det svært viktig at barnevernet og hjelpeapparatet for øvrig har tilstrekkelig kompetanse rundt minoritetsspråklige barn og deres familier, herunder oppvekstsvilkår, migrasjonsprosessen, spesielle behov og kulturelle forskjeller. Det har stor betydning for barnevernets vurderinger og tiltak, ikke minst ved en eventuell omsorgsovertakelse.   

Avvik fra «norsk normalitet» vekker mistanke

I noen saker har barnevernets tiltak vært en stor hjelp for barn og deres familier. Derimot oppleves det også ofte at barnevernets kompetanse og arbeid på dette området er mangelfullt, tilfeldig og noen ganger virker mot sin hensikt. 

Det finnes mange eksempler hvor barnevernet enten gjør for lite eller overreagerer. Jeg tror ulik vektlegging av det kulturelle aspektet er noe av årsaken til det. På 1980-tallet la barnevernet stor, muligens for stor, vekt på det kulturelle aspektet. I de siste årene er barnas kulturelle tilhørighet, og hva denne kan bety for omsorgssituasjonen, barnevernets vurderinger og tiltak, så å si ikke et tema. Målestokken er gjerne en norsk idealfamilie og en vurderer omsorgen ut fra normalitetsbegrepet som er forankret i det norske samfunnet. Dersom det er større avvik fra dette vekkes mistanke om omsorgssvikt. 

Barneoppdragelse også kulturelt og historisk betinget

Mye teori som legges til grunn for barnevernsarbeid i Norge er basert på den vestlige verdens verdimål og tar i liten grad hensyn til forskjeller i kulturelle verdier. All forskning fra andre land viser at det knytter seg særegne problemer til disse sakene. Det er derfor etter min mening behov for å utvikle nye forståelsesmåter og tiltak som er tilpasset barn og familier med minoritetsbakgrunn. 

Mye teori som legges til grunn for barnevernsarbeid i Norge er basert på den vestlige verdens verdimål

Så lenge vi operer innenfor en homogen kultur kan konvensjonelle forventninger til atferd brukes som målestokk, men i et flerkulturelt samfunn er det også viktig å se omsorg og samspill som deler av kulturelle mønstre. Barneoppdragelse er også kulturelt og historisk betinget. Dersom barnevernet kun vurderer omsorgssituasjon og hjelpetiltak ut fra vestlig og middelklassens standarder, vil det skape misforståelser, mistolkinger, uheldige beslutninger og konflikter. 

Seks tiltak for å øke tillit mellom barnevernet og minoriteter

1.
Det bør i mye større grad vektlegges og vurderes i hvilken grad foreldrenes kulturbakgrunn, oppdragelsesideologi, deres forståelse av barns behov og ikke minst migrasjonsprosessen har betydning for samspillets kvalitet og for omsorgssituasjon. En slik vektlegging vil ha stor betydning for å gjøre riktige vurderinger og finne gode tiltak. 

2.
Mange minoritetsforeldre trenger mye hjelp og oppfølging i forhold til å være foreldre i et nytt land. Det er mange faktor som er med på å påvirke deres omsorgsevner og deres foreldrefunksjoner. Blant annet traumatiske erfaringer, ekskludering og marginalisering i Norge. Å styrke foreldrenes kompetanse og autoritet, for eksempel gjennom kunnskapsformidling, vil ofte være et godt tiltak. 

3.
Barnevernet, loven, arbeidsmetoder m.m. må gjøres mer forståelig for minoritetsmiljøer. Dette er viktig fordi barnevernet ofte er et ukjent fenomen for mange med minoritetsbakgrunn. Her kan samarbeid med innvandrerorganisasjoner være viktig.

4.
Barnevernet bør benytte seg av flerkulturell kompetanse hentet fra egne rekker, særlig ved omsorgsovertagelse og sakkyndigarbeid. 

5.
Barn med minoritetsbakgrunn bør som hovedregel plasseres i fosterhjem som gjenspeiler deres kultur og språkbakgrunn, slik også barnevernloven og FNs barnekonvensjon spesifiserer. Dette har stor betydning, blant annet for barns trygghet og identitetsutvikling. 

6.
Til sist, men ikke minst, bør barnevernet bli mer flerkulturelle, både i kompetanse og ved at de ansatte også reflekterer brukerne av etaten. Hvis dette ikke skjer, vil barnevernet ofte bli oppfattet som et organ som tar barn fra foreldre i stedet for en instans som i utgangspunktet gir hjelp.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER