Foto: Trouw
I podcasten min «Political Bark», tar jeg for meg ulike politiske og samfunnsrelaterte spørsmål. I hver episode bringer jeg en ny gjest, og lytterne får, på engelsk, innblikk i et spennende tema som angår både det mangfoldig sammensatte Norge og verden. Jeg ønsker å bringe samfunnsmessige og politiske spørsmål, både med globalt og nasjonalt perspektiv. I episoden sluppet den 22. april 2022 møter vi Iskandar Ramadan, og han forteller om sin opplevelse av å være minoritet i dagens Frankrike.
I Frankrike har det vært presidentvalg. Valget ble holdt i to runder. Hvis en kandidat får et klart flertall i første runde, blir kandidaten president. Det har ikke skjedd på mange år, og skjedde heller ikke i år. Debatten gikk friskt mellom de to sterkeste kandidatene; høyre-ekstreme Marine Le Pen (Front National), og sittende president Macron (En Marche!) til siste øyeblikk av andre runde, og det er nå klart at Emmanuel Macron fortsetter som landets president.
Resultatet av valget har likevel lite å si for millioner av franskmenn, herunder intervjuobjektet i den nyeste episoden av podcasten Political Bark. Han heter Iskandar Ramadan, er opprinnelig fra Algerie, og nå bosatt i den sørlige, franske havnebyen Marseille.
I denne episoden av Political Bark forteller Ramadan oss om sine erfaringer som minoritet, som araber og som muslim i Frankrike i 2022:
– Marseille er en by med mange nordafrikanere, mange arabere, mange afrikanere generelt, og mange muslimer. Det er en av grunnene til at byen har fått et så dårlig rykte på seg av franskmenn, tror jeg. Mange vil fortelle en at man ikke burde reise til Marseille og at det bare er skittent og farlig der. Jeg tror det hele egentlig handler mest om et stigma mot arabere og afrikanere i Frankrike. Og derfor vil jeg spørre deg, Ramadan, hvordan det føles å leve i det franske samfunnet som araber, som muslim, som nordafrikaner?
I. Ramadan:
«Å være araber og spesielt muslim i Frankrike i 2022 er veldig vanskelig. Heldigvis er Marseille annerledes – det er en by som er ‘Afrikas dør’, og som ligger ut mot Middelhavet og ut mot Afrika. Dette er byen som tar imot flest innvandrere i Frankrike også. Men de blir ikke integrerte. Innvandrere stues inn i drabantbyer, såkalte banlieue-forsteder, skitne og fattige steder utenfor storsamfunnet – der dopsalg er det som gjelder. Ingen politikere gidder å bry seg med disse områdene av byen, og i Marseille utgjør store deler av byen nettopp forsteder. Tredje distrikt av Marseille er den fattigste bydelen i hele Europa sies det, faktisk.»
– Så du mener at regjeringen ikke gidder å bry seg med innvandrere og hvordan de skal tas hånd om i det hele tatt? De bare stuer dem inne i ghettoer og isolerer problemet?
I. Ramadan:
«Ja. Det har de gjort i alle år. Migrantene, algerierne for eksempel, som kom til Frankrike under og etter kolonitiden ble lovet at de skulle ha det fint her, og tjene godt og jobbe under gode forhold. I stedet ble de satt til hardt arbeid mens de skulle bygge landets infrastruktur – veier, broer, toglinjer – med svært lite i lønn. Alt dette, på tross av at Frankrike koloniserte dere hjem og deres land.»
– Jeg har sett at det er mange som ikke liker muslimer, afrikanere eller arabere i Frankrike i dag. Slikt merkes jo klart i hvordan franskmenn stemmer – den høyreekstreme kandidaten Éric Zemmour fikk mange stemmer, og Marine Le Pen gjør også det i dag. Hvordan kan man forklare dette hatet?
I. Ramadan:
«Det er vanskelig å forklare, men jeg opplever stadig selv diskriminering på jobben – i form av rasistiske vitser, overarbeid og underbetaling. De opprinnelig franske opplever selvsagt ikke denne formen for direkte rasisme. Mange arbeidsgivere er rasister mot afrikanske og arabiske ansatte – kun fordi de ikke ser ut som dem, har andre etternavn og tror annerledes. Veldig mange arabere føler at de er til bry for franskmenn ellers – og at det at de er arabere er noe svært negativt. Det fenomenet gjelder nesten fra unge barn og til eldre.»
– De føler seg ikke hjemme i sitt eget land altså. Mange snakker om å være ‘le bon arabe’ altså å være ‘den gode araber’ – å være ‘arabere på en måte som franskmenn kan leve med’.
I. Ramadan:
«De fleste snakker ikke arabisk eller har kontakt med røttene sine. I Frankrike er det vanskelig å føle seg stolt over å være muslim. De unge som har foreldre fra arabiske land har tapt mye av kulturen sin fordi innvandringsmodellen her ikke tillater dem å være både franske og arabere. Her skal man assimileres og bli ‘bare fransk’. Man skal ikke holde på kultur, normer og språk fra hjemlandet. Frankrike er annerledes enn andre europeiske land – i England er modellen multikulturell og man feirer det flerkulturelle i stedet for å ønske det vekk fullstendig. Derfor er det vanskelig for oss.
Og igjen, angående diskriminering, er den verste formen for rasisme den jeg opplever hos politiet. Man blir ofte kontrollert (‘stop-and-search’) fordi man er araber eller afrikaner. Det skjer meg og jeg blir plukket ut til ‘tilfeldig’ sjekk på t-banen eller kjøpesenteret.»
– Frankrike er et land som står for frihet, likhet og brorskap – men det er jo ikke de verdiene som spilles ut i det franske samfunnet i 2022 når etnisitet, rase og religion er alt man fokuserer på og diskuterer. Hijab, moskeer, halal: alt politiseres veldig. Man problematiserer etnisitet og religion. Det er vanskelig å forstå seg på de som ønsker et samfunn som er bare franskt, og på hvorfor de er så sinte på arabere. Startet denne anti-islamske retorikken etter 9/11?
I. Ramadan:
«Nei – rasisme i Frankrike går helt tilbake til kolonitiden, og hatet mot folkene som kom til Frankrike fra tidligere koloniland. De kom for å jobbe og så kom de med familier, og i dag er det hundretusener av mennesker fra mange ulike land her, og det tror jeg plager franskmenn.»
– Men fransk kultur er på mange måter sterkt knyttet til de ulike landene som ble kolonisert. Alt fra mat, språk og normer. Så Frankrike uten den sterke multikulturelle innflytelsen hadde ikke vært det samme.
I Norge er vi mye mer åpne mot andre kulturer – på nasjonaldagen kan man gå med folkedrakten fra sitt land, og man gir folk rom til å utøve sin religion på jobb eller på andre offentlige arenaer. Man har ikke noe stort problem med hijab – eller bønnerom, eller moske. Vi i Norge prøver ikke å hindre folk i å være religiøse selv om de fleste i Norge er ateister. Vi mener frihet kommer fra individuelle valg.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
