Foto: IOM
Konflikter og tøffe tider kan iblant bringe frem det beste i folk. Det russiske angrepet på Ukraina utløste en flyktningstrøm. Disse blir tatt imot med åpne armer, ikke bare i nabolandene, men også her hjemme åpner vi opp for mennesker i nød. Dette er svært viktig og positivt. Ukrainere får reise gratis på offentlig transport, man kan sende pakker til Ukraina med gratis frakt – og en rekke flotte tiltak må roses.
Ansvar for de som flykter fra krigene Norge bidrar til
I logistikken rundt flukten er også mye negativt eksponert, og dette bør diskuteres slik at vi kontinuerlig kan jobbe for å bli et bedre samfunn. Et eksempel er hvordan flyktninger i Ukraina allerede tidlig under flukten opplever at når de når grensene, blir ikke-hvite nedprioritert og får ikke krysse grensene til tryggheten når de når disse.
Vi har sett hvordan for eksempel internasjonale studenter som studerte i Ukraina, deriblant studenter fra India, av polske grensevakter ble nektet å passere grensen, mens hvite ble servert varm kaffe, vafler og mat. De indiske studentene har produsert videoer hvor de forteller om sine opplevelser, og en del av dem har heldigvis blitt hjulpet i etterkant, blant annet av den pakistanske ambassaden som var på stedet for å bistå pakistanske studenter i samme situasjon.
Selv flyktninger fra samme land blir delt opp i ulike grupper som får svært ulike rettigheter og behandling. Denne forskjellsbehandlingen slutter ikke ved Ukrainas grenser. Her i Norge ser vi at ukrainere skal få reise gratis, at helseministeren snakker som om at det er noe nytt med Ukraina-krisen, at flyktninger er traumatiserte av krig og vold.
Nå er det jo slik at stort sett alle flyktninger som kommer fra kriger rundt om i verden er traumatiserte av krig og vold, og også den lange reisen kan gi nye traumer for flyktninger fra helt andre deler av verden. Mennesker som har flyktet fra kriger i Afrika og Asia trenger minst like mye psykisk helsehjelp. Blant konfliktene de flykter fra er dem der vi i Norge, sammen med ulike partnere, har bidratt militært. Da er det jo et åpent spørsmål om vi ikke har ekstra mye ansvar for å hjelpe nettopp disse.
Flyktninger fantes lenge før krigen i Ukraina
Hvert menneskeliv har samme verdi, lærer våre barn gjerne på skolen i Norge. Men som voksne etterlever vi ikke dette i våre handlinger. Og i alle konflikter og krig, uansett årsak, så er vanlige mennesker helt uskyldige og kan ikke endre noe som helst.
For det er ikke slik at vanlige menn og kvinner på gata i Libya ønsker krig og konflikter. Det er ingen tvil om at det som skjer i Ukraina er en tragedie, og ingen mennesker fortjener dette, men det er på sin plass å stille noen kritiske spørsmål til oss selv her: hva har skjedd i denne konflikten som skiller den så mye fra andre konflikter? Har dette vært det mest brutale og voldelige angrepet på et fritt land? Har sivile tap av liv vært ekstra høyt sammenlignet med andre konflikter på siste 20 årene? Dør folk i Ukraina av sult under krigen, slik afghanere har gjort daglig i mer enn 20 år? Det dør hver dag over 200 barn under 10 år i Afghanistan, og kanskje enda flere voksne, fordi de kan ikke kjøpe hvete fra utlandet.
Svaret på flere av de ovennevnte spørsmålene er trolig nei. Det er dessverre ikke slik at det er første gang mennesker er sendt på flukt på grunn av krig. Konflikten i Ukraina, som har vekket samvittighet hos alle i vestlige land i rekordfart, sier også noe langt mer komplekst – og farlig – om samfunnet vi bor i.
Når konflikten er langt unna
Bare på de første dagen av krigene i Afghanistan, Libya og Irak ble det drept flere uskyldige sivile, enn på 2 måneder i Ukraina – kriger der NATO gikk inn med all sin styrke og bombet. Land som ikke ble med på krigen ville «bli bombet tilbake til steinalderen», slik for eksempel Pakistan ble truet med. Bare den første dagen under krigen i Jemen drepte Saudi Arabias luftstyrker (med støtte fra Vesten) over 1000 uskyldige. Våre holdninger rundt konflikter er ganske annerledes så lenge de er langt unna oss, eller for å beskrive fenomenet som en britisk journalist gjorde for en stund siden: «folk som lider har ikke blå øyne og blondt hår».
Vi er bedre enn dette folkens – hva sier dette om oss?
Holdningen er også annerledes når det er vi, eller våre allierte, som angriper – da kalles ofte slik bombing frigjøring. Da settes alle de internasjonale regler og lover til side, og selv om FN sier nei, så gjør vi det allikevel. Men skjer en konflikt nærmere oss, og det er noen andre som angriper, og de drepte er «våre egne», kaller vi det invasjon. Og vi bruker all vår makt og innflytelse på å henvise til internasjonale regler. Dette er vel ‘cherry picking’ på sitt verste.
Flyktningene som ikke er velkomne i Europa
Jeg vet at å bruke begrepet «flyktningapartheid» om diskrimineringen av flyktninger fra ulike land med relativt like traumer oppleves upresist for noen, men er det ikke nettopp det det er – eller om mulig noe enda verre? For selv under de tøffeste periodene av apartheid i Sør-Afrika kunne de hvite og svarte reise i samme buss, de svarte måtte dog bruke bakdøra og sitte bakerst på bussen.
Men i krigen i Ukraina finnes det kun en dør ved grensene inn til tryggheten, og den har ofte vist seg å kun være åpen for hvite ukrainere. Bare noen mil unna, der flyktninger via Ukraina kommer inn til Polen, bygges det en mur langs grensen for å holde andre flyktninger ute. De bor der ute i en midlertidig flyktningleir, noen ganger i minus 20 grader, uten mat, klær, sko og varme.
Er vi så siviliserte som vi vil ha det til?
Det som gjøres for flyktninger fra Ukraina er helt fantastisk, og jeg oppfordrer alle til å bidra mest mulig for å gjøre den meget vanskelige tiden noe lettere for dem. At vi samler penger til dem, gir dem gratis bosted, reise, mat, mulighet til skole for barn, tilgang til helsevesenet og generell moralsk støtte er helt avgjørende for dem. At vanlige folk åpner dørene til sine hjem for dem, at selskaper gir dem betalt arbeid og en rekke andre tiltak viser det beste i oss. Det er nettopp slik vi må oppføre oss i 2022: vise medmenneskelighet.
Men operer vi med fargekart og først skal matche hud- og øyenfarge for å sikre oss om de som kommer passer inn i vårt hjem, så er ikke dette medmenneskelighet, men nettopp apartheid.
Vi er bedre enn dette folkens; hva sier dette om oss? Hvordan ser de ikke-vestlige på oss akkurat nå, vi som viser barmhjertighet selv mot dyr, vi som ringer brannvesenet for å redde livet til en katt, vi som gråter når vi ser dyr lide? Hvorfor virker våre følelser så fjerne for folk som ikke ser ut som oss, eller tror på noe vi ikke tror på? Hvordan kan vi oppføre oss slik, og allikevel forvente at vi skal kategoriseres som jordens mest siviliserte, selve kronen på Guds skaperverk?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
