Foto: Firuz Kutal
- Innvandrere bør ta borgerplikten alvorlig | Aslam Ahsan - 11.09.2023
- Fra utedo til kongens gull | Aslam Ahsan - 01.05.2022
- Min første jul ble feiret i Oslos tomme gater | Aslam Ahsan - 24.12.2021
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Norge var ikke som den er i dag – et supert velferdssamfunn på verdenstoppen. Det var 1971, og forskjellene var nokså synlige. Få nordmenn hadde bil, båt hytte og hustelefon. Utedo på gårdsplassen var vanlig for arbeiderklassen.
Utedo var en kjærkommen oppgradering
Industrien var spredt over hele landet. Skipsverksteder langs norskekysten sysselsatte en god del arbeidere som ofte bodde i brakker. 1970 var den forsiktige begynnelsen for oljeindustrien, og da begynte det å strømme penger i statskassen. Etter hvert skjøt økonomien fart og velferdsordninger utviklet seg. Folket levde av sitt arbeid og benyttet seg sjeldent av de vi i dag kaller NAV. Å trenge hjelp fra myndighetene var forbundet med en viss skam.
Min første arbeidsplass var en nokså simpel sementfabrikk på Romerike som støpte hageheller og trapper. Jeg fikk et rom på samme sted. Fra vinduet her oppe kunne jeg se ut mot låven, sementfabrikken, kornåkrene og skogen. Jeg også var tilvist en utedo i et forfallent treskur. Gleden var dobbel da jeg forsto at dette lille skuret kunne besøkes både for små og store forretninger. Nå slapp jeg å sitte på huk i kornåkrene eller buskene, slik jeg måtte i hjemlandet for å få gjennomført de større forretningene.
Det mørklagte og livløse landskapet var ellers preget av stillhet. En deprimerende, usynlig tykk mur av kuld rakk helt opp til himmelen. Alle morgener føltes like. Den grusomme morgenturen til utedoen 40-50 meter bak låvebygget var det første av dagens gjøremål uansett værforhold. Turen til den luftige plankedoen der kulden blåste nådeløst inn nedenfra krevde grundige forberedelser. En del av morgenritualet var å pakke meg inn i tjukke ullklær fra topp til tå og i flere lag. Med kurs gjennom kulda og mot utedoen steg angsten for å bli syk i den ekstreme kulden, angsten for å ligge nedfrosset i utedoen uten at noen oppdaget det. Likevel var utedoen, som nevnt, en kjempelettelse. Tankene på å lete etter et skjulested i åkerne eller snøen for å få gjort sitt fornødne, gjorde utedoen tålelig. På arbeidsplassen min var fasilitetene akkurat de samme, så jeg ble riktig så godt kjent med dette fenomenet.
Norske sementarbeidere var som pakistanske høyheter
Det er første arbeidsdag. Jeg satt ved en singelhaug mens de andre spiste lunsjen sin i pauserommet, ikke langt fra utedoen. Jeg tok av meg den gule arbeidslua og forsøkte å riste vekk sement og sand fra klærne mine. En stor haug med singel på den ene siden, sandhaugen på andre siden, og ved veggen en stabel med sementsekker. Blandemaskinen sto stille nå i lunsjpausen.
Jeg undret meg over bilene foran fabrikken. Vanlige arbeidsfolk som jobbet med sement, singel og sand hadde åpenbart biler her i Norge, kunne jeg konkludere med. Tankene mine ble avbrutt av en kollega som kom og spurte om jeg ikke hadde med meg noe å spise. Jeg svarte: nei, har ikke kjøpt noe fordi butikkene var stengt i går. Alle butikkene stengte klokka fem på denne tiden. Han kunne kjøre til butikken for å kjøpe noe til meg, sa han. Jeg ville gjerne ha kefir og noe søte kaker. Han forsvant nedover grusveien og kom tilbake etter en stund med en liten kake og en pose kaffe. Han hadde misforstått meg. De andre arbeidskameratene kom ut og sto rundt meg og spurte om jeg ikke spiste lunsj. Jeg tenke nøye over det før jeg svarte at jeg spiste lunsj, men at jeg ikke hadde noe hus eller bosted der jeg kunne tilberede maten.
Men tilbake til singel, sand og sement. Blandemaskinen var i gang. Lunsjpausen var over. Vi fortsatte å støpe heller på 50 ganger 50 centimeter, på løpende bånd i maskin men også ved hjelp av en hel del muskelkraft. En kollega sto og arbeidet med en stor støpt sementplate. Jeg spurte: «What is in norwegian ‘give me’»? «It is ‘gi meg’, svarte han med et stort smil. Tidlig på morgenen hadde jeg allerede lært og pugget ordet «vannslangen». «Gi meg vannslangen», sa jeg. Kollegaen min viste overraskelse og glede over at den tilsynelatende språkløse mannen hadde begynt å snakke.
Blandemaskinen hadde stoppet. Den første arbeidsdagen i Norge var over. Til min store overraskelse forsvant arbeidskameratene til garderoben med det samme vi hadde rengjort redskapene og ryddet. Nå kom de tilbake i pent tøy, kledd nesten som til fest, satte de seg i hver sin bil og kjørte av gårde i en stil som fikk meg til å tenke på pakistanske høyheter. Selv sto jeg igjen i mine skitne klær – det nyttet ikke å børste av sand- og sementstøvet. Og i min nye venn vannslangen var det bare kaldt vann.
De som levde sparsommelig – og ga meg et rikt liv
Klokken 18 var jeg tilbake på hybelen. Hele byen var stengt. Jeg var uten mat og visste heller ikke hvor jeg kunne få tak i noe. Trøtt, sliten, sulten og skitten kunne jeg bare undre meg over at jeg var kommet til et gjennomregulert og lite tilgjengelig samfunn der jeg ikke fikk kjøpt et brødstykke etter klokka 17.00. Kafeer og restauranter kjente jeg ikke til. Og om jeg i det hele tatt hadde klart å tenke tanken, ville dette vært en så høy barriere for en bonde fra den pakistanske landsbygda at jeg ikke hadde våget meg inn på noe serveringssted.
Slik var begynnelsen på livet i et relativt klassepreget Norge som i dag feirer seg selv som blant verdens mest utviklede velferdssamfunn og et fredelig sted på jorden. Jeg takker gamle norske sliterne som selv levde sparsommelig men ga et rikt liv til etterkommende generasjoner, og til meg som søkte lykken i deres rike. Det har vært et spennende liv fra utedo til kongens fortjenestemedalje i gull noen år senere.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
