Foto: R. Magazine
Jeg er en kvinne på 46 år, gift med mannen min i 20 år. Vi har 3 barn sammen i alderen 12-17. Nå har mannen min kunngjort overfor meg at han vil ut av ekteskapet. Dette kom som et sjokk. Jeg har forsøkt å få han med til familievernkontoret til parterapi, men han nekter. Han har bestilt mekling, og virker fullt ut bestemt på dette. Han har til og med funnet seg en leilighet i samme strøk vi bor i, og er i gang med å pakke. Jeg føler meg dypt fortvilet og ulykkelig. Jeg ønsker ikke dette. Jeg vil ikke bli en skilt alenemor. Livet kjennes meningsløst, et liv jeg ikke vil ha. Hva kan jeg gjøre for å få han til å endre mening?
Hilsen kvinne i krise
Kjære kvinne i krise
Dette høres fryktelig vondt og trist ut. Det var ikke dette livet du ville ha, sier du. Du kjenner deg nå dypt fortvilet, og jeg kan bare gjette hvor ensom og forlatt du kanskje føler deg.
Du skriver ingenting om hvordan forholdet deres var i løpet av de 20 årene, men at din manns kunngjøring kom som et sjokk. Gjorde det det? Du har sikkert et stort behov for å finne årsaken(e) til at dette nå skjer. Du har garantert spurt han mange ganger, og han har muligens gitt deg noen svar som ikke gir helt mening nå? Dette er ting du går og grubler på, kan jeg tenke meg.
Snakk med utenforstående om situasjonen
Jeg vil anbefale deg å oppsøke noen å snakke med, enten venner eller i hjelpeapparatet. Det kan være veldig vanskelig å snakke med mannen din alene om dette. Han har sannsynligvis gått og tenkt på dette lenge, og er derfor et helt annet sted enn deg i prosessen. Det kan føles ganske urettferdig at han ikke har tatt deg med i prosessen tidligere. Uansett har du et behov for å forstå. Venner som kjenner dere begge kan kanskje bidra med noe i dette viktige arbeidet.
Noen ganger er det fint med venners synspunkter, mens andre ganger trenger man også hjelp fra hjelpeapparatet til å reflektere rundt dette. Familievernkontoret kan bidra noe i så måte. De vil uansett bistå dere under meklingen, til å finne gode løsninger for barna. Barna opplever også dette som vondt, vil jeg tro. De ser også at mamma er lei seg. Du skriver ikke noe om hvordan dette utspiller seg i familien. Noen barn blir vitne til gråt, krangling, roping og stor fortvilelse. Da trenger dere hjelp til dette. Hjelp til å finne ut av det. Det å snakke med andre kan være et rom der du kan kjenne deg fri til å vise alle dine reaksjoner.
Ta deg tid til å sørge
Noen ganger er det lurt å sette av en bestemt tid til å sørge over det som skjer. Livet ditt er ikke over, det er det du som bestemmer! Akkurat nå er det vanskelig å se, men du skal vite at om du jobber med dette på en god måte, så vil du komme deg gjennom det. Vi vet at relasjonsbrudd kan representere de verste krisene i menneskers liv. Dersom du ikke tar ordentlig tak i dette og skaffer deg hjelp (om du trenger det), vil det kunne ta mye lengre tid. Det kan komme til å prege livet ditt på uheldige måter. Dette er noen ganger hardt arbeid som du ikke trenger å stå i helt alene. Familievernkontoret, psykisk helse i bydelen eller fastlegen kan være steder å søke hjelp. Familievernkontoret er spesielt opptatt av å bistå hele familien, og i relasjonen til barna i denne krevende prosessen.
Med vennlig hilsen
Familievernkontoret
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
