Foto: Mustafa Khayat, Flickr
- 10 fordeler med å faste - 25.05.2017
- Legitimerer Koranen terrorisme? - 07.04.2017
- Hvorfor fordømmer vi ikke et kupp mot et demokratisk land? - 28.07.2016
Vi hadde akkurat kommet inn døra fra Istanbul da jeg leser overskriften «Militærkupp i Tyrkia» på Facebooken min. Jeg kunne ikke tro det. Utelukkende alle vi hadde møtt i Tyrkia fortalte at de er fornøyde med sin president Recep Tayyip Erdogan, men bare noen få timer senere var han plutselig under angrep av en sekulær gruppering i militæret som mener at han ”islamiserer” landet og prøver å tilrive seg mer makt.
Hadde vi tilfeldigvis ikke møtt noen av motstanderne hans? I Tyrkia snakket folk stolt om presidenten som hadde reddet økonomien, løftet millioner ut av fattigdom, tatt i mot nesten tre millioner flyktninger og gitt alle muligheten til gratis utdanning, mens i Norge ble han nærmest framstilt som en tyrann. Snakket tyrkerne og norske medier virkelig om samme mann?
Noe stemte ikke helt. Jeg åpnet nettsiden til Al-Jazeera hvor det står at kuppforsøket mislyktes og at kuppmakerne er tatt. «Tyrkia har tatt tilbake demokratiet», rakk jeg akkurat å lese før en tyrkisk venn ringer meg tilbake via Facetime. Det var vanskelig å høre hva han sier, for i bakgrunnen roper og feirer folk som om de har vunnet en fotballkamp.
Jeg blir glad på Tyrkias vegne. Samlet bak lederen sin har de greid å hindre militærkupp på enda et muslimsk land. Selv de som ikke stemte på Erdogan, hadde de trukket til gatene og risikert livet for sitt land.
Nå melder også norske medier at militærkuppet er over og at kuppmakerne er tatt, men seiersgleden blir fort drept av spekulasjoner og spådommer. I flere dager i etterkant spekuleres det i om «Erdogan vil bruke seieren til å øke sin autoritære makt» og om «kuppet var satt i gang av ham selv».
Dobbeltmoralens voktere
Minst 160 mennesker skal være drept og over 1000 skadet i det mislykkede militærkuppet. Men landet som har vært favoritt feriedestinasjon for nordmenn i flere tiår, fungert som dørvakt i flyktningkrisen for Europa og vært det største offeret for terroren, fortjener ikke vår sympati. Ingen fordømmer angrepet mot Midtøstens eneste demokrati. Ingen ser ut til å tenke på hvordan vi ville ha reagert om vårt eget forsvar hadde prøvd å kuppe vårt eget land.
Fra Frankrike og Tyskland ser vi reportasjer med pårørende som gråter over sine kjæres grav. Fra Tyrkia hører vi knapt et ord om de rammede og de som mistet livet sitt. Men vi hører bekymring over at Erdogan skal bruke seieren til å bryte sine internasjonale demokratiske forpliktelser og begrense ytringsfriheten. Dét snakkes det mye om.
Da Frankrike innførte unntakstilstand og satt menneskerettigheter til side etter et mindre angrep i fjor, var det forståelse for at dette var nødvendig for å ikke svekke etterretningen eller avsløre sensitiv informasjon. Men når Tyrkia gjør det samme, blir det sett på som innskrenking av ytringsfrihet og en trussel mot Tyrkias demokrati.
Historien har lært oss hvor farlig det er når militæret får for mye makt. Likevel er det lite forståelse for at Tyrkia har arrestert og suspendert så mange av militærets personell. Paradoksalt nok reagerte verken Amnesty eller media da militærstyret i Egypt dømte 600 sivile til døden etter å ha kuppet til seg makten i 2013, mens nå snakkes det intenst om viktigheten av en rettferdig rettsak og dom. Derimot faren for at de vil fortsette sin upolitiske maktkamp hvis de får en mild straff, nevnes ikke.
Forlokkende ord
Når et lands sikkerhet er truet, må det iverksettes ekstraordinære tiltak som mannen i gata eller utenforstående ikke nødvendigvis kan forstå seg på. I en slik situasjon blir det feil å dra frem disse som argumenter for mangel på demokrati. I et demokrati trenger du dessuten ikke at alle skal støtte deg eller være enig det du gjør. Du trenger kun nok stemmer til å vinne valget. Per dags dato finnes det ikke en regjering i verden som er likt av absolutt alle, og Tyrkia er ikke noe unntak. Bare fordi du ikke støtter et parti, betyr det for all del ikke at du ønsker det fjernet med makt.
Til tross for at at 99,8 prosent i Tyrkia faktisk er muslimer og at nesten ingen politisk leder i verden har fått så høy oppslutning i et demokratisk valg, blir religionen oppfattet som en trussel mot demokratiet. Det gjør det lettere for Tyrkias fiende å vinne våre hjerter gjennom forlokkende ord om menneskerettigheter, likestilling og ytringsfrihet – selv om de selv ønsker en mer konservativ islam enn det som er i Tyrkia i dag.
Vi frykter at Erdogan skal dra Tyrkia i en mer islamsk retning, men hadde vi hatt mer kunnskap om islam ville vi sett at dens grunnverdier ikke er så langt fra våre egne. Religionsfrihet, likhet for loven, likestilling og at ressursene i samfunnet skal komme alle til gode, er også viktig i islam. Tro det eller ei Norge er et av verdens mest muslimske land.
Helle bensin på bålet
Mens jeg sitter her og skriver denne artikkelen mer enn ti dager etter militærkuppet, ringer svigerinnen min meg fra Alanya. Hun forteller at folk fortsatt veiver med flagget og feirer at demokratiet vant. Merkelig. Her hjemme får jeg alt annet enn inntrykket av at det er tid for fest. Skal man tro norske medier er roen, demokratiet, friheten og menneskerettighetene i Tyrkia på vei til å ta slutt og Tyrkia er et splittet land.
Oppi all spekulasjonen og demoniseringen av Erdogan ser vi oss blinde på hva som faktisk skjer. Som første ambassaderåd Ülkü Kocaefe i den tyrkiske ambassaden i Norge skrev i Aftenposten nylig, er det ikke regjeringen eller tiltakene som er igangsatt som truer Tyrkias demokrati, men de som har støttet kuppforsøket, bombet nasjonalforsamlingen og presidentpalasset med kampfly, knust sivile med tanks og drept mennesker som ville verne om demokratiet i landet.
Vi hører det blir nevnt at Erdogan er en svært populær leder, men ingen stiller spørsmål om hvorfor så mange liker ham. I stedet for å prøve å forstå eller finne ut av hvordan vi kan ha så ulike oppfatninger av samme mann, drar vi enkle konklusjoner om at hans tilhengere er såpass undertrykte og naive at de ikke forstår seg på hva som skjer i sitt eget land.
Selvfølgelig er det greit å være kritisk og uenig i avgjørelsene til andre land, men så lenge flertallet er fornøyde, heller vi bensin på bålet ved å spekulere, demonisere og dømme Tyrkias regjering for hvordan de styrer sitt land. Om vi er oppriktig opptatt av menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati også utenfor vårt eget land, er det fryktelig paradoksalt at vi kun retter pekefingeren mot Midtøstens eneste demokratisk valgte leder og mest stabile land.
