Foto: Firuz Kutal
- Den lever | Mojtaba Falahati Marvast - 29.05.2022
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Den lever, fisken
Men så er det også det eneste den har lov til.
Vannet den nødvendigvis må ha er halvert, men den lever i det vannet den nå har.
Den må virkelig ha begått en grusom forbrytelse for å fortjene en så nådeløs straff.
Den forlot hjemstedet sitt fordi de ville drepe den.
Den har søkt tilflukt her, men de tror den ikke. Den har ikke noe land. Den tilhører ingen steder. Den har ingen identitet. Derfor har den ingen rett til å få komme ut av dette halvfulle glasset.
Hei! Jeg får ikke puste.
Kan du bare et kort øyeblikk lukke øynene og forestille deg at det er deg? Jeg vet at det er vanskelig, det gjør deg kortpustet et øyeblikk.
Kan du forestille deg at de gjør dette mot mennesker et sted i verden?
Jeg kjenner mennesker som har levd som fisken på tegningen i mer enn 20 år. Mer enn 20 år!
De har ikke de grunnleggende rettighetene et menneske skal ha.
Dette er en straff mot de som ikke kunne bevise det de sa.
De har ikke lov til å jobbe.
De har ingen rett til å ta utdannelse.
Ingen rett til å gifte seg.
Ingen rett til å ta beslutninger for seg selv.
De har ingen rett til eiendom, de har ikke lov til å ha en bankkonto.
De har kun lov til å overleve, som fisken i et halvt glass vann.
Og så er de selvfølgelig velkomne til å reise tilbake dit de kom fra for å blir torturert og drept.
Forbrytelsen deres er at de ikke hadde noen dokumenter og at de ikke kunne bevise sine egne ord.
Jeg kan virkelig ikke få tanken på den fisken ut av hodet mitt – jeg får ikke puste.
Men mennesker er annerledes enn fisk. Mennesker har skrevet under på en lov. Alle skal følge denne. Den heter Menneskerettighetserklæringen.
Nå sier du sikkert til deg selv at det er mange land som ikke bryr seg om denne loven.
Hvilke land tror du det er snakk om? Antakelig land i Asia og Afrika.
Du tenker antakelig: Et slikt land kan umulig ligge i siviliserte Europa. I Skandinavia.
Men jeg vil fortelle deg at det er snakk om landet som deler ut Nobels fredspris.
Prøv å la være med å se for mye på tegningen av fisken, for du kommer til å miste pusten.
Han kunne fått oppleve menneskerettigheter.
Jobbet og bygget seg et liv.
Så hvem er menneskerettighetene skrevet for, om ikke nettopp mennesker?
De trenger ikke din støtte eller det lille vannet du heller i glassene deres.
Bare la dem ha en identitet.
For de kan jobbe selv og betale sin skatt. De kan leve selvstendige og frie liv.
Med tusener av ledige stillinger i Norge, hvorfor får ikke disse menneskene lov til å jobbe?
Hvorfor fratas de retten til å leve?
Er lovene dine basert på menneskerettigheter?
Jeg har en drøm.
Nå får jeg ikke puste mer, og jeg kan ikke fortsette med å skrive.
Kan noen være så snill å fjerne dette bildet av fisken?
Vennlig hilsen
Fisken
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
