Foto: IOM
Kommentator i Utrop
Flyktningpolitikken handler mest om overordnede tall, men sammensetningen av flyktninger er også en viktig debatt. Bør vi ta høyde for hvorvidt en gruppe er enkel å integrere når vi velger ut flyktninger som skal til Norge?
Flyktninger med muslimsk bakgrunn må ikke føle seg mindre velkomne enn andre
Den norske flyktningdebatten handler ikke bare om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, men også hvem vi skal prioritere å gi beskyttelse til. Politikere har stort handlingsrom til å bestemme hvor mange som skal hentes hit via FNs kvoteordning. Den årlige flyktningkvoten bestemmes av regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet. Nå er det naturlig at vi prioriterer å øke kvoten for å ta imot flere ukrainske flyktninger, men vi trenger prinsipielle diskusjoner om hvordan vi skal gå frem for å bestemme hvem som skal gis beskyttelse i Norge.
Tradisjonelt har det ikke vært så store diskusjoner rundt flyktningkvoten, som i lang tid har ligget på rundt tusen personer årlig. Sommeren 2015 ble flyktningkvoten derimot gjenstand for stor debatt. Det kom forslag om å øke den drastisk, som har ført til at kvoten omtrent har blitt tredoblet i årene etter flyktningkrisen. Det har også skjedd noe med den relative fordelingen mellom kvoteflyktninger og asylsøkere. I 2019 hadde vi for første gang på 20 år flere overføringsflyktninger enn asylsøkere.
Det nye er at også sammensetningen av kvoteflyktninger er blitt mer politisert. I 2020 fikk Frp gjennomslag for å prioritere kristne flyktninger. Dette som plaster på såret for at partiet ikke klarte å få ned antallet kvoteflyktninger. KrF gikk med på det, men ville også prioritere andre utsatte religiøse minoriteter fra Midtøsten, så resultatet ble følgende:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at også forfulgte kristne, ahmadiyya og jesidiske flyktninger skal prioriteres som gruppe og individer ved uttak av overføringsflyktninger.» Venstre ønsker fra sin side å prioritere skeive flyktninger. Og slik kan vi fortsette.
Jeg er ikke blant dem som mener at flyktningpolitikken bør overlates til fagfolk og byråkratiet, men utvelgelsen av flyktninger bør samtidig ikke bli for politisert. Partiene bør ikke detaljstyre og bruke kvoteordningen for å dekke sine markeringsbehov. Å prioritere flyktninger blant forfulgte minoriteter i Midtøsten høres fornuftig ut, men å slå politisk mynt på sine «favorittflyktninger», kan gjøre arbeidet med utvelgelsen av flyktninger vanskeligere. Det er utenrikspolitisk uheldig dersom oppfatningen der ute blir at Norge vil ha kristne flyktninger fremfor muslimske. Det kan være uheldig for integreringen også. Flyktninger med muslimsk bakgrunn må ikke føle seg mindre velkomne enn for eksempel kristne eller homofile flyktninger.
Blandede grupper gir mindre stigmatisering
En annen viktig dimensjon i debatten om prioritering av flyktninger er flyktningers sosiale status og deres integreringsutsikter i Norge. I Canada og USA tar de hensyn til integrering når de velger ut flyktninger. De norske humanitære organisasjonene har tradisjonelt argumentert for at Norge bør prioritere de mest sårbare flyktningene, uten å tenke på integrering.
For at flyktningene skal lykkes i Norge, bør nemlig flyktninggruppene være sammensatte.
Selv mener jeg at vi bør tilstrebe en blanding. Når Utlendingsdirektoratet velger ut flyktninger i samarbeid med FN, bør vi hente inn noen sårbare, men også ta integreringshensyn. For at flyktningene skal lykkes i Norge, bør nemlig flyktninggruppene være sammensatte. Se bare på flyktningene fra Bosnia eller fra Ukraina. Alt fra dommere og arkitekter til bønder og arbeiderklassefolk kom hit til landet.
Alle flyktninggrupper trenger noen middelklassefolk og personer de kan se opp til. Dette er viktig for å lykkes med sosial mobilitet. En mer blandet gruppe gjør det også lettere å knytte bånd til nordmenn. Ikke bare kontakt med nordmenn gjennom jobben som lege eller advokat, men også som bussjåfør eller renholder. Når gruppene er mer blandete, blir det også mindre stigmatisering av gruppene, noe som igjen kan øke oppslutningen om mottak av flyktninger i majoritetsbefolkningen.
Syriske flyktninger ble «oppdaget» sent
Hvis vi kun tenker på integrering, så er grupper bare bestående av høyt utdannede å foretrekke. Men vi har et moralsk ansvar for å tenke på de mest sårbare og marginaliserte også. Så mangfold i gruppen er ikke viktig i seg selv, men at mangfoldet blir et resultat av at vi ønsker å hjelpe både de mest sårbare og de ressurssterke, slik at flyktninggruppen som helhet har de beste forutsetningene for å lykkes i Norge.
Det er også viktig å huske på flyktninggrupper som ikke søker om asyl i Norge. Bare for å illustrere: Syriske flyktninger ble «oppdaget» i Norge først i 2015. Og det var bare fordi de begynte å strømme til Europa som asylsøkere og mediene begynte å skrive om deres situasjon. Humanitære organisasjoner ble plutselig aktive talspersoner for syriske flyktninger, og det hastet voldsomt å hente flest mulig i 2015, i tillegg til alle som kom på egen hånd.
Men krigen i Syria brøt ut allerede i 2011. Det året omfattet Norges FN-kvote totalt 1200 flyktninger. Null flyktninger fra Syria. Ingen endringer i 2012. I 2013 ble kvoten redusert med knappe sju prosent, fra 1200 til 1120. Fortsatt ingen syrere.
I 2014 fant det sted en endring. Den totale kvoten ble økt til 1620, og 1000 av dem skulle være syriske flyktninger. Selv om daværende Solberg-regjering vedtok budsjettet for 2014, var det de rødgrønne som foreslo denne endringen. Syria-krigen hadde siden 2011 skapt millioner av flyktninger, men det var først i 2014 det ble aktuelt å prioritere syrere i gruppen med kvoteflyktninger. Under migrasjonskrisen i 2015 besluttet norske myndigheter – etter forslag fra Ap – å hente 8000 syriske flyktninger i en treårsperiode.
Bør ønskes velkommen og inkluderes
Trygg tilgang til internasjonal beskyttelse via FNs kvoteordning er bedre enn dødsreiser via menneskesmuglere, usikkerhet og kaos. Kvoteordningen er ikke bare en trygg, men også en verdig måte å komme til et nytt land på, så lenge politikere ikke ødelegger dette gjennom å gjøre religion til et kriterium for inklusjon eller eksklusjon.
Vi bør ta utgangspunkt i anbefalingene fra FNs Høykommissær for flyktninger, og vi bør ha en blanding av både sårbare og ressurssterke flyktninger, blant dem som vi henter til Norge via kvoteordningen. Det viktigste er uansett at de flyktningene vi til slutt ender opp med å ta imot, bør ønskes velkommen og inkluderes i det norske samfunnet. Dugnadsånden og engasjementet det norske folk har vist overfor flyktninger fra Syria i 2015, og som de viser overfor flyktninger fra Ukraina nå, bør være gode eksempler til etterfølgelse.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
