Foto: Islam City
For nøyaktig 12 år siden, den 28. mai 2010 ble to moskeer til Ahmadiyya-muslimer i Lahore i Pakistan angrepet samtidig. «Lahore-massakren» varte i flere timer og endte med 94 drepte og over 120 sårede. I moskeene befant det seg flere hundre barn og voksne. Islamistgruppen Tehrik-i-Taliban Pakistan (TTP) tok ansvaret for denne terrorhandlingen.
Spiller på folkets religiøse følelser
Da de 84 Ahmadiyya-muslimene som mistet sine liv skulle gravlegges, møtte ingen talspersoner fra myndighetene opp og heller ingen fra media. Begrunnelsen for denne apatien fra pakistanske myndigheter er den religiøse tilhørigheten til ofrene. Uten å gå dypere inn på det teologiske, hvilket heller ikke er på min agenda, og for heller å snakke om universelle menneskerettigheter, kan det nevnes at den mest synlige forskjellen mellom andre muslimer og Ahmadiyya-muslimer bunner i en ulik tolkning av hva som skjedde etter profeten Muhammads bortgang.
Ahmadiyya-muslimer ble allerede i 1973 erklært «ikke-muslimer» av staten Pakistan, og i 1984 ble de fratatt all trosfrihet. Dette på tross av at Pakistans myndigheter selv skrev under på FNs menneskerettighetserklæring allerede i 1948.
Fengsling av Ahmadiyya-muslimer under de beryktede blasfemiparagrafene og målrettede religiøst motiverte drap skjer med jevne mellomrom. Amnesty, EU og FN har gjentatte ganger fordømt denne apartheid-lignende behandlingen. Denne sårbare minoriteten er i tillegg selve trumfkortet blant alle «religionskort» som trekkes frem av ulike politikere og religiøse ledere – som gjerne spiller på de religiøse følelsene til folket. Uansett hva du måtte være skyldig i, er det en meget stor sannsynlighet for at du vil bli tilgitt av folket dersom du fordømmer Ahmadiyya-muslimer og deres tro. Gjerne åpent i landsdekkende media.
Et vepsebol
Hvordan er så tilstandene her i fredelige lille Norge der alle muslimer nyter godt av religionsfriheten? La meg kjøre litt historikk for de som muligens ikke er klar over hvor utbredt de negative holdningene mot Ahmadiyya-muslimer egentlig er i deler av den muslimske befolkningen i Norge. Særlig blant den norskpakistanske andelen.
I NRK programmet Sånn er livet fra 2007, som tar opp muslimenes boikott av en butikk eid av en Ahmadiyya-muslim, nevner programlederen at det å prate med andre muslimer om diskriminering av Ahmadiyya føles som «å stikke hånda inn i et vepsebol». I programmet uttaler Basim Ghozlan, forstander for Rabita-moskeen at han har forståelse for at Pakistan forbyr Ahmadiyya-muslimer å kalle sine gudshus for moské. I det samme programmet møter vi den daværende generalsekretæren i Islamsk Råd Norge (IRN), Shoaib Sultan, som nå er MDG-politiker. Han hevder at han i denne saken kun er bekjent med den teologiske konflikten. I tillegg sier Sultan at det er «en forenkling av situasjonen» å hevde at all diskriminering av Ahmadiyya-muslimer bunner i sekterisme.
Her må jeg komme med en kort men viktig påminnelse. I januar 2021 da det raste en debatt på sosiale medier om hatprat, fordommer og konspirasjonsteorier mot Ahmadiyya-muslimer i Norge var det stille som i graven fra nesten hele den norskpakistanske diasporaen. For hvem ønsket vel «å stikke hånda inn i et vepsebol»?
Stor motstand mot Ahmadiyya-muslimer blant norskpakistanere
I 2016, under en støttemarkering i Oslo for den henrettede pakistanske islamisten Qadri, ble det også ropt nedsettende slagord mot Ahmadiyya-muslimer. Arrangøren imam Syed Farasat Ali Bukhari rådet allerede i 2013 sine norskpakistanske medlemmer til at de ikke skulle hilse på, sosialisere seg, gifte seg med eller inngå noen avtaler med Ahmadiyya-muslimer. Og i 2018 førte motviljen fra IRN til en blokkering av Ahmadiyya-menighetens medlemskap i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Først da IRN valgte å ta en pause fra STL ble Ahmadiyya-menigheten tatt opp som medlem.
Men ord har makt og skaper holdninger som er avgjørende for hvordan et samfunn utvikler seg
Det er ikke overraskende at mange store religiøse ledere med nettopp pakistansk bakgrunn i Norge er samstemte i sin avsky for Ahmadiyya-muslimer. Under en felles samling i 2018, i Muslim Senter Furuset kan man i en YouTube-video se dene velkjente pakistanske, religiøse lederen Muneeb-ur-Rehman holde tale for de fleste norske imamene her i landet, der han skryter av Pakistan for å ha erklært Ahmadiyya-muslimer for ikke-muslimer. Den samme Rehman som i Pakistan i 2016 åpent oppfordret til drap på Ahmadiyya-muslimer!
«Ekstra viktig å fordømme Ahmadiyya i Norge»
På YouTube ligger det et opptak fra 2021, fra Islamic Cultural Centre Norway (ICC) sin egen moske, der imam Mian Mohammad Tayyib forteller om en henvendelse fra en «Qadiani»-far [Qadiani: nedlatende betegnelse for Ahmadiyya-muslim] som ønsket at sønnen ikke skulle bli kalt ikke-muslim av de andre muslimske elevene ved sin skole i Norge.
Taiyyb svarer at muslimer alltid vil kalle Ahmadiyya-muslimer for «Qadiani» og/eller «ikke-muslimer». I tillegg advarer han også unge norske muslimer om å ikke gå i fella når de blir konfrontert med at dette ikke er Pakistan, at de lever i Norge som er et demokratisk land med respekt for menneskerettigheter. For det at man befinner seg i Norge gjør det visst enda viktigere å fordømme en «Qadiani».
De gode kreftene må rope enda høyere
Religionskritikk er fullstendig i tråd med demokratiet i Norge, og det må Ahmadiyya-muslimer kunne tåle på lik linje med alle andre troende fra ulike religioner. Teologiske uenigheter likeså.
Derimot må fordomsfulle og hatefulle ytringer, forakt og ekskludering fra de som mener eller tenker annerledes slåes hardt ned på. Alt jeg har ramset opp av negative hendelser her er kun toppen av isfjellet.
Jeg har forståelse for at verken norskpakistanske politikere eller imamer ønsker å begå politisk/religiøst selvmord ved å engasjere seg for en tabubelagt minoritet. Men ord har makt og skaper holdninger som er avgjørende for hvordan et samfunn utvikler seg. Det å forbli passiv er muligens mer skadelig når det skjer urett i allerede lukke miljøer.
Men alt er ikke mørkt. Det finnes helt klart en del modige og positive stemmer i det norskpakistanske og muslimske miljøet som fortjener all honnør. Men disse må dessverre rope enda litt høyere, oftere og lengre slik at de ikke overdøves av den negative støyen fra mørkemenn.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
