Foto: Privat
Jeg liker å kalle meg og min bror for restaurantbarna. Mens min lyshårede venninne fikk bli med sin mor på jobb og snurre rundt på kontorstolen av og til, var det vår hverdag å bli med foreldrene våre på familierestauranten.
Der satt vi og rev oss i håret over norskleksene, mens mamma og pappa så ut som spørsmålstegn når jeg kom med norskboken min.
Da ruslet en jentunge med blinkesko og lekser i armen bort til bord 10, de faste stamgjestene våre, for å spørre om hjelp til å bøye verb.
Slik tilbrakte vi dagene våre, dag inn og dag ut.
Fortelle deres historier
For en stund tilbake ga Karpe ut låten «Baraf/Fairuz», som handler om migrantforeldre som begynner å bli sårbare og gamle.
I Klassekampen skriver journalist Yohan Shanmugaratnam en kommentar om låten. Der skriver han blant annet at foreldrene våre bare har jobbet og holdt kjeft «uten at noen har invitert dem til Dagsnytt 18 for å snakke om ytringsrommet eller noe annet.»
Mange av disse familiene har kanskje ikke mulighet eller kapasitet til å stå frem med sine historier. Dermed forblir mange av fortellingene deres uhørt eller bare fortalt rundt middagsbordet hjemme.
Derfor skriver jeg denne teksten. Den er til og for alle norske innvandrerbarns migrantforeldre. De som har åpnet den tyrkiske grønnsakbutikken som holder åpent på røde dager sånn at du og jeg kan kjøpe bananer på Kristi Himmelfart. De som har stått 13 timer bak stekeplaten slik at vi som har festet til klubben kaster oss ut, kan kjøpe nattmat på vei hjem.
Denne teksten er til min mamma og pappa som har jobbet på seg skader og sykdom i driften av den lokale kinarestauranten med chop suey og fritert banan.
På mange måter kan den ses på som en takknemlighetsgest fra oss, barna av en foreldregenerasjon som har arbeidet hardt for at vi, barna deres, i dag kan jobbe som leger, advokater, sivilingeniører.
Tungt for foreldrene
Jeg husket jeg gruet meg så inderlig til hver gang vi skulle ha spørrerunden i matpausen på skolen om hva vi skulle i helgen. Mens de fleste så på påskeferier, sommerferier, juleferier og helger som hviledager, var hviledager for familien vår assosiert med tapt inntekt.
Det fikk virkelig kreativiteten min til å blomstre i de felles rundene i lunsjen på skolen. Jeg sa jeg hadde vært i Hunderfossen, på telttur, badeland og på Tusenfryd – alt dette som jeg ville gjøre, men som jeg visste familien vår ikke hadde tid til.
Egentlig tilbrakte jeg bare helgene hos en pensjonert «bestemor» hvor jeg og de andre restaurantbarna spilte på gameboyen. Kinesisk såpeopera spilte i bakgrunnen frem til vi sovnet på sofaer og stoler, og foreldrene våre kom rundt midnatt og bar oss inn i bilen på vei hjem.
Likevel er det viktig å presisere at restaurantdriften absolutt ikke bare har vært negativ. Tvert imot har det vært helt grunnleggende for at mamma og pappa, som ikke kunne språket da de kom hit for 30 år siden, skulle ha en jobb å gå til.
Samtidig har det vært beintøft, fordi samfunnet rundt oss ikke var laget for de familiene som ikke hadde en 8-16-jobb. Barnehagen stengte klokken 17, og foreldrene våre jobbet ofte til klokken 23.
Jeg husker jeg alltid satt igjen med en klump i magen hver gang jeg måtte skrive at null personer fra min familie skulle komme på sommeravslutninger og foreldremøter.
For noen kunne det virke som foreldrene mine ikke stilte opp, men med denne teksten håper jeg flere forstår at det ikke var fordi de ikke ville.
Håper vi husker
Det finnes endeløst med slike historier som trengs, og som bør løftes opp. Mange av foreldrene som har åpnet og driftet disse familierestaurantene, går snart over i pensjon.
Rundt om i verden stenger mange slike restauranter. I 2019 publiserte New York Times en artikkel med tittelen «Chinese Restaurants Are Closing. That’s a Good Thing, the Owners Say.»
I artikkelen snakker flere kinesiske immigranter som har åpnet takeaway-restauranter, om lettelsen over at barna deres ikke skal ta over familierestauranten.
Det er en positiv ting at disse restaurantene stenger. Det betyr at barna deres har vokst opp, hatt mulighet til å ta utdanning og til å velge en annen karrierevei enn foreldrene, som ikke hadde noe annet valg.
Så om 20 år kommer vi kanskje ikke til å ha kinesisk takeaway på hvert hjørne og en kebabsjappe i hver sidegate. Men når vi tenker tilbake på tiden da vi hadde det, håper jeg at vi også vil huske på historiene til generasjonene som drev dem.
Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten den 2. juni 2022, og republiseres i Utrop med tillatelse fra skribenten.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
