Foto: IOM
Det var en gang, ved århundreskiftet , at NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) hadde en plakatkampanje. Det sto «Flyktninger – reis hjem! Han ville hvis han kunne.»
Venter i evighet eller dør på veien
De aller fleste mennesker er knyttet til hjemland og familie. Noen velger å reise ut for å oppdage verden av eventyrlyst, men da er det gjerne et bevisst valg, og man kan velge å reise hjem igjen.
Krig, tørke, fattigdom, sult og fortvilelse sender folk på flukt fra sine vante omgivelser. Mange satser alt de eier, hvis de i det hele tatt eier noe, setter seg i gjeld, og risikerer livet på lange og farefulle reiser – alt for å komme vekk fra forholdene de lever i.
I Afrika er de fleste som flykter internt fordrevne, i naboland eller andre afrikanske land, og når aldri til våre breddegrader. Mange av dem som prøver det, drukner på havet, eller dør på veien av andre grunner. Noen sitter i flyktningleirer i årevis, i håp om bedre tider som oftest ikke kommer, noen utvalgte blir hentet til vestlige land.
Velvilje til å hjelpe de som ligner en selv
I Norge er vi stolte av det store bidraget vi gir til FN og andre organisasjoner, og innsatsen vi gjør for flyktninger her hjemme og ute i verden. Vi er verdensmester i bistand, og har et godt rykte i internasjonale kretser.
Nå har det kommet en ny og «nærmere» krise. En grusom og barbarisk krig vi ikke trodde vi skulle se i Europa i det 21. århundre. For barbarer befinner seg andre steder, lengre borte. Trodde vi. I det lengste.
Så kom sjokket, bilder vi fikk se av ødeleggelse liknet til forveksling de vi tidligere hadde sett fra Afrika, Irak, Syria, Yemen, Palestina. Bare at nå kommer bildene hver dag, uavlatelig, og menneskene vi ser har lys hud og blå øyne, som oss. Til og med barbarene likner oss av utseende. Men bare utenpå.
Selvfølgelig må vi hjelpe, og vi setter alle kluter til. Den spesielle situasjonen, dvs.tragediens beliggenhet, gjør at velviljen er stor, det er lett å identifisere seg med mennesker som likner en selv.
Gratis kollektivtransport – for akkurat disse flyktningene
Ukrainerne ser ut til å være et ekstremt patriotisk folkeslag. De vil mer enn noe annet reise tilbake til landet sitt, til tross for situasjonen der – hvis de kan. De aller fleste som har flyktet til nabolandene forblir der, i håp om at oppholdet blir så kort som mulig. Mange er eldre, og kvinner som har måttet la sine menn bli igjen som soldater. De håper å gjenforenes med dem, for barn savner sine fedre. Andre slektninger kan også være i Ukraina.
For dem er Norge langt unna, og slett ikke landet de drømmer om å bo i. Norge har forpliktet seg til å ta i mot 2500 ukrainske flyktninger som oppholder seg i det fattige landet Moldovia, og bare 28 av dem har hittil takket ja, flyene som skulle hente dem er nesten tomme.
Sylvi Listhaug er raus, arbeidsministeren anmoder arbeidsgivere om å ansette ukrainske flyktninger…
Vi ble forespeilet hundre tusen ankomster i Norge, senere redusert til 60 000. Hittil har ca 18 000 søkt om beskyttelse. Antallet vil stige, desverre ser ikke krigen ut til å bli kortvarig, og Norge er forberedt, heldigvis. Vi har plass til mange.
Nye asylmottak blir opprettet i all hast, nye regler innført, snarveier funnet opp. Kjæledyr er velkomne, selv om de må vaksineres og være i dyr karantene i lang tid, offentlig transport ble gratis, ikke for alle nyankomne flyktninger, men for denne gruppen.
Blir denne vennligheten den nye standarden for alle flyktninger som kommer til Norge?
Sylvi Listhaug er raus, arbeidsministeren anmoder arbeidsgivere om å ansette ukrainske flyktninger, språkkravene andre flyktninger må forholde seg til, settes formodentlig til side. Kronprinsparet leier ut boliger til ukrainere.
NAV og offentlig ansatte som selv opprinnelig har flyktningbakgrunn undrer seg når de ser hvordan reglene de selv var vant til, blir forandret og lempet på, men som en av dem sa: «Vi håper dette kan gjøre det mindre tungrodd for andre flyktninger som kommer hit senere.»
Til undring
Og andre flyktninger vil komme, slik verden ser ut i dag. Klimakrisen, som i stor grad skyldes overforbruk av natur og ressurser i rike land, rammer de fattige sterkest, og desperasjon vil drive millioner på flukt, i tillegg til krig og uro, som også vestlige land har bidratt til.
De færreste kommer så langt som til Europa, 86 % av verdens flyktninger befinner seg i fattige land.
Mange av dem som kan og våger å legge ut på reisen til Europa, dør på veien. I Middelhavet drukner så mange at fiskere på Malta, Lampedusa og Lesbos ikke vil spise fisken de fanger; trålen og garnet inneholder ofte lik eller kroppsdeler.
Yemen er verdens største menneskeskapte sultkrise. På øyer i Middelhavet sitter barn i flyktningleirer i årevis, uigurer i Kina blir fengslet, torturert og henrettet. På Afrikas Horn tar tørken livet av titusener. Vårt land, Norge, som er verdensmester på bistand, vil nå redusere bidraget til FN , og bruke noen av bistandsmidlene til å dekke utgiftene med ukrainske flyktninger i Norge, samtidig som vi tjener gode penger på gasskrisen som har oppstått som et resultat av Russlands krig.
En skal være forsiktig med å kalle alt rasisme, men disse prioriteringene er til å undre seg over.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
