- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Kommentaren om anti-muslimene har vekket harme hos flere av de nye organisasjonene. Flere av tilhengerne av disse organisasjoner som fra før av er sterkt kritiske til islam mener at jeg stigmatiserer de frafalne (eksmuslimer). Blant kritikerne er Shakeel Rehman fra Senter for sekulære muslimer (SSI) og Mahmoud Farahmand fra (LIM). En samfunnsdebatten som har kastet seg ut på debatten er Mohamed Abdi.
Abdi argumenterer saklig for at de frafalne er forfulgt i mange andre land og at jeg “ikke oppfyller de grunnleggende kravene for hvordan man kritiserer frafalne”.
– Krav som at man skal være forsiktig og unngå overdrevne og sensasjonalistiske titler, vranglesning og mistenkeliggjøring av frafalne, skriver Abdi.
Altså er det ikke innholdet, argumentene og påstandene i kommentaren han reagerer meste på, men tittelen. Utover det er Abdi tydelig enig i min kritikk av de frafalne. Noen frafalnes illiberale og reaksjonære standpunkter og holdninger i offentligheten er ikke positivt for offentligheten, mener han.
Fra å kritisere islam, tolkningen av islam og praktiseringen av islam går enkelte av de frafalne til å diskutere for eksempel enkeltindivider som bruker hijab. Lilly Bandehy er den som har trukket denne tråden lengst hvor hun skriver at “islam er politisk ideologi som er verre enn fascisme og nazisme”. En hårreisende uttalelse. Verre er det når hun tydelig utviser rasistiske holdninger ovenfor de som bruker hijab. I det samme innlegget skriver hun nemlig at hun ikke vil bli pleiet av hijabkledde kvinner om hun var på et eldrehjem. I norsk helsevesen er det vanlig praksis å ikke gi etter for slike krav fra beboere og pasienter. Dessuten er det ulovlig å nekte noen en tjeneste eller vare på grunn av deres religiøse tilhørighet. Så loven definerer altså dette som diskriminering dersom en hijabkledd kvinne nektes en vare eller tjenste fordi hun bruker hijab.
Ex-muslimene har fått mye oppmerksomhet i Norge, og ikke å regne som utsatt gruppe. Og jeg ønsker å kalle en spade for spade. De holdninger som de gir uttrykk for er antimuslimske. Som redaktør av en avis som har eksistert i 12 år er det min oppgave å påpeke kontradiksjoner, inkonsekventhet, mønstre og bevegelser i samfunnsdebatten. Min oppgave er verken å irettesette eller stoppe noen i å delta i samfunnsdebatten. De som er kritisert er oppegående og fornuftige mennesker som burde klare å forsvare seg selv. Altså ikke noen som vi bør bære inn med gullstol inn i debattforaen. Så den varsomhet som Abdi etterlyser mener jeg ikke er nødvendig for verken Lilly Bandehy, Cemal Knudsen Yucel eller Mahmoud Farahmand.
Shakeel Rehman skriver i en kommentar på Facebook at jeg stigmatiserer eks-muslimene. Han mener jeg leser de organisasjonene med vrang. Forøvrig er han enig med meg. Rehman har vist som en balansert og godt reflektert debattant gjennom flere år. Og det er en grunn til at organisasjonen han representerer (SSI) ikke har klart å favne Lily Bandehy, Mahmoud Farahmand, Cemel og Hege Storgaug. De er ligger nemlig mye mer til høyre og viser seg å være for reaksjonære.
“Liberale sekulære holdninger og synspunkter som ellers i samfunnet anses som norm, blir stemplet som ekstremisme når de fremmes av muslimer og eks-muslimer,” skriver Farahmand. Nå tillegger Farahmand meninger jeg ikke har og begreper jeg ikke har brukt. Med innlegget mitt hadde jeg håpet på en konstruktiv debatt, hvor ex-muslimene kunne argumentere for det synet de står for. De har uttrykt uklart om islam som religion og muslimer som praktiserer denne troen. Og når disse elementene beveger seg i en retning av å argumentere for å stemple og hetse alle som bruker hijab som bærere av politisk uniform beveger de seg fra å kritisere systemet, makten og ideologien til å gjøre enkeltindivider til skyteskive. Og det er en farlig utvikling. Holdningene til muslimer i det norske samfunnet beveger seg i en negativ retning, viser IMDis integrerinsbarometer. I disse omstendigheter trenger vi aktører og personer som kommer med saklige og konsekvente argumenter, fremfor ekskluderende og diskriminerende holdninger.
Det er synd å se at LIM som ble startet opp av dyktige, balanserte og progressive krefter som Sylo Taraku og Tina Shagufta Kornmo nå ser ut til å bli kapret av Storhaug sympatisører som publiserer tegning av Muhammed. Jeg er verken krenket av det eller såret, men jeg hadde forventet et høyere nivå i debatten.
Jeg jeg selv er ateist, og Utrop står for et humanistisk menneskesyn, og argumenterer for at skolen skal være sekulær, at personer av alle religioner, kjønn og legning skal ha like rett og muligheter i det norske samfunnet slik Abid Raja argumenterer her, og slik Sylo Taraku argumenterer her. I Norge er det politikere som lager lov. De må være konsekvente. Skal man først forby hijab på skolen må alle religiøse symboler og feiringer ikke tillates på skolen, slik Taraku påpeker i kronikken.
Jeg personlig liker ikke hijab, men jeg respekterer en kvinnes rett til å bære slik hodeplagg om hun ønsker det selv av fri vilje. Jeg legger meg ikke opp i hennes tolkning av koran, eller hvorfor hun velger å være hijab. Det er her det går en grense, og det er denne grensen flere av de eks-muslimene ikke ser ut til å respektere. Dermed fremstår de som totalitære. Vi trenger ikke å kjempe totalitære ideologier med enda en totalitær ideologi.
