Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Arif på 82 år sitter i bilen til sin sønn, Bilawal på 44 år, og ser ut mot Grønland torg. Sønnen er på butikken for å handle, mens Arif venter i bilen. Mens han sitter der, ser han over til det mangfoldige torget, Grønlands Torg, som er folksomt og med mye liv.
På Grønland torg med sandaler i 1970
Barn løper etter byduene, med mødrene på slep. En liten artistgruppe gjør seg klare til å danse for folk i gata, en vennegjeng sitter og «chillær’n» i sol og varme mens de spiser Naan-kebab. Samtidig er det innimellom noen glimt av folk som forter seg gjennom folkemengden for å rekke t-banen.
Mens Arif ser alt dette, reflekterer han tilbake til 12. november 1970, da han selv som 30-åring, kom til Oslo, til Norge. Da var han blant de første fremmedarbeiderne fra Pakistan. Det var her han gikk av bussen, på 70-tallet var dette stedet brukt som bussterminal. Med seg hadde en liten koffert med to sett med klær og sine «chappal» (sandaler). På seg hadde han en blazer, en rosa skjorte med strømlinja mønster, kombinert med en grå dressbukse og pene sko. Han skjønte fort at det antrekket han hadde på seg, ikke var egnet til den kalde vinteren i Oslo.
Motiverte barna i Oslo til å ta utdannelse
Unge Arif sto der og så seg rundt i kulda, han var glad, energisk og spent på hva dette nye hjemstedet vil bringe han i livet. Men en ting var klart, slik det også var for andre fremmedarbeidere fra Pakistan; han skulle hjem igjen om et par år.
Et par år har blitt til 52 år av hans liv i sitt nye hjemland, det er her han har arbeidet i hele sitt liv. Han startet å arbeide på et spikerverksted på dagtid, mens han tok kveldsskift som renholdsarbeider på et av hotellene i sentrum. Det var arbeid, arbeid og arbeid, og kun én dag fri. Etter hvert lærte han seg norsk og tok kurs som tolk, og ble senere urdulærer i Osloskolen. Mange av hans elever er i dag selv godt voksne og er velutdannede. Det gjør Arif stolt, for i tillegg til å lære dem urdu, motiverte han dem til å ta høyere utdannelse. Det husker han.
Eldre som trenger tett oppfølging og tilrettelegging
Mens han reflekterer over sitt møte med Oslo for mange år siden, åpner sønnen bildøren og er i ferd med å stige inn, og plutselig da, i det sekundet, blir Arif veldig usikker og stresset. «Hvor er jeg?», «hvorfor sitter jeg i denne bilen?» Arif blir veldig fort trist og lei seg fordi stedet virker så ukjent for ham.
Humøret har plutselig endret seg. Sønnen, Bilawal, prøver å roe han ned med å si at «vi er på Grønland, hvor ellers skulle vi være?». Bilawal forundrer seg over sin fars humør og oppførsel, og lurer på hvorfor far ofte får humørsvingninger, men han tenker ikke mer på det og setter bilen i revers ut fra parkeringsplassen.
Arif har symptomer på diagnosen demens, også kalt Alzheimers sykdom. Arif tilhører en aldersgruppe, 80 +, som har høy sannsynlighet for å få denne diagnosen. Arif er blant 100 000 nordmenn som har denne diagnosen, og i de neste 30 årene er det forventet mer enn dobling av antall mennesker med Alzheimers.
Men dette vet verken Arif selv eller hans pårørende, fordi de har lite kontakt og tilgang til eldretjenester i byen. Generell kunnskap om denne diagnosen er lav blant den flerkulturelle befolkningen, fordi det stort sett er storfamilien som tar seg av sine eldre. Det er bra og fint, men med en pasient med denne diagnosen, trenger en tett oppfølging og tilrettelegging.
Arif er ikke alene, det er flere i hans aldersgruppe med denne diagnosen. I en tid hvor det ventes en aldrende befolkning i Oslo i de neste 20-30 årene, hvor befolkningssammensetningen i Oslo generelt vil bestå av over 50 % med flerkulturell bakgrunn, er det rimelig å forvente at tilgang og kjennskap til eldretjenester er essensielt i tiden fremover især for denne gruppen. Deres behov for eldre- og helsetjenester er i dag lite kjent.
Å stille opp for de som var der i vår egen oppvekst
Per i dag er det lite åpenhet om denne diagnosen i samfunnet generelt, det gjør det utfordrende alle, men spesielt i det flerkulturelle miljøet. Dette skal ikke være en skam eller tabu, for konsekvensene vil være at personer som Arif ikke vil få tilgangen til den hjelpen de fortjener.
Det handler om å vise respekt for Arif, og for hans bidrag til samfunnet opp gjennom årene, han må ikke føle at han er alene, eller være redd og stresset av ikke å forstå sine handlinger. Det minste vi kan gjøre nå er å stille opp, og viser han den respekten han fortjener.
Alderdom er en naturlig del av livet, det er gledelig å se at våre eldre lever et friskere og et lengre liv, de er viktige ressurser for samfunnet. Arif, som i utgangspunktet skulle være her i en kort periode, har valgt å bli eldre i denne byen. Han var her for unge som vokste opp, og nå er det vår tur til å stille opp for dem som trenger gode helsetjenester.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
