Foto: Latinousa
- Takknemlighet og realitet | Pelin Balolu - 16.06.2022
Samfunnet har lyst til å lese historier som forteller om innvandrerfamilielivet. Derfor setter jeg meget pris på Jessie Kongs innlegg («Vi er kanskje den siste generasjonen «restaurantbarn».) som ble publisert den 6. juni i Utrop.
Norge verner om sin middelklasse
Jeg er sikker på at mange lesere kjente stor empati med Kongs restaurantbarnhistorie, men jeg føler at vi ikke må glemme å uttrykke takknemlighet til Norge og ikke ignorere realiteten. For eksempel, jeg beskriver meg selv som en heldig alenemorinnvandrer fordi jeg er bosatt i Norge. Takk til den norske velferdsforvaltningen, klarte jeg å forsørge tre barn.
Vi skal nok fortsette å ha kebabsjappa og kinesisk take-away de neste mange årene. Det finnes to enkle grunner til denne konklusjonen. Først og fremst, det er en god business og så lenge det er behov for mat og for servicebransjen, vil det fortsette.
På samme måte som kundene og arbeidstakere som driver i matbransjen heller ikke vil forsvinne. Nesten 20 % av den norske befolkningen har innvandrerbakgrunn, og det kommer flere i fremtiden. Jeg kjenner samtidig flere norske familier som også sliter med økonomiske problemer. Jobber i fabrikker, i Posten, som butikkmedarbeider, mekaniker og i servicebransjen.
Det er ikke alle som har 8-til-16-jobb. Det finnes mange foreldre som sliter både økonomisk og med barnepass til sine barn fordi de har kveldsarbeid eller barna har sommerferie.
Det er økonomiske kontraster i alle land, men Norge beskytter sin middelklasse mer enn de fleste andre land i verden, og norske regjeringer bør fortsette å følge samme standarder i fremtiden også, og ikke gjøre det verre.
Beveger vi oss bort fra den norske velferdsmodellen?
Jeg er glad at Jessie Kong og mange andre innvandrerbarn fant en ny karrierevei utenom restaurantbransjen, men dessverre er mange arabiske, somaliske og tyrkiske barn ikke like heldige. Det viser statistikken tydelig, og dette er en del av realiteten vår. Både samfunnsledere og politikere bør bekymre seg over dette og de må fortsette med å beskytte norske velferdsstandarder.
Fattige ble fattigere og rike ble rikere.
I det siste tiåret, har global polarisering også rammet Norge. Fattige ble fattigere og rike ble rikere. Pandemi og krig i Ukraina gir næring til denne realiteten, men samme endring har faktisk startet allerede før disse katastrofer slo ned sosialt og økonomisk.
Jeg ønsker å ikke være negativ, men samtidig kan jeg ikke lukke mine øyne for realiteten. For eksempel, boligprisene øker og det blir vanskeligere, spesielt for unge folk, å skaffe seg en bolig. Kanskje alt dette skjer fordi vi har begynt å følge amerikanske standarder i stedet for norske i siste 10 år?
Foodora-tidens nye utfordringer
I sitt innlegg, forteller Jessie Kong en interessant anekdote: «Der satt vi og rev oss i håret over norskleksene, mens mamma og pappa så ut som spørsmålstegn når jeg kom med norskboken min. Da ruslet en jentunge med blinkesko og lekser i armen bort til bord 10, de faste stamgjestene våre, for å spørre om hjelp til å bøye verb.»
Her melder et viktig spørsmål seg: Vi kan kanskje resonnere oss frem til hvordan det går med «restaurantbarna», men hva vil egentlig skje til «Foodora-barna» i fremtiden? De vil ikke engang ha et bord å gjøre lekser ved.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
