Foto: Chicago Public Schools
Fagfornyelsen setter livsmestring og folkehelse høyt på agendaen. Med dette får skoleansatte på alle nivå tildelt en eksplisitt ny oppgave: å bidra til at barn og unge utvikler et positivt selvbilde, en trygg identitet, og at de lærer å mestre livets mange utfordringer.
Flyktninger med tung bagasje
Psykisk helse er et nøkkelord i denne sammenheng og forutsetter, slik jeg ser det, grunnleggende traumekunnskap, dvs. en forståelse for hva traumer er, hvordan de kan påvirke læring og hvordan arbeide med traumatiserte elever i klasserommet. Men per dags dato virker det som om den relevante kunnskapen er sørgelig fraværende blant de fleste lærere.
Tematikken oppleves tabu og skambelagt for de fleste, et fjernt fenomen som hører hjemme i psykiatrien eller på helsesykepleiernes kontor. Lærere går i forsvar og opplever det som grenseoverskridende å måtte forholde seg til traumer, og også ledere er unnvikende. Parallelt med dette øker andel elever fra tredjeland, flyktninger og migranter, som begynner i norsk skole. De bærer ofte en tung bagasje med seg. De kommer fulle av forventninger og drømmer om et verdig liv. Men fullføringsprosenten er lav og drømmene knuses.
Enkle grep
Skolene er skremmende tafatte. Istedenfor å brette opp armene og være engasjert og løsningsorientert, observerer jeg en bekymringsvekkende avmakt og resignasjon spre seg. Kommentarer som «Vi må bare finne oss i det at vi ikke kan hjelpe alle», «De kommer aldri til å få lærlingplass» og «De må bli ferdige med sine traumer først, før de kan lære noe» er bare noen av bemerkningen som jeg har fanget opp over tid. Dermed rettferdiggjøres det en generell tiltaksløshet. Interessen for å gjøre noe med problemstillingen har nådd bunnen.
Problemet forsvinner ikke av seg selv. Det kreves handling, og den er mindre komplisert enn en ville tro. Grunnleggende traumekunnskap og hvordan møte elevene i klasserommet kan læres raskt. Samtidig er det viktig å ta innover seg at traumatiserte elever heler i møte med det virkelige livet, gjennom alt det som skjer mellom terapitimene.
Lærere er ikke, og skal ikke innta terapeutens rolle. Men for å vite hva læreren kan gjøre i undervisningen, er det viktig at læreren har grunnleggende traumekunnskap og forståelse for at traumearbeid og læring kan foregå parallelt. Enkle grep som å smile, vise medfølelse, anerkjenne at eleven kan ha det vanskelig, og minne den alltid på at nåtiden er trygg, kan virke under.
Mye helbredelse i en vanlig hverdag
Det finnes gode kurs for dette. Jeg var med på en av dem, men dessverre var vi ikke mange som deltok.
I forrige uke deltok jeg på kurset Traumeforståelse og traumebevisst omsorg i skolen, i regi av Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), som var som skreddersydd for usikre pedagoger. Skoleeier hadde gått bredt ut og invitert i god tid i forveien til dette arrangementet. Det var derfor trist å se at vi var bare i underkant av tjue personer som deltok.
De kommer fulle av forventninger og drømmer om et verdig liv.
Vi som var der, opparbeidet oss en forståelse rundt at også traumatiserte elever hadde behov for normalitet, anerkjennelse, fellesskap og mestring. Det ble bekreftet hvorfor og hvordan det var mulig for elever å lære, til tross for sine traumer. Videre åpnet kurset for erfaringsutveksling og viktige tema ble drøftet.
Vi ble presentert for modellen om den tredelte hjernen bestående av sanse-, føle- og tenkehjernen. Sansehjernen er ikke viljestyrt og regulerer livsnødvendige funksjoner som pust, søvn og reagerer på fare. Følehjernen har ansvar for hukommelse og følelser. Mens tenkehjernen styrer språket og logisk tenkning. De tre hjernene er ikke samstemte, følehjernen er mektigere enn tenkehjernen, og sansehjernen overstyrer følehjernen. Det er også denne hjernen som overtar når vi er i fare og som er overaktivert, og i stadig beredskap hos elever med traumeerfaringer.
På kurset fikk jeg også bekreftet min antagelse om at denne elevgruppen har et sterkt behov for å føle seg som alle andre, og at de lærer best gjennom positive erfaringer, ved å være engasjert, og ha relasjoner med andre. Det å se mening og mestre er grunnleggende i denne prosessen. Det kom også fram at helbredelse ofte skjer mellom behandlingstimene hos terapeuten, i det daglige livet, i samspill med både medelever og lærere.
Respekt, medfølelse og trygghet
Husk: Vi lærere er ikke behandlere, men vi kan bidra til at undervisningen oppleves terapeutisk, helbredende og læringsfremmende!
Avslutningsvis er det igjen viktig å poengtere, at vi lærere ikke er og ikke skal innta behandlerens rolle. Vår oppgave er å bidra til at skolehverdagen oppleves terapeutisk for elevene ved at vi viser respekt og medfølelse, og sprer fysisk, emosjonell, relasjonell, følelsesmessig og kulturell trygghet.
Det er ikke noe mer som skal til. Jeg snakker av egen erfaring etter å ha arbeidet med denne målgruppen i nesten 20 år, i videregående opplæring og høyere utdanning.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
