Foto: Faksimile, East Is East (1999)
Stadig flere av mine venner med såkalt minoritetsbakgrunn og muslimsk bakgrunn, inngår nå romantiske forhold før ekteskap og gifter seg med en de har valgt selv. Vi føler oss mer knyttet til de som vokser opp i dette landet, enn de som vokser opp i hjemlandet til våre eldre familiemedlemmer.
Når store spørsmål melder seg
Dette er en helt naturlig trend, og den finner sted i ethvert land der diaspora-miljøer har eksistert i flere tiår. En rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som tar for seg valg av norsk-pakistaneres ektefelle i perioden 2014 til 2018, viste at sju av ti velger en ektefelle med pakistansk bakgrunn som er født i Norge. Færre giftet seg med en person som var født i Pakistan.
Med andre ord: Vi etterkommere velger det som er best og tryggest for oss. Akkurat som hvite nordmenn rundt oss.
Det skal her nevnes at utenlandske foreldre, fra den første generasjonen, kjenner på et ubehag knyttet til denne trenden. Ikke fordi de ikke lenger kan hente en slektning fra hjemlandet, men fordi denne utviklingen gjør at de begynner å stille spørsmål ved sin egen eksistens.
Hvilken verdi har jeg når alle barna mine flytter ut? Hvor er svigerdatteren som skulle snakke med meg på morsmålet? Eller barnebarn som skulle vokse opp under samme tak?
Foreldre tar til seg at barna lever i en annen tid
En hvit nordmann med foreldre fra Norge, vil undre seg over at innvandrerforeldre kjenner så sterkt på disse problemstillingene. Foreldrene deres klarer seg jo utmerket godt på egen hånd. Så hvorfor kan ikke fargede nordmenn det?
Det er fordi mange minoriteter bærer på en kultur der familien står i sentrum. Jeg sier ikke at hvite nordmenn ikke er opptatt av den samme verdien, men de søker selvstendighet mye tidligere og i større grad enn det minoritetsnordmenn gjør.
I tillegg er Norge et land der staten har overtatt det store flertallet av familiens funksjoner. Å verne om familien er ikke lenger avgjørende for slektas overlevelse, slik det er i land som ikke har NAV, godt helsevesen, troverdig politi og lignende. Og så må man huske at den første generasjonen av minoriteter er mer lenket til sine utenlandske røtter. Det er og forblir deres identitet.
Men over årene har identiteten deres blitt krydret av det norske. Kanskje har de ikke vært klar over det selv, eller så har de ikke ønsket å ta innover seg det faktum at de faktisk også har blitt bitte lite grann norske selv.
For de kjenner til byrden de utsetter barna sine for ved å importere en ektefelle til dem fra hjemlandet. Gapet mellom kulturen til nordmenn født i Norge av utenlandske foreldre, og ektefeller fra foreldrenes hjemland har rett og slett blitt for stort. Norsk-pakistansk kultur har for eksempel blitt mer liberalt anlagt enn pakistansk kultur, og kulturkrasj er derfor uunngåelig. Det har våre eldre skjønt.
Mine foreldres eksistensielle utfordringer blir også mine
Samtidig har denne trenden åpnet for et nytt perspektiv. Våre foreldres eksistensialisme.
Selv om jeg ikke vil, blir mine foreldres eksistensielle utfordringer, også mine.
For den opprinnelige planen deres var at sønnens brud fra hjemlandet, skulle bli den korte reisen tilbake for dem selv. Det skulle være deres pensjon, med barnebarna lekende på gulvet foran seg. Slik foreldrene deres hadde det i hjemlandet før dem.
Når barna deres nå skaper egne hjem, og kanskje til og med sammen med hvite nordmenn, føles kulturen deres truet. Og dermed mister de også en del av sin egen verdi.
Som nordmann med pakistanske foreldre, kjenner jeg sterkt på at valget om å bestemme over eget liv, valg av livspartner og bosituasjon er i direkte kontrast til mine foreldres egentlige ønsker. At jeg er bevisst på dette, skyldes at jeg fortsatt setter mine foreldres verdier ganske høyt, til tross for at jeg også føler en sterk forankring til det norske. Men denne doble kulturopplevelsen gir meg en dyp følelse av maktesløshet. Selv om jeg ikke vil, blir mine foreldres eksistensielle utfordringer, også mine.
Å bli sett og hørt, ivaretatt og elsket
Litt av problemet ligger i at utenlandske foreldre, spesielt mødre, ikke har hatt bra nok redskaper til å finne nye mestringsmetoder i voksen alder. Deres oppgave har vært å oppdra barna, og når barna så bestemmer seg for å gå egne veier, kan de føle seg forlatte.
Ektemennene er fysisk tilstede, men de er ikke der på den måten som gjør at mødrene våre føler seg verdsatt. Savnet etter barna som har flyttet ut for å studere, bo for seg selv eller stifte familie i eget hjem, blir for stort.
De kan finne trøst i religionen, men til syvende og sist vil også dette føles begrenset. For det de trenger, er å bli sett og hørt, ivaretatt og elsket. En jobb fedrene våre har tatt for gitt eller overlatt til barna, og som de altfor sent innser verdien av.
Egen frihet og foreldres savn
Jeg har ikke løsningen på hva som kan gjøres, eller om det i det hele tatt bør gjøres noe med. Men jeg har likevel troen på at den daglige kontakten med våre foreldre, eller det ukentlige besøket der de får være med barnebarna, viser at vi bryr oss om dem.
Kanskje får vi også oppleve en ny generasjon etterkommere av mennesker som for lenge siden kom til Norge fra andre land. En generasjon som både får til å leve egne liv og samtidig gi foreldrene den tryggheten og kjærligheten de trenger.
Det er bare tungt å være den generasjonen som må ta alle oppgjørene. Kjenne på egen utilstrekkelighet og på sorgen til mamma og pappa.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
