Foto: Firuz Kutal
- En uskyldig samtale | Alfredo Biamont - 03.07.2022
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Faren min hevdet overrasket at kvinner hadde mye makt i Norge, han ville si «for mye makt». Men jeg tror at det han egentlig forsøkte å beskrive var at likestilling er en realitet her, og ikke bare løst snakk.
Tanken på en kvinnelig prest
Min far nærmet seg sine 75 og han var en gammeldags kar som hadde vokst opp i den meget konservative katolske byen Arequipa sør i Peru. Han var klar over at kvinner kunne ha samme rettigheter som menn. Han var litt usikker på dette, men han var ikke utelukkende negativ til tanken. Hans syn på kvinner var ganske åpent.
Vi fortsatte å prate om andre ting, som etter min mening er unike i Norge, og vi kom etter en stund til temaet religion. – Kvinner kan også bli prester, sa jeg. Min far så på meg med et blikk som avslørte at han så godt han kunne forsøkte å skjule sin overraskelse. Selv om han egentlig visste dette, var det vanskelig for ham å se på det som en del av virkeligheten.
Med katolsk ståsted
Vi fortsatte samtalen, og jeg forklarte ham at prester kunne gifte seg og at, understreket jeg, kvinnelige prester også kunne det. Dette kom tilsynelatende heller ikke som et sjokk på ham. Men før jeg fikk tenkt meg om fortalte jeg at også homofile kunne bli prester. – Homofile!, nesten skrek han. – Det kan ikke være mulig! Hvordan er det mulig?!
Jeg hadde lenge visst at jeg en dag skulle fortelle disse tingene til min far. Jeg var klar over hans mulige reaksjoner, fordi jeg visste at mange i Latin-Amerika hater amerikanere, spanjoler – og homofile. Og det til tross for at de, som min far, er fagforeningsledere eller sympatiserer med venstresiden. Enkelte ting går på tvers av politisk tilhørighet i katolske land.
Homofile politikere
Jeg fortsatte med å fortelle at homofile ikke bare kan bli prester, de kan også gifte seg i kirken. Min far orket ikke høre mer, han ble stum og tankefull og stirret tomt mot horisonten, og falt tydeligvis i dype tanker om hva slags land jeg bodde i. Og kanskje tenkte han også på sine barnebarn og oldebarn som skulle vokse opp og leve sine liv her.
I samme øyeblikk kom jeg på min første samtale med en del kvinner her i Norge. Disse konservative damene sa at kvinner som ikke dekker til kroppen, men går nesten nakne, som de uttrykte det, skulle havne i helvete. På den annen side, oppdaget jeg raskt, syntes liberale kvinner i Norge synd på disse kvinnene som måtte dekke hodet og hele kroppen, og allerede gjennomgikk et helvete hjemme.
Var det noe lignende min far tenkte? Jeg vet ikke, men for å berolige ham forklarte jeg at byrådslederen i Oslo var homofil, i likhet med finansministeren, og at begge disse, til min fars forundring, kom fra det konservative partiet.
Krenkes daglig
Litt etter litt begynte han å forstå at disse «rare» menneskene hadde alle borgerrettigheter, at de verken kunne ekskluderes eller trakasseres: At det som er hverdagskost hjemme, der patriarkalske verdier og machokulturen gjennomsyrer alle sider ved samfunnet, faktisk er ulovlig her.
Etter mange år i Norge virker det rart for meg at denne tankegangen fremdeles dominerer i disse katolske landene, som tross alt er demokratier, alle som ett.
Der krenkes rettigheter hver dag. For ikke å snakke om den grusomme situasjonen i land hvor diktatur, totalitarisme og teokratiske systemer fremdeles holdes i hevd, og da tenker jeg på hele spekteret fra Cuba til Iran.
En uskyldig samtale ga rom for ettertanke.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
