– Hvorfor fordømmer enkelte i denne verden meg for noe jeg ikke valgte?
Foto: Faksimile, My Beautiful Laundrette (1985)
Min kveld på London ga flashbacks til en annen tid. Det gjorde vondt å se andre ringe til familiene sine for å fortelle at de var trygge, skriver Hozayfa Alabrash i dette innlegget. 
Hozayfa Alabrash

Hele Norge er preget av skyteepisodene i Oslo i slutten av juni. Det er en tragisk og forferdelig hendelse, også for oss som har hatt lignende opplevelser før.

En hyggelig kveld med venner

Jeg har hele livet levd skjult for familien min på grunn av religion, tradisjon og slektninger. Jeg kom til Norge av flere grunner, blant annet fordi jeg er homofil. Her begynte jeg å jobbe hardt for både framtiden min, fortiden min og for å kunne være meg selv. Det var en lang prosess å jobbe med flere ting samtidig. Likevel oppnådde jeg noen av mine mål. Men etter den mørke natta på London, fant jeg ut at jeg fortsatt befinner meg på bunnen.

I år hadde jeg bestemt meg for å ta en hel uke fri fra jobb, og være glad, sosial og kose meg masse. Jeg bestemte meg rett og slett for å være meg selv. Fredag den 24. juni tilbrakte jeg tid med mine venner. Etter hvert dro vi sammen til London bar. Det var så fin stemning der, og jeg var den personen som jeg ønsket å være. 

Jeg burde føle noe – jeg har opplevd det før

Plutselig hørte vi en høy lyd. Jeg trodde det var en lampe som eksploderte. Noen sekunder senere hørte vi skyting og noen av skuddene trengte gjennom vinduet mot dansegulvet, der vi var. Ikke alle hørte det, for at musikken var høy. Vi skjønte ganske fort at det var skudd, fordi vi var rett ved vinduet. Dessverre vet vi nå at tiden var over for noen. Alle ble liggende på gulvet i cirka to minutter til politiet kom. Jeg og mine venner samlet oss og gikk til hotellet som lå rett foran baren. Vi så knuste glass og blod, noen som var skadet og noen som kanskje var døde. Alle gråt og skrek og de fleste var i sjokk, men det var ikke jeg.

For her ble jeg helt utkoblet fra virkeligheten, jeg ble i min egen verden og begynte å snakke med meg selv og stille spørsmål: Jeg tenkte, herregud, for en uheldig person jeg er. Er det mulig? Jeg flyktet fra krigen, og nå opplever det samme igjen. For en friuke dette var. Og forresten, hvorfor er jeg ikke redd i det hele tatt, og hvorfor er jeg helt tom for følelser? Stakkars han jeg ser der borte, liksom, skriker og gråter bare fordi han så han som skjøt. …«Bare»? Du sier «bare»? Har du blitt en stein? Du kunne jo ha dødd for en halv time siden. Du, av alle, må forstå dem, fordi du har opplevd det samme i hjemlandet ditt.

Terroristen og jeg

Jeg stoppet opp. Mine følelser begynte å bevege seg litt. Jeg føler meg trist, ja, veldig trist nå. Alle snakker med familien og dem de er glad i. Alle gråter mens de snakker i telefonen. Ok, skal jeg ta telefonen min, legge den mot øret og late som om jeg snakker med noen? Det er flaut at ingen ringer meg.

Hvorfor snakker alle med familiene sine, mens jeg ikke kan? Hvorfor kan alle ringe de som de er glad i, men ikke jeg? Jeg ville jo bare være meg selv. Jeg har skikkelig lyst til å snakke med mora mi nå. Jeg trenger støtte, oppmerksomhet og kjærlighet. 

Hvorfor fordømmer enkelte i denne verden meg for noe jeg ikke valgte? Jeg har aldri skadet noen, men en annen har akkurat tatt andres liv. Er det mulig? Jeg sammenligner meg selv nå, med terroristen. For en verden vi lever i, for en verden vi har levd i. 

Alene

Den mørke natta gikk, og en ny dag kom med mange rare følelser. Nå kjenner jeg det, og jeg ser verden som mørk, og lufta er tung å puste i. Flashback-en til krigen kom tilbake i hodet mitt og plaget meg mye. Dette har jeg ikke følt på lenge. Jeg fikk feber, ganske høy og fikk sår i munnen. 

Akkurat som for syv-åtte år siden da jeg levde med krigen. Nå reagerer kroppen min på dette på nytt. Men det er ikke bare på grunn av terrorangrepet. 

Det gjør vondt å oppleve konflikt og krig. Det er også vondt å oppleve terrorangrep på nytt, særlig i et trygt land. Men det som gjør mest vondt er at jeg fant meg selv alene. Mens jeg trengte støtte, kjærlighet og beskyttelse fra de nærmeste menneskene i livet mitt.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.