Foto: Skjermdump fra Youtube
Mitt navn er Ismail og jeg er født i en by på Afrikas horn, med tre millioner mennesker, langt borte fra Norge og enda lengre borte fra Nord-Norge der jeg bor nå. Det er en by som har vært preget av krig og konflikter i flere titalls år.
Jeg flyktet fra denne byen og kom til Norge som 16-åring. Omtrent like gammel som Ahmed Hussein var (den påtroppende innvandring og integreringsministeren i Canada) da han kom til Canada. Da hadde jeg ingenting – ikke venner, ikke familie, og ingen eiendeler utover det jeg stod og gikk i.
Fikk muligheter
Jeg har jobbet nesten tre av mine snart fem år i Norge, ved siden av skolen. Nå går jeg mitt tredje år på videregående skole. Til høsten skal jeg gjøre noe jeg har alltid drømt om. Jeg skal nemlig begynne å studere, og jeg skal gjøre mitt beste for å motivere andre mindreårige ungdommer til å gjøre det samme.
Tanken om å motivere andre til å satse på utdanning, lærte jeg av Den somaliske studentforeningen. De har vært mine gode forbilder selv om jeg aldri har vært på deres arrangementer, som finner sted i Oslo, men likevel har de nådd meg helt opp til Nord-Norge.
Ødelegger drømmer
Andre har bidratt lite eller ingen ting til min utvikling, selv om deres jobb går ut på å integrere flest mulig. Tvert imot velger de å demotivere oss istedenfor å motivere. Deres ord betyr mye for integreringen av nye landsmenn, selv om de kanskje ikke tror det selv.
Når Sylvi Listhaug sier at vi som er enslige asylbarn har veldig urealistiske forventninger om hva vi kan oppnå i Norge (på Politisk kvarter, 7. april 2016), sender hun et signal om at vi er annerledes enn våre jevnaldrende. At vi har drømmer som er uoppnåelig bare fordi vi er født i et annet land og vil bli advokater, leger og ingeniører i et nytt land. Riktig nok kan ikke alle bli advokater og leger, men alle som vil og legger ned en innsats, kan bli gode advokater og leger.
I dag handler drømmene våre om «Yes, we can». I morgen blir de om til «Yes, we did». Det har historien lært oss gang etter gang, så sent som i forrige uke, da Ahmed Hussein ble din kollega i Canada, Sylvi. Jeg håper du tar en studietur til Canada og møter den tidligere enslige mindreårige asylsøkeren som har både klart å bli advokat og minister. Hør på hans fortelling om urealistiske drømmer som har blitt virkelighet.
God politikk gir trygghet
Kjære Sylvi – jeg er også opptatt av å bevare den norske modellen og det flerkulturelle Norge. Akkurat som deg. Det er nettopp derfor jeg er politisk engasjert og sitter både i fylkesstyret AUF i Nordland og kjemper for barnas rettigheter gjennom Press. For det er bare gjennom gode løsninger vi kan ta vare på det velferdssystemet vi har i Norge. Løsninger som sørger at alle kan lykkes på sin egen måte, løsninger som forhindrer dine «svenske tilstander». Det er bare gjennom en god integreringspolitikk som gjør mulig at du kan føle deg 100 prosent trygg når du går gjennom Grønland.
Sist gang du gikk der, var du usikker. Jeg skulle ønske at denne usikkerheten kunne få deg til å tenke på andres usikkerhet. Utryggheten du følte på det fredelige Grønland, kunne ha fått deg til å tenke utryggheten mange barn føler når de lander i et av verdens farligste land, Afghanistan. Eller utryggheten bioingeniøren Mahad føler når du fratar alt han har brukt 17 år for å bygge opp med så svake begrunnelser. Sylvi, kanskje det er på tide å bruke andre virkemidler som har vist seg å virke, de virkemidlene som gjorde Norge til Norge. Og Ahmed Hussein til din nye kollega i Canada. Men viktigst av alt la oss markere slutten av den langvarige ekskluderingspolitikken du har satt i gang, uavhengig av dine tidligere retoriske utspill, bare med tanke på en god integreringspolitikk i fremtida!
Og det haster! Del videre!
NB: Jeg er ingen medlem av hylekoret bare så at det er sagt!
