Foto: Privat
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
For noen uker siden, deltok jeg på en filmfestival i Kosovo. Direktebilletten var ikke dyr, i hvert fall ikke så dyr som mange flybilletter har blitt de siste månedene. Men som den fundamentale gjerrigperen jeg kan være, sjekket jeg likevel om det fantes reiser med mellomlanding. Jeg klarer fint å slappe av på en flyplass i en time eller to, for å spare et par tusenlapper.
Jeg begynte scrolle nedover søkeportalen, og stanset brått da navnet på en viss flyplass fanget blikket mitt.
Åtte timer mellomlanding i Billund, i Danmark. Til en fjerdedel av prisen for å reise direkte til Kosovo.
I et tre på Mortensrud
Jeg tør anta at enhver person med litt vett i hodet ville scrollet videre. De fleste betaler rett og slett gledelig litt ekstra for å slippe å sitte fast i ingenmannsland i flere timer. Meg derimot: Jeg skyndte meg å bestille – uten å blunke.
For å forstå hva som gjorde at jeg uten så mye som et snev av tvil, bestemte meg for å mellomlande på en bitteliten flyplass helt syd i Danmark, må jeg ta dere med tilbake i tid. Til min barndoms sommerferier på Mortensrud.
Mortensrud, mitt hjemsted helt syd i Oslo, var et skjæringspunkt hvor Oslos forskjellige etnisiteter smeltet sammen. De hvite nordmennene som bodde i villaer på Brenna og Dal, på den andre siden av motorveien, følte også en sterk tilhørighet til blokkene der angen av krydder og bjørk strømmet ut av vinduene og lå i lufta. Og de høye ropene da somalierne pratet morsmål var en like stor del av hverdagen som den tunge bjella til Mortensrud kirke og brakke-imamens skingrende bønnerop i hallen.
Skogen på Mortensrud var majestetisk. Den raslet av seg det siste løvet om høsten, og sto rak gjennom vinteren for å skinne som en lysekrone i kveldssolen. Det var ett tre i skogen med utsikt over hele nabolaget og havet bak som jeg og vennene mine pleide å dra til. Vi klatret opp i treet, og med nister laget av våre mødre og Capri Sonne hentet billig fra Sverige, satt vi på greinene og så ut mot stedet der himmelen og havet ble til ett. I skumringen ble det til en oransje strek på horisonten.
«Vi ble brunere enn vi allerede var»
Etter en lang dag med eple-og plommeslang på Nordstrand, syklet vi til Hvervenbukta og badet. Foreldrene mine tok med søsknene mine og meg til Tusenfryd, og til Sverige (det var primært for å handle mat, men det var utlandet likevel), og en sommer klarte vi til og med og skaffe oss en avisrute for Aftenposten – en jobb vi egentlig var for unge til.
Vi lekte på tvers av alder og etnisitet. Noen foreldre kjørte Mercedes, mens andre holdt seg til buss og t-bane når de trengte transport. Det forhindret ikke oss barn i å leke sammen. Alle kjente alle, og hvis noen lurte på hvor noen var, måtte man bare gå ut på verandaen for å spørre de som lekte i gata.
«Kan du gi Guled beskjed om at det er middag hvert øyeblikk?» kunne noen si, eller: «Fortell Waseem at han skal komme hjem for å spise før moren hans henter fram beltet!» Vi var var blodseriøse da vi kom for å fortelle barna at de risikerte juling hvis de ikke var hjemme innen fem minutter, før vi døde av latter da de løp avgårde med gråten i øynene.
Slik var det i nabolaget vårt. Hvis man spilte Boksen går, var det så mange som var ute til enhver tid, at de bestandig sladra om hvor vi gjemte oss, og det var større sjanse for å få skrubbsår idet man falt løpende mot boksen, enn å bli banket opp av noen som ikke likte deg.
I stedet for å trykke på ringeklokka for å spørre om å få komme over på besøk eller bli med ut, pleide vi bare å rope rett fra gata, til de eldre norske parene kom ut på verandaen og ba oss om å holde kjeft. Senere på kvelden spurte de alltid om vi ville ha kjeks, før de ba oss om å snakke i samme toneleie som dem – hvis ikke ville de sende de små, gneldrete hundene sine på oss. Og så ropte vi igjen, og de klagde igjen, og vi fikk kjeks til den samme regla uten at vi ble bitt i rompa av verken hund eller katt.
I sum var det en sommerferie verdt å nyte. Vi ble mer brune enn det vi allerede var, med minner for livet.
«Hvis det fantes en himmel, måtte den se slik ut»
Første skoledag etter ferien, var alltid en stor pissekonkurranse for elevene. De hvite nordmennene var blitt gyllenbrune i trynet. Fregner poppet ut. Og én etter èn begynte alle å nevne en sommer med masse reising. Noen hadde vært på hytta, ikke bare én, men flere, før turen gikk til utlandet. Frankrike, Spania, Hellas. Er par hadde til og med fått sommerjobb gjennom venner av foreldrene.
Alt snakket deres fikk min sommerferie til å blekne. Jeg var sikkert ikke den eneste som følte det slik, og det var også hvite nordmenn i mitt nabolag som ikke gjorde så mye «fancy». Så situasjonen var bokstavelig talt ikke så svart-hvitt som man først kan få inntrykk av.
Det var likevel en yndet destinasjon som stakk seg ut etter hver eneste sommerferie: Legoland i Danmark.
Og Legoland ligger i Billund. Millioner av legoklosser, berg-og-dal-baner, vikinger, badeland, is, Star Wars, superhelter, ekte pingviner. Hvis det fantes en himmel, måtte den se slik ut, tenkte jeg. De hvite nordmennene hadde vært i det såkalte paradis. Jeg var så misunnelig.
Da jeg kom på ungdomsskolen og i puberteten, var det helt andre ting som begynte å oppta meg enn å komme meg til Legoland. Det var for barn. Jeg var ikke lenger barn.
Ikke mer penger enn det som er nødvendig
Men nå, i en alder av tretti, da jeg endelig hadde en mulighet for å besøke Legoland, klarte jeg ikke la muligheten gå fra meg. Jeg mellomlandet i Billund, spradet inn på Legoland som om jeg eide stedet, og dro ikke derfra før det var stengetid. Jeg tok alle karusellene sammen med de andre barna, ble vettskremt i skrekkhuset, tok bilder med vandrende legoklosser, prøvde å vinne bamser, og en gang kranglet jeg med en pjokk som prøvde å snike i køen. Det var nesten så jeg ønsket å få tilsnakk av voksne.
At jeg var barn igjen, betydde ikke at jeg ikke visste bedre. For Legoland kan koste skjorta. Det så jeg allerede på inngangsprisen. Det er mye, mye dyrere enn for eksempel Tusenfryd i Norge, og jeg skjønner hvorfor mange barn ikke får muligheten til å dra dit. I hvert fall ikke før de blir voksne og har fått seg en stødig jobb og en partner, slik at deres egne barn ikke skal få glipp av den samme opplevelsen som andre velstående barn.
Men tenk også på den lærdommen man får i en tilsynelatende beskjeden barndom. For min del, sparte jeg penger ved å ta med egen matpakke inn på Legoland. Det var det mamma gjorde da hun tok med meg og søsknene mine ut til steder i sommerferien.
Behagelige sko er viktigere enn kule sko! Mamma kjøpte joggesko til oss alle så vi ikke skulle få blemmer eller gnagsår på føttene av å gå så mye. Sandaler er no-no.
Ekstra klesskift! Mamma ville at vi skulle se anstendige ut til enhver tid, selv når vi var på steder med mange barn. Null matflekker på klærne. Så hun hadde doble par av samme t-skjorte fra Hennes & Mauritz (vi så alle ut som sekslinger, men det er ikke poenget).
Ta kun med kontanter i lommene, og la kredittkortet bli igjen i baggen i garderobeskapet til parken. Mamma tok aldri med seg mer penger enn det som var nødvendig på turer. Slik fikk vi prøvd oss på å vinne bamser og fikk kjøpt oss is, men når vi slapp opp for penger, var det ingen kjære mor.
Gjør livet betydelig for deg
Mitt siste råd er å dra til en fornøyelsespark med en gang den åpner. Da er det ingen kø, og du vil ha de kuleste berg-og-dal-banene helt for deg selv. Uten en ukjent voksen å dele vogna di med. At jeg ankom Legoland midt på dagen, gjorde at jeg måtte stå i kø. Dette plaget vettet av meg. Så til slutt brukte jeg litt penger på å kjøpe meg en bedre plass i køen. Kapitalismen er virkelig en berusende følelse for de nyrike.
For å oppsummere livsvisdommen som min sommerferie ga meg: Glede er subjektivt. Min barndom var flott og lærerik. Kunnskapen jeg var for liten til å skjønne noe av da, høster jeg fruktene av nå. Det kommer godt med, spesielt når mange andre vil sitte med gjeld opp til halsen når sommeren er over. Som ikke lenger vil være i stand til å følge opp med flere glansbilder på sosiale medier, fordi kontoen har gått tom.
Dyrk de små øyeblikkene, og gjør det for deg selv. Har du ikke råd til å dra på ferie eller gjøre de «fete tingan» som andre deler flittig av, så taper du ingenting på det heller. Redd for å føle deg utenfor? Vel, har du gode venner og fin familie rundt deg, trenger du ingen bekreftelse. Absolutt alle tenker på hva folk mener om dem, men sannheten er at ingen går rundt og tenker på hva du gjør og ikke gjør. Så med andre ord, ditt liv er ganske ubetydelig for andre. Så gjør livet betydelig for deg, og kun deg.
Så, da har jeg vært i Legoland og endelig fått inn de samme inntrykkene som de yngste blant oss. Jeg følte meg åtte år gammel igjen, og den følelsen vet jeg at det er langt flere enn meg som lengter etter igjen.
Og mens jeg skriver dette, tikker det inn mail fra Disney om at jeg har fått tilgang til å anmelde filmen «Lego Star Wars Summer Vacation».
Jeg tror det har gått helt fint med meg.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
