Foto: Claudio Castello
- Shayganis menneskesyn strider imot sekularismens toleranse - 20.02.2017
- Skivebom fra Nettavisen og selverklærte sekulære - 17.02.2017
Shahram Shaygani har forsøkt å gi et tilsvar på innlegget mitt publisert i Utrop på fredag. Det ser ut til at han har skrevet i ren affekt og brukt meg som skyteskive for å lufte ut alle de stereotyper han ser ut til å inneha om muslimske menn. Han kommer med så mange feilslåtte antagelser og forvridde teorier at det sier mer enn noe annet om hans evne til å oppfatte ting.
En krenket sekularisme?
Blant de mest absurde påstandene han kommer med er at jeg dekker over krenkelser av sekularismen. Dette kommer fra en person som leder en organisasjon med navn Senter for Sekulær Integrering. Er sekularismen krenket dersom man forsvarer alles rett til å kle seg som de vil? Er sekularismen krenket dersom man innunder sistnevnte også inkluderer alles rett til å uttrykke sin identitet gjennom klesstil, som f eks hijab? Tar sekularismen seg nær av at noen viser seg offentlig i hijab eller kippa? Et av hjørnesteinene i et sekulært samfunn er mangfold, herunder også religiøst mangfold. Det er viktig å ivareta sekularismen og slå ring rundt de verdiene som kjennetegner et sekulært samfunn bygget på mangfold og pluralismen. Men sekularismen er ikke truet eller krenket av at noen tar på seg en hijab. Shaygani gir meg dermed rett i mange de bemerkningene jeg gjorde meg i mitt opprinnelige innlegg. Han må utvikle tykkere hud og ikke innta en unødvendig offerrolle.
Det er ikke noe nytt at enkelte tillegger en teori en betydning den egentlig ikke har. I islam, som i mange andre religioner, finnes det ekstremister som misbruker religionen for å iverksette agendaer som mangler teologisk legitimitet. Jeg sanser at Shayganis sterke engasjement rundt sekularismen er mer som en refleksreaksjon på økende muslimsk ekstremisme enn en forståelse av hva sekularismen egentlig innebærer. Den toleransen som kjennetegner et sekulært samfunn sier ikkeat det er riktig å dehumanisere andre på grunn av deres valg av bekledning. I alle fall ikke uten at noen kan si deg imot.
Handler ikke om ukultur
Jeg skal være den første til å innrømme at det finnes utfordringer med ukultur innad i det muslimske miljøet. Da imamen i en av Oslos største moskeer deltok i en minnesmarkering for en avdød terrorist i Pakistan, var det undertegnede som brakte saken inn i norsk offentlighet. Dersom jeg hadde ansett enhver kritikk av muslimer som islamofobi, slik Shaygani hevder, så måtte jeg først og fremst gi den merkelappen til meg selv. Ja, det er ofte at enkelte er for ivrige med å anklage andre for islamofobi. Men det betyr ikke at dette fenomenet ikke eksisterer. I mitt opprinnelige innlegg var jeg veldig spesifikk på hva jeg mente var kritikkverdige islamofobe tendenser. Men selv her maktet ikke Shaygani å svare spesifikt på kritikken og svarte kun med en rekke løsrevne utsagn og generelle bemerkninger om det ene og det andre uten å være spesifikk på noe som helst.
Videre dialog
Nå har det seg slik at Shaygani og jeg har pratet sammen på Facebook. Jeg kan slå fast at han ikke engang hadde satt seg inn i innlegget mitt før han bestemte seg for å gi svar. Under diskusjonen som fant sted på lørdag siterte jeg han fra blogginnlegget han postet i mai i fjor, der han skrev at hijabkledde jenter innehar usunne og ubalanserte identiteter, og at hijaben er et islamistisk plagg. Han hadde altså beskrevet hijaben som et symbol på ekstremisme. Denne koblingen har allerede hatt negative konsekvenser i dagliglivet for mange muslimske kvinner som velger å bruke hijab. Shaygani virket overrasket over å få denne anklagelsen mot seg, dagen etter at jeg opprinnelig la den frem i det opprinnelige innlegget som han altså allerede hadde svart på uten å lese nøye gjennom. Han innrømmet da at han burde ha ordlagt seg annerledes ved å nyansere språkbruken.
Det er alltid viktig i debatter, spesielt på sosiale medier, at man avstår fra å skrive i affekt, og imøtekommer enhver kritikk på en ryddig måte. Spesielt når du er utdannet psykoanalytiker. Da går det i alle fall an å snakke sammen. Vi har blitt enige om å muligens fortsette diskusjonen på en fysisk arena en gang i fremtiden, for i dagens polariserte samfunn er det viktigere enn noensinne at man snakker med hverandre på tvers av hverandres komfort-soner.
