Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Rådende andrespråksmiljøer klamrer seg fast i den kjente professoren og pedagogen Jim Cummins, spesialist på å lære seg språk utover morsmålet. På linje med Cummins forutsetter de et godt utviklet morsmål for å lære andre språk. Videre mener de at det tar fem til syv år før man behersker det akademiske språket, fordi sistnevnte er for komplisert for å bli mestret raskere og de påstår at det er bare morsmålet som vekker våre følelser. Jeg er uenig. Vi trenger ikke et godt utbygget morsmål for å lære andre språk! Glem Cummins!
Min personlige erfaring er at det er mulig å både lære flere språk selv, og å undervise elever til å lære andre språk, uavhengig av hvor utviklet morsmålet til den lærende er. I tillegg kan akademisk språk mestres ganske så raskt og følelsene er alltid med!
Jeg har ervervet en «dobbel oppmerksomhet»
Preget av en oppvekst med tysk, italiensk og engelsk, der jeg ofte brukte flere språk i samme setning, var jeg en språkforvirret ungdom. Mitt «morsmål» var en blanding. Dette reflekterte seg i middelmådige avgangskarakterer fra videregående. Men oversetter- og tolkerstudiet hjalp meg å skille språkene fra hverandre. Utdanningen fokuserte nemlig på hvordan kilde- og målspråkene forholder seg til hverandre ved å sammenligne tysk med de andre språkene som vi skulle oversette/tolke fra eller til.
Jeg startet studiet med tysk, italiensk og engelsk. Etter et år tilføyde jeg fransk, som jeg ikke behersket noe særlig fra før. Ved siden av vanlig språkundervisning i fransk, deltok jeg på oversettelsesseminarer og lærte om fagterminologi fra første stund. Vi oversatte også forenklede fagtekster om samme tema. Herved støttet vi oss på fagdefinisjoner og bilder for å oppnå en bedre begrepsforståelse av tekstene som vi oversatte.
Ved å sammenligne språkene oppsto det ganske så raskt en «dobbel oppmerksomhet» i meg, som gjorde det mulig å sjonglere intuitivt mellom språkene. Dette er en grunnleggende ferdighet for tolker og oversettere. Det er nemlig vår oppgave å gjenskape samme opplevelse hos målspråkets lyttere og lesere, som kildespråkets lyttere og lesere har.
Jeg sammenlignet norsk med språkene jeg kunne fra før
Slik jeg opplever det innebærer oversettelse- og tolkeprosessen to viktige faser. I den første ser man budskapets språkuavhengige metanivå billedlig foran seg, og i den andre gjenskaper man kildeteksten på målspråkets premisser.
Vårt indre språk-tre og skyggeøvelser er også viktige i språkinnlæringsprosessen
Jeg tenker at vi alle har et indre språk-tre som kan hjelpe oss å holde oversikt over språkenes likheter og forskjeller. Når det gjelder mitt indre språk-tre så forestiller jeg meg at hvert språk, som jeg mestrer eller lærer, er et gren som vokser ut av treets stamme. Dermed rommer mitt tre alle mine språk.
Grenene er forskjellige og symboliserer språkenes grammatikalske, semantiske og syntaktiske særegenheter. Grammatikkens kompleksitet utgjør grenens tykkelse, mens bladene symboliserer ordene; fransk og italiensk er grener med mange blader, fordi språkene er mer blomstrede, enn for eksempel norsk og tysk, som jeg opplever som mer direkte språk.
Rett før jeg flyttet til Norge, begynte jeg å lære norsk på egenhånd ved å sammenligne norsk med de språkene som jeg kunne fra før. Til dette brukte jeg avisartikler på flere språk om samme tema.
Gjennom skyggetrening kunne jeg bruke språket selvstendig
Når jeg lærte gloser, lærte jeg dem utenat i en kontekst, dvs. ved å pugge fraser der glosene ble brukt, utenat. Jeg startet i det små, med enkelte setninger, og gikk etter hvert over til å studere hele avsnitt og artikler.
Samtidig leste jeg barnebøker på originalspråk og i oversettelse. Jeg brukte også billedbøker. Ved å analysere avisartikler tilegnet jeg meg en forståelse for det mer formelle og akademiske språket, mens barnebøkene viste meg hvordan man kommuniserte på en enklere, men også billedlig måte.
Da jeg kom til Norge «skygget» (shadowing) jeg nesten hver dag, det jeg hørte på TV og radio, høyt. Skygging er å gjenta høyt, med samme tonefall og trykk, det som blir sagt Jeg startet med TV-programmer. Disse er multimodale og jeg kunne koble dypere følelser og flere sanser (å se og å høre) til å forstå handlingen, enn om jeg bare hadde lyttet. Shadowing er opprinnelig en øvelse som brukes for å trene simultantolkestudenters evne til å lytte og snakke samtidig.
Skyggetreningen medførte at jeg ganske så raskt brukte setninger som jeg hadde skygget, på en selvstendig måte. Etter seks uker i Norge bestod jeg muntlig og skriftlig norskeksamen (mellomnivå). Jeg hadde ikke snakket noe særlig norsk før, men jeg klarte fint å holde en samtale gående og å svare på alle spørsmål på norsk.
Ved å forstå faglig innhold husket jeg fagbegrepene
Skriftlig skulle vi skrive en tekst om det som var vanskelig med norsk. Med tanke på at det ikke var tillatt med hjelpemidler og jeg hadde begrenset tid, skrev jeg om min interesse for falske venner allerede tidlig i min norskinnlæringsprosess, og jeg viste til blant annet følgende eksempler: det norske verbet å «ri», betyr å sitte på noe og bevege seg framover, mens på fransk er det ett partisipp som brukes sammen med hjelpeverbet avoir (å ha), som i j’ai «ri», jeg har ledd. Jeg ler, er derimot «je ris». Den norske matvare «ris», skrives likt som på fransk. Men på fransk er -s stum.
Det samme året som jeg kom til Norge, bestod jeg opptaksprøven til et semesteremne i tolking fransk-norsk i regi av Høgskolen i Agder og UDI. Fransk er mitt fjerde språk. Studiet inneholdt viktige tema innen offentlig forvaltning, juss og helsevesen. Ved å forstå det faglige innholdet ble det lett å huske fagbegrepene, fordi jeg lærte dem i en faglig akademisk kontekst. Jeg kunne se meningen til begrepene billedlig foran meg, fordi jeg hadde forstått hva de sto for. Studiet lærte meg også korrekt akademisk språk. Ti år senere brukte jeg samme teknikk for å lære meg spansk med like gode resultater.
Vi lærer med hele oss
Avslutningsvis ønsker jeg å si meg uenig med Cummins som hevder at bare morsmålet er følelsenes språk, mens de andre språk sitter i hodet. Jeg opplever påstanden som begrensende og misvisende, og kjenner meg ikke helt igjen i den.
Selv om tenkehjernen er sterk involvert i språkinnlæring, mener jeg at selve læringen ikke kan løsrives fra følehjernen. Vi føler noe hele tiden, også når vi blir snakket til og lytter på et fremmedspråk. Både språkets melodi, innholdet i det som sies og kroppsspråket til den som snakker, gjør noe med oss, og det er bra at det er slik. Vi lærer og kommuniserer nemlig med både tanker, sanser og følelser.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
