Foto: Uzmas
Pandemien, da alle måtte holde seg mest mulig hjemme, gjorde at vi fant nye løsninger. Hjemmekontor, restriksjoner på alle kanter, stengte skoler, stengte restauranter, kinoer, konsertsaler og andre utesteder vi ellers besøkte. Vi var henvist til vårt eget kjøkken og vår egen stue. Heldigvis hadde vi TV og internett til underholdning, men vi savnet å kunne handle som vi var vant til. Netthandelen fikk et enormt oppsving, og budlevering på døren ble svaret. Ofte ble pakker levert mens vi sov. Hvem er så de som kommer i løpet av natten og leverer pakker på døren hos oss?
De som bestiller – og de som bringer
Vi ser dem aldri, de er ansiktsløse. I all slags vær, og oftest i mørke, finner de fram til postkassene og dørmattene våre, selv om vi kanskje bor i 6. etasje uten heis. Og når de, ikke overraskende, av og til bommer, er vi raske til å klage.
Som så mange andre sørger de for å gjøre livene våre enklere. Vi slipper å gå i butikken, slipper å hente pakker på postkontoret. Med noen tastetrykk har vi bestilt og betalt og kan sette oss tilbake uten å løfte en finger (bortsett fra under tastetrykkene), langt mindre bevege oss ut av heimen og, Gud forby, bære noe selv.
Har vi lyst på noe godt å spise, men ikke lyst eller tid til å lage mat, ringer eller taster vi, velger fra meny, og et sykkelbud kommer med middagen.
Billig utenlandsk arbeidskraft
Husarbeid er kjedelig, men en utenlandsk hjelper står til tjeneste og gjør det unna for en billig penge, ofte svart, «det er jo bare en liten jobb.» Men hvem er disse menneskene som gjør livet vårt lettere?
Vi ser dem aldri, de er ansiktsløse.
Stiller man svakt på arbeidsmarkedet, som mange innvandrere gjør, er budbransjen en mulighet for sysselsetting. Mange sykler og leverer mat fra restauranter i store ryggsekker, andre bruker egne biler med logoer fra store selskaper og er «selvstendig næringsdrivende», dog uten rettigheter til sykepenger, pensjon, ferie og forsikring, og uten å ha lov til å bruke bilen for andre oppdrag.
Både statseide selskaper som Postens, og store private selskaper benytter sosial dumping som en metode for å spare penger. Billig, utenlandsk arbeidskraft er utbredt i byggebransjen.
Sårbare utnyttes for at andre skal spare
Flyktninger, mennesker uten oppholdstillatelse, ufaglærte, arbeidere fra østeuropeiske land som ikke kjenner rettighetene i norsk arbeidsliv, som har språkmangler. Det er de som tar jobbene vi helst ikke vil gjøre selv, så vi kan spare tid og penger, og fortsette forbruket som er det nest høyeste i Europa.
For at vi skal få tilfredsstilt våre krav til gratis eller billig frakt, gratis retur og billige varer, arbeider andre under uverdige forhold. På en måte er det vi som er deres arbeidsgivere, men vi reflekterer kanskje ikke over at det har sin pris – for noen.
Varene vi får levert er ofte produsert i land med kritikkverdige arbeidsforhold, og selv om oppmerksomheten rundt dette har ført til forbedringer, er det store mørketall, og sårbare mennesker utnyttes for at vi skal spare penger.
De usynlige
Vi var ikke akkurat fattige før vi fant olje, takket være velferdsstaten hadde vi gjort store framskritt etter andre verdenskrig, men med oljen har landet fått en rikdom vi bare kunne ha drømt om, og folk flest har en levestandard mange misunner oss.
Borgerne i oljenasjonen Norge ble en gang beskrevet som «Blue eyed Arabs». Har vi lagt oss til vaner som før var ukjente for oss, og som som vi kritiserer i land vi ikke liker å sammenlikne oss med? Skal vi ha tjenere som utfører jobber vi ser oss for gode til å gjøre selv?
Visst er vi heldige og skal være glade for velstanden oljen har brakt oss. Norge er høyt opp på listen over land det er godt å bo i. Men allerede for flere måneder siden hadde vi brukt opp den årlige kvoten på ressurser vi kan bruke hvis vi skal nå klimamålene vi har forpliktet oss til. Hver fjerde nordmann tror ikke klimaendringene er menneskapt, her skiller vi oss negativt ut i Europa.
Vi har det så godt, og fortsetter å bruke opp jordas ressurser. For å holde alt dette gående bruker vi også menneskelige ressurser. De vi ikke ser, men som gjør livet enklere for oss, fortjener også å bli sett og verdsatt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
