Foto: Buffalo Land, W. E. Webb, 1874
Da jeg flyttet til Toronto for noen år siden, reagerte jeg på hvor mange av urbefolkningen som befant seg på siden av samfunnet. De var ofte alkoholiserte, hjemløse og levde på marginal sosialtrygd. Jeg fikk høre at de hadde lavere genetisk toleranse for alkohol.
Canadas mørke fortid
Urbefolkningene i Canada ble også direkte stigmatisert av min omgangskrets, som for øvrig var multikulturell, og på ingen måte besto av bare hvite mennesker. Flere medisinske eksperter sier nå at alkoholisme blant urinnvånere i første rekke har sosiale årsaker, forårsaket av traumer som har ført til alvorlige psykiske problemer.
Dette er et grusomt kapittel i Canadas historie. Den hvite mann skulle løse «The Indian problem» og tok nærmere 150 000 barn fra foreldrene og sendte de på internatskoler for at de skulle gi opp sine egne tradisjoner og religioner. Det var et omfattende og dypt inngripende assimileringsprosjekt som foregikk over 100 år. Et av argumentene som opprinnelig ble brukt for å rettferdiggjøre dette, var at foreldrene ikke var like glade i barna sine.
Skolene var finansiert av myndighetene i Canada, som også må lastes like mye som den katolske kirken. Canada sørget heller ikke for opplæring av min generasjon om dette i skolen. Daværende statsminister Stephen Harper kom med en offisiell unnskyldning i 2008, men skrøt året etter under G20-møtet av at «Canada har ingen fortid i forhold til kolonialisme». Detaljene kom ikke ut offentlig før i 2015, etter at en kommisjon hadde brukt 6 år på å reise rundt i hele landet og snakket med 6500 vitner. Jeg orket først ikke å lese om alle grusomhetene, og da jeg gjorde det gråt jeg også i flere dager.
Jeg har lært nå
Jeg ser på meg selv som tolerant og empatisk og et menneske som dyrker multikulturalismen. Selv om jeg ikke kjente detaljene da jeg bodde i Canada, visste jeg jo at det fantes mennesker der som hadde vært utsatt for stor urett. Hvordan jeg da klarte å se ned på urinnvånerne, fordi mange ikke klarte å bidra og tilpasse seg, forstår jeg ikke.
Jeg godtok også uten videre at alkoholismen var genetisk og jeg så ikke hvordan vi stigmatiserte disse menneskene på en måte som var veldig nær ren rasisme. Og det fyller meg med en dyp og inderlig skam. Den eneste grunnen til at jeg tør å si det, til og med når jeg skriver i Utrop og kjemper mot rasisme, er fordi jeg har lært.
De slemme og de snille flyktningene
Det jeg nå har erfart i kanadisk kontekst er tett forbundet med et tema som kontinuerlig kommer til overflaten i Norge. Behandlingen av de som er kommet til Norge fra andre land – og prosessen med å velge ut hvem som skal oppleve frihet og trygghet og hvem som skal oppleve tvang og fordommer.
For det hjelper lite om jeg selv har lært så lenge det kollektive og mer massive minnet fortsatt praktiserer en politikk som påfører andre mennesker smerte og en opplevelse av stor urett.
Dagsavisen skreiv tidligere i sommer om tre afghanske kvinnelige aktivister som hadde flyktet til Norge. De hadde stått opp mot Taliban, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken risiko det var. De er høyt utdannede. En av dem er det yngste parlamentsmedlemmet i Afghanistan noensinne.
Norske myndigheter sendte imidlertid kvinnene til Mo i Rana, Alta og Vestnes i Nordmøre. Selv om de trengte nærhet til hverandre og å være i det sentrale Østlandsområdet for å benytte seg av diplomatiske forbindelser. De ønsker nå alle å flytte fra Norge. Nå vurderer norske myndigheter riktignok å endre reglene for flyktninger som kjemper for menneskerettigheter.
Hadde det vært meg, hadde jeg følt meg ydmyket, motløs, og trolig blitt deprimert. Jeg hadde ganske sikkert opparbeidet meg en stor motstand mot det norske samfunnet. Jeg hadde klagd. Og jeg hadde helt sikkert villet flytte også.
Fra ytterste høyre fikk de imidlertid høre at «de burde være takknemlige og ikke klage». Og kommentarfeltene rant som vanlig over av rasisme og uttrykk som «bare la de flytte, vi kommer ikke til å savne dem».
Ingen som har kjempet med livet på spill mot terrorisme, skal behøve å høre slike ting. Heller ikke andre flyktninger som ikke er like ressurssterke som disse. Som har rømt fra kriger, opplevd traumer og helt sikkert har store psykiske problemer. De er i sin fulle rett til å klage på lik linje med andre nordmenn, om ikke mer. Det skal heller ikke spille noen rolle hvor de kommer fra, hvor mye de ligner på oss, hvor lik kultur de har og «hvor lette de er å integrere».
Hvorfor skal ikke alle flyktninger få kjøre buss gratis, slik ukrainske flyktninger får? Hvorfor mener noen at bare disse skal få bosette seg hvor de vil? Hvorfor blir ikke også afghanere og somaliere omtalt som våre «venner og naboer»? Fortjener ikke de også like mye solidaritet som de som har tilhold i det europeiske hjørnet av verden?
Det kunne vært deg – eller meg
Jeg spør meg nå alltid når jeg hører om noen som ikke klarer å tilpasse seg – det være seg urbefolkning i Canada eller afghanske asylsøkere i Norge, som kanskje ikke får jobb, er rusavhengige og til og med klager: Har de kanskje en grunn til det og kan jeg egentlig dømme noen? Har de flyktet fra alt de har, opplevd krig eller katastrofer? Har de familie som de aldri mer får se eller er de psykisk syke på grunn av traumer? Hva traumer blant opprinnelig norsk befolkning angår er vi ikke så høyt hevet over Canada. For norske samer har kjent på mye av det samme som den kanadiske urbefolkningen. De har også fått høre at deres alkoholisme er fysisk betinget, at de «har noe i blodet» som gjør at de blir fullere enn andre.
Kunne det vært meg selv, mine barn, familie eller venner som ble rammet av arbeidsledighet, traumer eller alkoholisme? Svaret mitt er alltid ja. Om de ser ut som meg selv, tror på det samme som meg eller om de kommer fra steder langt unna meg, spiller noen rolle. Vi er jo alle mennesker. Det høres kanskje naivt og simplifisert ut, men det er sannheten.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
