Foto: IOM
Jeg vil rette søkelyset mot et problem som det bør settes mer fokus på, både av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og mediehusene: Terskelen for altfor tidlig å anta at en voldshendelse utført av en person med utenlandsk navn til å være en islamistisk terrorhandling.
Forhastede konklusjoner
I Norge har vi nylig sett en alvorlig skyteepisode i Oslo da Zaniar Matapour avfyrte skudd mot utesteder i Oslo, hvorav en av dem var et populært møtested for homofile. Samme dagen gikk PST ut og beskrev dette som en islamistisk terrorhandling. På dette stadiet tydet lite på at de tok i betraktning Matapours lange historikk med psykiske lidelser og andre utfordringer.
Det er ikke første gang PST går ut i media med mangelfull og potensielt misvisende informasjon. Hvis vi ser tilbake til 2021, fant en hendelse sted der en mann angrep mennesker i Kongsberg med intensjon om å drepe flest mulig. Gjerningsmannen, Espen Bråthen, hadde erklært seg selv muslim på nettet og hendelsen ble derfor hurtig beskrevet av PST som et terrorangrep. Noe som i ettertid skulle vise seg ikke å stemme i det hele tatt.
Den gangen ble det også tidlig kjent at gjerningspersonen hadde alvorlige psykiske problemer, men fokuset ble i media heller rettet mot hans påståtte konvertering til islam. Retten erklærte han i sommer strafferettslig utilregnelig, og han er nå dømt til tvungent psykisk helsevern.
«Det skal ikke mer til enn å ha et muslimsk navn»
Nok et eksempel så vi ved Bislett i fjor, da politiet skjøt og drepte en mann som truet tilfeldig forbipasserende med kniv. Mannen ble beskrevet av øyenvitner som «bortreist», og at han så «helt gal ut i blikket». Vitner skal ha hørt at mannen, som het Rustam Louis Foss, resiterte en bønn på arabisk.
Nok en gang rettet media fokus på den påståtte islamske bønnen, som om denne kunne forklare Foss’ handlinger. Senere viste det seg at Foss kun 11 måneder tidligere ble dømt til tvungent psykisk helsevern i Oslo tingrett, og at han var på en kortvarig permisjon da han ble skutt av politiet. Foss hadde helt siden barndommen hatt det vanskelig, og slet også med alkohol- og narkotikamisbruk.
Dette har dessverre å ha blitt en trend de siste årene. Psykisk ustabile personer som utøver vold blir fremstilt som islamister med ideologisk motiv, også de som ikke har noen tilknytning til islam. Det holder at han har muslimsk navn eller selv hevder å være konvertitt – også der alt tyder på det motsatte.
Personen trenger aldri å ha vært praktiserende muslim, noe man kunne forvente om de var ideologisk motiverte, det er nok at de plutselig fikk et religiøst innfall og kort tid senere begår drap. Da legges de psykopatiske trekkene til side og det fokuseres på den påståtte religiøse overbevisningen, som om denne er den utløsende faktoren til angrepet.
Feilaktig beskrevet som islamistisk angrep på homofile
Personer som utfører slike drapshandlinger er ofte syke og de ville ha utført handlingene uavhengig av religion. Religionen er likevel en del av deres personlige bakgrunn, men uten at det trenger å være årsaken til handlingen.
Det finnes selvfølgelig unntak: vi kjenner til grupperinger som bruker religion til å legitimere deres voldshandlinger. I mange av disse tilfellene vil man kunne argumentere for at dette er feiltolkning av religion, og at ignoranse er en medvirkende faktor. Vi må kunne se forskjell på Al-Qaida, Al-shabbab eller ISIS, og en forvirret person som går amok på gaten.
Det kan ikke være slik at enhver voldshandling utført av en muslim automatisk er å anse som islamistisk terror
Vi vet ennå ikke hva som ligger bak Matapours handlinger i Oslo den 25. juni. Han har til nå nektet å forklare seg, og vi kan ennå ikke si sikkert om målgruppen hans var homofile, eller om angrepet var tilfeldig. Om det viser seg at målet var tilfeldig, vil masseskytingen i Oslo ligne veldig på massakren i Orlando i 2016.
Jeg tenker da på hendelsen i USA hvor Omar Mateen drepte mennesker på en nattklubb for homofile. Mediene i USA beskrev straks dette som et terrorangrep mot det homofile miljøet og norske medier hoppet på bølgen og fremstilte det som et islamistisk terrorangrep drevet av hat mot homofile. Etterforskningen og rettssaken viste imidlertid at motivet aldri var å drepe homofile, at nattklubben Pulse ble tilfeldig valgt og at Mateen ikke visste at dette var en populær klubb for homofile. Selv etter denne dommen finnes i norske mediehus fortsatt oppfatningen om at det var et islamistisk angrep på homofile.
PST bærer på et stort ansvar
Å forhåndsdømme på denne måten er nettopp det Matapours forsvarere kritiserer PST så sterkt for. Allerede samme dagen som pågripelsen skjedde, refererte PST til handlingen som en «ekstrem islamistisk terrorhandling», uten noen etterforskning eller rettslig vurdering. Det er slike utsagn som dukker opp i overskrifter og er medvirkende i å skape en negativ holdning til muslimer.
Det kan godt være at PST sitter på bakgrunnsinformasjon som gir dem grunn til å mistenke at motivasjonen bak handlingen har vært hat mot homofile, men det blir feil å fremme slike utsagn så tidlig og å nøre opp under den fremmedfrykten som finnes mot muslimer i samfunnet.
På motsatt side berømmes Oslo-politiet, som hele veien har påpekt at det er flere hypoteser og mulige motiv for Oslo-skytingen, deriblant psykiatri.
Mediene har, som kjent, et viktig samfunnsoppdrag – de skal formidle korrekt informasjon, slik at vi alle er bedre opplyste og får mulighet til å delta aktivt i aktuelle debatter. Om media heller prioriterer spennende overskrifter som fyrer opp under islamofobien som finnes i samfunnet, så forsømmer de det ansvaret de har.
PST har et enda større ansvar. Det er problematisk og kritikkverdig at PST forhåndsdømmer og beskriver psykisk syke personer som Bråthen og Matapour som islamister og terrorister – spesielt når ingenting er kjent om motivene bak deres handlinger.
Det kan ikke være slik at enhver voldshandling utført av en muslim automatisk er å anse som islamistisk terror.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
