Foto: STL
Religion og ekstremisme. Det er to ord vi i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) naturlig nok ikke er veldig begeistret for å høre i samme setning. Like fullt er det slik at religiøs ekstremisme fins. Det kommer vi ikke utenom.
Moskeer hjelper unge
Norge er et land i verden, og globalt er religiøs ekstremisme en betydelig utfordring. I vår globaliserte og digitaliserte verden er ikke ekstremistiske miljøer og farlig tankegods begrenset av landegrenser. En hatpredikant kan forgifte sinn over hele kloden ved hjelp av internettet.
Vi hadde håpet å slippe et religiøst angrep i Norge, men vi har ikke vært naive. Trossamfunn i STL har vært klar over denne trusselen og har, i fellesskap og hver for seg, arbeidet med å forberede seg på en slik eventualitet og forsøkt å forebygge ekstremisme.
Eksempelvis forsøker moskeene å aktivt hente inn ungdommer for å gi dem gode svar på spørsmål de ellers kanskje ville søkt etter svar på fra farlige røster på internett.
Snakker sammen på tvers av trosskiller
Ekstremisme og terror har dessuten vært på dagsorden for flere STL-arrangementer. Blant annet et to dager langt seminar på Utøya i mai. Ett av segmentene på seminaret hadde tittelen Vanskelige vers. Der presenterte en jødisk, en kristen, en buddhistisk og en muslimsk leder tekstutdrag fra sine hellige skrifter som blir brukt av ekstreme krefter for å rettferdiggjøre vold og undertrykkelse.
Dette var noe av en milepæl og viktig av flere grunner. Disse skriftene blir kalt hellige av en grunn, og det at man kan diskutere slike ømfintlige tema på tvers av trosskiller sier noe om hvor langt vi har kommet her til lands.
Når politkere krever at moskeer skal ta avstand fra terror
Videre viser dette at norske trossamfunn ikke velger å fornekte at religiøs ekstremisme er et problem. Ekstremistene leser de samme hellige tekstene som oss og henter sin legitimitet fra dem. De samme verkene som inspirerer mennesker til å leve gode liv kan også brukes til å rettferdiggjøre ugjerninger.
Det kan vi ikke, og skal vi ikke, fornekte. Vi skal likevel ikke verken ta, eller pålegges, ansvaret for ekstremistene ugjerninger. Derimot skal vi ta ansvar for å handle for å forhindre at ekstremisme får slå rot, vise solidaritet med hverandre når et angrep rammer, og fordømme all bruk av vold.
Det gjør altså norske trossamfunn. Når politiske ledere likevel krever at moskeene tar avstand fra terror og ekstremistisk tankegods kan det virke kontraproduktivt. Selv om det neppe er intensjonen kan det lett tolkes som en nedvurdering av trossamfunnenes innsats mot ekstremisme.
Tiden er inne for den viktige dialogen
Religiøs ekstremisme rammer ofte andre religiøse. Gudshus er svært attraktive mål for terrorister. Siden 2019 har tros- og livssynssamfunn i Norge funnet sammen i #tryggibønn-aksjoner når angrep har funnet sted. Det betyr mye for religiøse minoriteter å bli vist solidaritet av andre tros- og livssynssamfunn, så vel som av storsamfunnet, etter slike angrep.
De samme verkene som inspirerer mennesker til å leve gode liv kan også brukes til å rettferdiggjøre ugjerninger
Denne sommeren var det derimot de seksuelle minoritetene i Norge som ble rammet. Også da var tros- og livssynssamfunnene i Norge raskt ute med å fordømme angrepet og møtte opp alt neste dag for å legge ned blomster på åstedet. Det skulle bare mangle.
Det å bygge gjensidig tillit og forståelse mellom vidt ulike tros- og livssynssamfunn er svært verdifullt og dessuten konfliktdempende. Vi kan imidlertid ikke være oss selv nok. Vi har ikke lagt ned tilstrekkelig innsats for å skape gjensidig tillit og forståelse mellom de religiøse minoritetene og de seksuelle minoritetene.
I et tidligere innlegg i denne spalten skrev jeg at det er en tid for alt. Like etter sommerens angrep var det tid for å sørge. Tiden for dialog ville komme.
Nå er den tiden kommet. I høst går vi i gang med dialogmøter mellom skeive og religiøse, så vel som skeive religiøse. Denne dialogen har en egenverdi, men forhåpentligvis vil den også virke forebyggende.
Tilhørighet i trossamfunn er forebyggende
Avslutningsvis vil jeg slå fast at selv om vi i STL lenge har vært opptatt av religiøs ekstremisme, er ikke det fordi ekstreme holdninger og handlinger er noe kjennetegn på norske trossamfunn. Tvert om er det vår oppfatning at tilhørighet i et trossamfunn i seg selv er forebyggende. Det er utenforskap, ikke fellesskap, som gir størst grobunn for ekstremisme, slik vi ser det.
Dette spalteinnlegget er en omarbeidet versjon av et innlegg som ble holdt på ekstremismekommisjonens møte på Utøya i sommer.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
