Foto: Firuz Kutal
Hver gang noe komplisert ordner seg, er en liten seier.
Hege Haugvik
Latest posts by Hege Haugvik (see all)

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Det å finne sin plass i et nytt land er sannelig ikke gjort i en fei. Joda, jeg var blant dem som trodde det den gangen jeg bestemte meg for å følge mitt hjertes utkårede til hjemlandet hans. Men. Nå har jeg bodd i dette flate landet i mer enn sytten år, og det er stadig vekk nye ting som skal læres og fordøyes. Muligheten for at jeg er eksepsjonelt treg er selvsagt tilstede, men utfra alle tilbakemeldingene jeg har fått fra innvandrere rundt om i verden i de årene bloggen min, C’est la vie! Terapeutisk surmuling fra nordkvinne i utlandet, har eksistert, så ser det ut til at jeg ikke er den eneste som bruker lang tid på å finne min plass i utlendigheten.

Innvandrerkvinnesurmuling

Og her har det skjedd en del. Eldstegutten går nå på videregående, yngstejenta har begynt i ungdomsskolen, og innvandrermammaen deres har bestått begge begivenheter, om ikke akkurat med glans, så i hvert fall med skuldrene betydelig senket i forhold til tidligere skoleår. Jeg har innsett at det blir folk av barna mine også, til tross for et skolesystem som er så radikalt forskjellig fra der jeg kommer fra. Det er i hvert fall noe å sette kryss i taket for.

Når det gjelder ham jeg forlot fjell og fjord for, så skulle det dessverre ikke bli oss for alltid. Her må integreringen ta litt av skylden. Det var nok ikke alltid lett å leve med den jevnlige innvandrerkvinnesurmulinga vil jeg tro, og sikkert utfordrende å hele tiden skulle være krykke og talsmann for ei som mestret verken språket eller kulturen i lang tid mens hun lengtet hjem hvert femte minutt.

Nytt immunforsvar

Og hvem vet, kanskje hjemlengselen var noe av årsaken til at jeg etter hvert skulle bli diagnostiert med leukemi? Forskningsrapporten «Hjemlengsel, humør og egenrapportert helse» fra Tilburg universitet i Nederland sier følgende:

– Hjemlengsel og leukemi kan gå hånd i hånd. Det fikk jeg selv erfare.
Foto : Privat, Faksimile, Hege Haugvik

Nei da, jeg tror egentlig ikke det sånn innerst inne, men må innrømme at jeg skvatt litt i stolen da jeg kom over dette dokumentet mens jeg var under behandling for nettopp denne sykdommen, som jeg i dag heldigvis er frisk fra.

Alvorlig sykdom og skilsmisse brakte integreringen til nye høyder. Ikke bare skulle mye nytt vokabular læres og implementeres i en hjerne som hadde nok med sitt, men jeg opplevde også at jeg ofte mistet fremmedspråket mitt mens behandlingen sto på som verst. Sykdommen i seg selv krevde sin dose energi, og samtidig skulle hjernen forholde seg til alt dette på fransk. 

Det var dager i løpet av benmargstransplantasjonen at jeg måtte lete vel og lenge etter de riktige ordene, og ofte fant jeg dem ikke. Å installere et splitter nytt immunforsvar er en av de mest komplekse medisinske prosedyrene som finnes. Det er mye som kan gå galt, og det er derfor ekstra viktig at pasienten kommuniserer så nøyaktig som mulig alle de ulike symptomene som oppstår slik at riktige tiltak kan iverksettes. Takket være et dyktig og tålmodig helsepersonell, gikk det bra til slutt.

Aldri helt ferdig med integreringen

Når det gjelder ny sivilstatus, så var det ikke bare samlivsbruddet som skulle bearbeides og sørges over. Plutselig står en der, uten bufferen som tok seg av de tingene som var ekstra vanskelig for ei innvandrerkone. Telefonsamtaler med offentlige kontorer. Håndtering av dokumenter som er komplisert formulert på fremmedspråket. Fylle inn skjemaer for sykepenger. Plutselig er det jeg som må åpne og lese og forstå de vanskelige brevene som ligger i postkassa, de jeg før hadde lagt i bunken eksmannen skulle ta seg av.

Jeg tar en dag av gangen. Et brev, et nytt fremmedord, en telefon, av gangen. Jeg er ikke redd telefonen eller postkassa lenger, og angriper begge deler med mantraet: Just Do It! Hver gang noe komplisert ordner seg, er en liten seier. For hver dag som går, blir jeg bittelitt mer selvstendig. Og selv om de ulike utfordringene går seg til med tiden, har jeg nok kommet til den erkjennelsen at denne integreringen blir jeg vel aldri helt ferdig med.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER