Foto: ILGA Europe
Jeg deltok i Pride-feiringen for første gang i 2019. Jeg hadde ansvar for Arbeiderpartiets stand sammen med tre andre partikollegaer. Alle var pyntet med sterke farger, smilende og pratsomme. Stemningen lignet den vi har i Oslo på 17. mai.
Stemplet som lite troverdig
Den dagen pratet jeg med mange skeive unge med minoritetsbakgrunn. Jeg traff så mange mennesker at jeg gikk glipp av den elleville dansingen til Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen. Da jeg kom hjem, delte jeg likevel bilde av de to dansende herrer på min vegg i sosiale medier. Lite visste jeg om hva som ville komme. Det ble rabalder.
Jeg brukte masse tid på å svare ut stygge kommentarer. Jeg måtte blokkere mange. Jeg ble beskyldt for å ha gjort noe feil og stemplet som et lite troverdig menneske fordi jeg skadet troen. Ryktene nådde til og med min mor som bor langt unna og ikke er på Facebook. Saken ble brukt mot meg i kommunevalget i 2019.
De som observerer urett uten å reagere
Ett år senere dukket det opp et leserinnlegg om en norsk-somalisk som gutt som fortalte at han er skeiv og at moren støtter ham. Igjen delte jeg denne historien på min vegg og roste ham. Det koster mye å fortelle slike historier, og jeg berømmet samtidig hans mor for styrken hun viste for ham når han trengte det. Jeg fikk kun to telefonsamtaler den dagen fra folk som mente jeg måtte fjerne det jeg hadde publisert. Jeg kunne jo gi et inntrykk av at skeive norsk-somaliere og mødre som støtter dem er vanlig. Dette var likevel mye bedre enn forventet og jeg tenkte vi kanskje hadde kommet litt videre. Men det jeg ikke visste var at denne gangen kom kommentarene i det skjulte.
Jeg traff en bekjent som viste meg en Whatsapp-gruppe hun var medlem av med mange norsk-somaliere. I denne gruppen var dette avisinnlegget om gutten og mine kommentarer delt. Og kommentarene var så ufattelig stygge. Min bekjente mente jeg måtte slutte å støtte skeive folk. Hun advarte meg om at jeg ville miste flere velgere hvis jeg fortsatte.
Det som virkelig skuffet meg var at mange av dem i gruppen var folk jeg kjente. Folk som jobbet med barn og unge og som ikke reagerte. Man mister respekt og tillit når man ser folk man pleide å se opp til som observerer urett uten å reagere. Taushet er å akseptere intoleranse.
De stemmeløse unge
I mange år har jeg jobbet med ungdommer som sliter med identitet og tilhørighet. Ungdommer som har behov for foreldre og voksenpersoner som forstår dem, kan veilede dem og gi dem tryggheten de trenger. Jeg har sett unge revet mellom to verdener. De har en fot i hver verden og for en del foreldre kan disse to verdenene virke uforenlige. Noen klarer balansekunsten. Andre klarer det ikke. For noen blir stresset så stort at det fører til angst og psykiske problemer, noe som også er tabubelagt.
Unge skeive med minoritetsbakgrunn som har foreldre som ikke tar innover seg denne vanskelige balansegangen er trippelmarginaliserte. Jeg mener det er viktig å snakke for de stemmeløse unge. De har ikke gjort noe feil. De har bare benyttet retten til å leve slik de selv ønsker. Og den retten må vernes, uansett etnisitet eller tro.
Trossamfunn kan bidra
Miljøet vi er i og stedene hvor vi tilbringer tiden vår påvirker våre holdninger og handlinger. I visse miljøer kan du ikke engang nevne ordet homofili. Det betraktes som guddommelig straff og den ytterste skam. Til og med foreldrene som ønsker å vise støtte for sine barn våger ikke å bryte dette mønsteret. Det koster for mye. Rykter og isolering skader familiens ære, og den må beskyttes for enhver pris. Og det er barna som betaler prisen.
Pride-feiringen i år markerer 50 års frihetskamp. For 50 år siden var det straffbart i Norge å være den man er. Holdningsendringene i majoritetssamfunnet har også tatt tid, det har skjedd politisk endring for likeverd og kirken har kommet etter. Vi trenger trossamfunn som går i bresjen for toleranse og likeverdighet også framover. Enhvers selvbestemmelse er en grunnleggende rettighet i et demokratisk og likestilt samfunn og ingen skal ty til vold for å hindre noen i å leve det livet de ønsker. Toleranse kommer når det finnes forståelse og arenaer for å snakke om det ukjente. Og det er her trossamfunnet kan bidra. Det er ikke ditt ansvar å dømme andres valg selv om det er noe du ikke liker. Ditt ansvar er å respektere det.
Et enda mer inkluderende samfunn
Jeg mener nøkkelen til holdningsendring ligger i integrering. Flere i minoritetsmiljøene må snakke opp mot disse holdningene, men før det kan skje må holdningene utfordres. Mine holdninger har blitt formet av min deltakelse i det norske majoritetssamfunnet og derfor mener jeg majoriteten har et enormt ansvar.
Slike holdninger kan ikke motvirkes bare med politikk eller religion. Samhandling fører til at flere blir utfordret på sine holdninger. Det er uvitenhet som skaper frykt og fordømmelse og medisinen mot dette er at majoritetssamfunnet må være enda mer inkluderende og åpent.
God Pride-feiring!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
