- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
Utrop bringer her en tekst i to akter som tar for seg prosessen mot teaterstykket ‘Ways
of Seeing’. Dette maktkritiske dramaet av Sara Baban, Hanan Benammar og Pia Maria Roll hadde premiere på Black Box i november 2018. Debatten og hendelsene i etterkant medførte at Frps justisminister måtte gå av i mars 2019. PST avslørte nemlig at hans samboer drev hærverk på deres hus og bil for å gi kunstnerne skylden, siden hun mislikte ‘Ways of Seeing’-stykket. Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud tar her også for seg mottagelsene av høstens bok av de tre kunstnerne, “Jeg skulle si storm. Boka om ‘Ways of Seeing” (Oktober Forlag) , og nypremieren av stykket på Black Box. Herbjørnsrud tar også for seg høstens påstander om dramaet og boken fra Ytringsfrihetskommisjonen, Sløseriombudsmannen, Nettavisen, Aftenposten, VG og Klassekampen. Teksten nedenfor utgjør akt I, mens akt II publiseres den 19.09.2022 og den kan fra kl. 19.00 denne datoen leses her.
—
Jeg har sett en økonom bli stiv i blikket mens han ser ned på tre kvinnelige kunstnere. Dette skjedde nemlig da jeg 25. august satt på bakerste rad på Black Box teater og så den første nyoppsettingen av det mye omtalte stykket Ways of Seeing.
Et stykke til venstre for meg sitter Espen Teigen, tidligere Frp-rådgiver, nå journalist i Nettavisen. Og like ved ham er den famøse «Sløseriombudsmannen», personen bak den omstridte Facebook-kontoen med samme navn. De kom sammen til teatret, som var de del av et ideologisk nettverk.
I mars i fjor avslørte Ways of Seeing-medskaper Hanan Benammar at personen bak den anonyme Facebook-kontoen «Sløseriombudsmannen» egentlig heter Are Søberg (39), som inntil nylig arbeidet som fondsforvalter. Benammar avdekket Søbergs navn da hun ledet en sending på Radio Tenthaus. Inntil da hadde Søberg siden 2014 – også gjennom publikasjoner som Vi Menn, Nettavisen og Subjekt – anonymt fått spre en rekke misvisende påstander mot landets kunstnere. Spesielt kvinner og melaninrike fikk gjennomgå i Sløseriombudsmannens tekster og kommentarfelt. Og i desember 2019 oppsøkte han anonymt regissør Pia Maria Rolls bolig, for så å legge ut ut et boligidentifiserende opptak på internett.
Søberg har nemlig en klar ideologisk agenda med sin virksomhet. Han stilte ved siste lokalvalg opp for de politisk ytterliggående Liberalistene, et parti som ifølge stortingsprogrammet vil «avskaffe all skattefinansiering av kunst og kultur». Ironisk nok er Søberg nå nødt til å dra hit til Rodeløkka i Oslo for endelig å få se statsstøttede Ways of Seeing (WoS), som han har skrevet og ment så mye om.
Makten i «Hækaveh»-chattegruppen
Med over 3000 artikler i mediene de siste fire årene er Ways of Seeing (WoS) blitt det mest omtalte teaterstykket i Norge siden andre verdenskrig. Sara Baban, Hanan Benammar og Pia Maria Roll skapte altså den perfekte storm med sitt drama.
Premieren kom den gang Trump regjerte USA og Frp styrte Norges justisdepartement. Den gang islamfiendtlige Human Rights Service (HRS) årlig fikk 1,8 millioner av folks skattekroner fra justisministerens pott til «ideelle organisasjoner» – for å gi Norge «bedre kunnskap om innvandring». Og den gang den anonyme Sløseriombudsmannen fikk legge premissene for det norske ordskiftet i enda større grad enn i dag.
Som vi skal se nedenfor, foregår det fortsatt en manipulativ fremstilling av WoS-kunstnerne i norsk offentlighet. Men likevel har mye endret seg siden mediene fremstilte det som om kunstnerne var ansvarlig for angrep på justisministerens bolig. Siden statsministeren gikk ut mot deres bruk av den kunstneriske ytringsfriheten. Siden politikere i et regjeringsparti kalte deres kunst for «terror» og stemte for å kutte all økonomisk støtte til Black Box-teatret.
Justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) måtte nemlig gå av som statsråd allerede i mars 2019. For Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hadde da avslørt at det var hans egen samboer, Laila Anita Bertheussen, som tagget «rasisit» på husveggen og prøvde tenne på deres egen Ford bensinbil. Målet var å legge skylden på antirasister og de tre kvinnene i Ways of Seeing.
PST avslørte også at justisministerens samboer fikk hjelp av et hemmelig nettverk, i chattegruppen «Hækaveh», bestående av blant andre samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) og HRS-skribenten Rita Karlsen. Dette nettverket sto også bak Bertheussens famøse VG-kronikk 1. desember 2018.
I sum ble selv dramatikernes kreativitet overgått av den absurde norske hverdagsvirkeligheten. Maktens og prateklassens krenkede reaksjoner på Ways of Seeing står igjen som det fremste angrepet på ytringsfriheten i nyere norsk historie.
Først i mai 2022 startet Bertheussen soningen av dommen på 20 måneder i Ravneberget fengsel utenfor Sarpsborg, etter å ha blitt dømt for å stå bak et historisk «angrep på demokratiet». Men alle medhjelperne har stort sett gått fri fra kritikk.
Omfattende Jeg skulle si storm-bok
I høst er de tre WoS-kunstnerne også redaktører av en bok med den treffende tittelen Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing (Oktober Forlag). Tittelen er hentet fra en av de meste kjente tekstene til den karibiske forfatteren Aimé Césaire (1913–2008, Martinique). Bokens forsidebilde viser ytre høyre-politikeren Jean-Marie Le Pens dolk, som han brukte for å torturere muslimske frigjøringskjempere i Algerie på 1950-tallet. Bokutgivelsen er en mangslungen mastodont på 440 sider, en beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.
Og like etter boklanseringen sitter jeg her, like ved den statsstøttehatende ideologen Sløseriombudsmannen, på bakerste rad i Black Box-salen. Etter stykkets slutt ser vi, langt der nede, de tre kvinnene motta sin velfortjente hyllest fra en fullstappet teatersal. For dette slående sterke stykket er i realiteten noe helt annet enn det spesielt Aftenposten og Klassekampen har fremstilt dramaet de siste årene.
Ved hjelp av kreative virkemidler problematiserer Ways of Seeing hvordan sentrale deler av finanseliten i Norge bygde opp innvandringshetsende nettsteder som HRS og Resett etter den rasistiske 22. juli-terroren i 2011. Gjennom den sterke røsten til Benammar, og hennes avdøde, frigjøringskjempende far, spilt av Ali Djabbary, får publikum bli med på en reise fra Algeries frigjøringskrig mot kolonimakten Frankrike (1954–1962) via fremveksten av Le Pen og til nyrasismens vekst i nord-Europa på 2010-tallet.
Og som et alternativ til den ytre høyre-pregede fransk-norske innvandringsdebatten får vi oppleve Sara Babans skildring fra det feministiske, flerkulturelle og folkestyrte Rojava, i den kurdiske delen av Syria, som hun besøkte våren 2018. Det var de kurdiske kvinnene fra dette området som sto i fremste rekke da terrorgruppen Daesh (i Norge kjent under det misvisende navnet IS) til slutt ble nedkjempet.
I november 2018 hadde Baban en tegning av en slik kvinnelig kurdisk soldat med rifle, en som kjempet mot Daesh-fanatikere, på sin Facebook-profil. Men bare et par dager etter WoS-premieren kom stortingspolitiker Christian Tybring-Gjedde med følgende uriktige fremstilling om denne tegningen, i en Facebook-post med tittelen «Hatefullt teater»: «Profilbildet på ‘kunstner’ Sara Babans FBside sier det meste. Der poserer hun med et maskingevær over ryggen.»
Denne usannheten om Baban som maskingeværbærer ligger ennå ute på stortingspolitikerens profil. Uten at noen medier konfronterer ham med dette som nå kan defineres som en løgn.
Med Teigen og Søberg på teater
For heksejakten mot de tre kvinnene er ikke slutt. Den bare fortsetter i nye former. Til nypremieren på Ways of Seeing har finansmannen Are Søberg («Sløseriombudsmannen»), som siden sist er blitt Nettavisen-spaltist, med seg Espen Teigen, Sylvi Lishaugs tidligere høyre hånd, som nå igjen er blitt Nettavisen-journalist. Teigen sitter nervøst i stolen mens en fullstappet sal reiser seg og gir rungende applaus til truppen bak og i Ways of Seeing-oppsettingen.
Til slutt reiser Søberg seg, motvillig. Før han folder hendene demonstrativt foran seg, for så å stirre stivt ned mot scenen. Han ser stivt ned på Benammar, som avslørte hans identitet i mars 2021. Jeg skjønner allerede da at Sløseri-mannen vil komme med en manipulerende omtale av teaterstykket. Og ganske riktig: Få dager senere publiserer Nettavisen en Søberg-tekst der han får påstå at teaterstykket presenterer Nato-sjef Jens Stoltenberg som del av et «rasist-nettverk» (sic!) (på scenen kommer det tydelig frem at Stoltenberg er med siden han leder en militærallianse som har latt Nato-landet Tyrkia bombe Rojava). Kompleksiteten i Ways of Seeing går altså over hodet på fondsforvalter Søberg fra Liberalistene, med det resultat at Nettavisen i sin tittel påstår at stykket «viser hvor ekstreme scenekunstnerne selv er politisk».
En slik meningsløs ekstremistanklage er likevel ikke noe nytt i det tragiske dramaet rundt WoS-mottagelsen: De tre kvinnelige skaperne av Ways of Seeing fikk etter premieren i november 2018 trusler som måtte politianmeldes. De ble utskjelt av rikssynsere i mediene. Og de ble politianmeldt av justisministerens samboer.
Men ironisk nok er Ways of Seeing blant de teateroppsetningene som står på sterkest juridisk grunn, for pensjonert høyesterettsdommer Ketil Lund (tidligere leder av Lund-kommisjonen) deltar selv i stykket. Og han forklarer der, i en samtale med Baban, hvorfor bilder av de anonymiserte husfasadene, tatt på offentlig grunn, selvfølgelig er lovlig både å bruke og å fremvise på scenen.
Så sent som i mars 2019 ble de tre kvinnene fordømt av statsministeren. Før de tre så ble siktet av statsadvokaten, med krav om at deres hjem ble ransaket. Noe lignende har ikke skjedd i Skandinavia siden rettssakene mot Agnar Mykle (1957) og Jens Bjørneboe (1967). Og knapt nok da. Skuespillet er blitt det fremste beviset på hvordan ytringsfriheten i Norge kan trues også i dag – fra både staten, høyreradikale kanselleringskampanjer og naive nyhetsmedier.
Før Bertheussen ble pågrepet 14. mars 2019 var det blant de med makt mest kulturminister Trine Skei Grande (Venstre) som tok avstand fra jaget mot kunstnerne. Hun irettesatte justisminister Wara og poengterte at «kunsten skal utfordre makten».
Symptomatisk nok nevner Ytringsfrihetskommisjonen (Ykom), som 15. august la frem rapporten «En åpen og opplyst samtale», knapt nok Ways of Seeing. Ykom unnlater totalt å nevne Baban, Benammar og Roll ved navn.
Snarere unnskylder kommisjonen, som ble opprettet av Solberg-regjeringen, statsminister Erna Solbergs utspill om at de tre kvinnelige kunstnerne måtte «tåle» hetsen og hatet de møtte. Kommisjonenen «frikjenner» absurd nok Solberg fordi statsministerens uttalelse «var ikke koblet til antydninger om endring i økonomisk støtte» (sic!).
Tross avsporinger, tåkelegging og virkelighetsbenektelse har likevel sannheten om komplottet mot WoS-kunstnerne til slutt kommet for en dag. Men det var ikke norske medier som avslørte fakta i saken. Snarere ble jobben gjort av Politiets sikkerhetstjeneste (PST). I tre og en halv måned hadde da HRS, Document, Resett og Hækaveh-gruppen fått pressen til å fremme ytre høyre-narrativet om at det nok var radikale antirasister som angrep statsrådens hus på Oslo vest.
Både justisminister Wara og First House var ifølge chatteloggene aktive med å støtte opp under de uriktige anklagene mot WoS-kunstnerne. Og gjennom Hækavah-nettverket ble «en vennligsinnet journalist» i NRK kontaktet. NRK-journalisten stilte villig opp, som ved å gjengi et Bertheussen-bilde og opplyse at det var tatt av en «tipser».
Det reelle nettverket som debatten avdekket, og den dype påvirkning de har på medienes fremstilling, er ironisk nok enda mer oppsiktsvekkende og skremmende enn det som ble problematisert i selve stykket.
«Må ha ryggrad til å stå i det»
De høyrevridde aktivistenes mangeårige (2018–2022) angrep på WoS-kunstnernes ytringsfrihet var nemlig ikke mislykket: For løgnene om teatertruppen lever videre. Og nye myter skapes, som vi skal se nedenfor. Baban, Benammar og Roll er nemlig farlige, veldig farlige. Fordi de utfordrer de nasjonale narrativene på både høyre- og venstresiden i Norge. De forstyrrer alle de som mener hovedproblemet i dagens verden mer er antirasistene enn rasistene.
Derfor er det mange som angriper WoS. Derfor var det så få som forsvarte dem.
For det var ikke slik at kunstnerne hadde «snikfilmet» eller overnattet i hagene til alt fra Nato-sjef Jens Stoltenberg og forsvarstopper til de millionærene som finansierer den innvandrerfiendtlige bloggen Resett. De som hisset seg mest opp over stykket, var de som ikke skjønte forskjellen på virkelighet og dramatisert fiksjon. Bildene av husfasadene var anonymisert, slik at det ligger langt mer identifiserende bilder av boligene ute på Gule Sider og Google enn det som ble vist på den lukkede forestillingen.
Som Dagsavisen skrev på lederplass nylig («En oppreising» 26.08.), så er det «fortsatt mange i norsk offentlighet som skylder Roll, Benammar og Baban en unnskyldning».
Men beklagelsen bør ikke bare komme fra Erna Solberg (H), som misvisende uttalte at Ways of Seeing er et stykke «der våre familier trekkes inn». For som Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein bra får frem i det første bidraget i Jeg skulle si storm-boken, så gikk Solberg ut og hevdet at kunstnerne måtte tåle truslene og hetsen, siden de hadde utfordret hennes regjering. Dagen før Bertheussen ble pågrepet, 13. mars 2019, uttalte Solberg nemlig: «Da må de ha ryggrad til å stå i det.»
Selv den kristne og borgerlige Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk har bedt Solberg beklage «til teaterfolkene». Til ingen nytte.
Aftenposten: Sammenligner med RAF-terrorister
Men den første unnskyldningen bør komme fra avisen og personen som startet det uverdige hardkjøret mot de uskyldige kunstnerne. Nemlig Aftenposten og dens anmelder Per Christian Selmer-Anderssen. 23. november 2018 publiserte avisen hans anmeldelse «Når venstrevridde performanceartister gjemmer seg i tujahekken». Der skriver Selmer-Anderssen (usant) at kunsterne har «snikfilmet», samt at deres feministiske og anti-rasistiske utsagn er del av deres «skrudde politiske tendens».
Kvinnene blir altså ikke bare beskrevet som politisk gale, de stemples også som farlige. Selmer-Anderssen påsto nemlig også at prisbelønte Roll generelt bruker en «provoserende form for geriljateater». Og at de tre kunstnerkvinnene kommer med en «ikke-uttalt trussel: Vi vet hvor du bor». Som om ikke en slik konspirasjonsaktig fremstilling var nok, påsto Selmer-Anderssen også følgende: «Det er litt Rote Armee Fraktion over det hele. Hadde de oppsøkt min leilighet, ville jeg ringt politiet.»
Aftenpostens anmelder sammenlignet altså kunstnerne i Ways of Seeing med terroristene i Røde Armé Fraksjon (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-banden, en venstreekstrem terrororganisasjon som sto ansvarlig for over 30 drap på 1970- og 80-tallet. Før han så knytter Ways of Seeing til en politianmeldelse – noe som da også skulle inntreffe i det virkelige liv. Teateranmeldelsen medførte samboerens politianmeldelse. For omtalen fra Selmer-Anderssen i Aftenposten var det som direkte foranlediget at justisministerens samboer dro og så stykket neste dag. Og det som fikk høyrepopulister og ytre høyre til å aksjonere i harnisk.
Nå vil jo noen si at man ikke kan ta journalistutdannede Selmer-Anderssens påstander på alvor, siden han ellers mest har gjort seg bemerket som krigskorrespondent i Øst-Ukraina og ikke har noen kunstutdannelse. Men den realpolitiske effekten av hans tekst ble likevel den samme. Krigsretorikken ble overført fra den europeiske slagmarken til den norske teaterscenen.
Situasjonen blir ekstra alvorlig, eller absurd, når Aftenpostens politiske kommentator, Andreas Slettholm, nå 26. august forsøker å renvaske avisens rolle ved å påstå at anmeldelsen ikke var en reell sakprosatekst likevel:
«Dette er bilder.» For Selmer-Anderssen «skriver assosiativt og subjektivt i en sjanger der det er rom for slike grep».
Akkurat. Så den største kunstneren her, er altså Aftenpostens anmelder. Som etter sin anmeldelse også spredte det usanne ryktet i egen avis om at kunstnerne «går over grensen dersom de filmer hjemmene til folk som bor på hemmelig adresse sammen med barn.»
Økland: «Bittert med refs og klagesanger»
Istedenfor å beklage avisens rolle og oppførsel overfor kunstnerne, påstår Slettholm nå at «vi lever i et samfunn der folk ikke forstår teateranmeldelser». Aftenpostens anmeldelser må altså forstås som kunstneriske teaterstykker. Vi skriver 2022 – og det absurde virkelighetsdramaet rundt WoS fortsetter.
Aftenposten fortsatte å gjøre seg bemerket da avisens kommentator Harald Stanghelle 11. mars 2019, tre dager før pågripelsen, kom med følgende anklage: «Black Box Teater krysset en farlig grense da teateret i forestillingen ‘Ways of seeing’ viste piratopptak av justisministerens hjem.» (Nei, det fantes ingen «piratopptak», det ble snarere brukt anonymiserte bilder tatt på åpen gate, i dagslys). Stanghelle skrev også at WoS kunne være «en teaterforestilling som har inspirert trusselmakerne.»
En lignende motvilje mot å ta kunstnerne på alvor ser vi også i høst, som da Aftenpostens kulturkommentator Ingunn Økland i august anmeldte «Jeg skulle si storm» under tittelen «Monoton klagesang» (Herbjørnsrud har tidligere vært Stanghelles og Øklands kollega i Aftenposten, red. anm.) Her påstår Økland først at «det virker unødvendig bittert å fylle boken Jeg skulle si storm med refs og klagesanger. De mange bidragsyterne i denne store artikkelsamlingen er indignert på omtrent samme måte, og de vinkler historien ganske likt.»
Denne Aftenposten-fremstillingen er for det første grunnleggende feil. Boken er snarere fylt med et påfallende variert utvalg av perspektiver: Hele 80 sider er viet avisartikler med kritikken fra Aftenposten, Klassekampen, HRS-Karlsen, Bertheussen, Wara («Black Box teater moralsk konkurs», Aftenp. 19.12.18) og Christian Tybring-Gjedde («Det gode hatet», Dagbl. 03.02.21). I tillegg får vi skjermdumper av Facebook-poster fra Wara-støttende aktivister som Aftenposten-spaltist Kjetil Rolness (som kommenterte Rolls forklaring på NRK Debatten 19.03.21 slik: «Det er ikke mulig å ytre en slik setning uten å være idiot.» Og: «Hvis dette er antirasisisme, må ethvert fornuftig menneske bli rasist.»)
Boken Jeg skulle si storm har ingen tekster som kan anklages for å være «indignerte». Adjektivet som Økland søker, er nok snarere «deskriptive».
Mangfoldig og balansert utgivelse
For professor i kunstteori Natasha Marie Llorens, ved Kungliga Kunsthögskolan i Stockholm, er i boken representert med en tekst der hun er uenig i noe av WoS-stykket historiske fremstilling av den antikoloniale bevegelsen i Algerie. Mens Danmarks skjønnlitterære Nordisk Råd pris-vinner Jonas Eika bidrar med et kløktig dikt. Og Skandinavia-korrespondenten for Tysklands mest anerkjente avis, Süddeutsche Zeitung – den København-bosatte Kai Strittmatter – skildrer den felles utfordring vi har i dagens verden når forgiftede løgner får feste seg i våre tanker som «små doser arsenikk».
Når også hele manuset til Ways of Seeing-stykket trykkes til slutt i Jeg skulle si storm, slik at leseren selv kan gjøre seg opp en mening, og når det også flommer over av dokumenterende bilder og kunstneriske collager, er utgivelsen uvanlig langt unna å kunne anklages for å ha «kun plass til én versjon», slik Økland påstår.
Vi er uansett vitne til en grunnleggende logisk brist når Aftenpostens anmelder høsten 2022 etterlyser mer «balanse» i en sakprosabok fra de tre Jeg skulle si storm-redaktørene. For det første fordi debattskapende sakprosabøker per definisjon ikke skal være «balanserte»: Det Økland snarere synes å etterlyse, er en forskningsrapport.
For det andre er anmelderens klagesang ulogisk siden også Økland synes enig i at kampanjen mot boken var «uheldig» – så etterlysningen av gode folk «på begge sider», skaper et inntrykk av en ikke-eksisterende, kontrafaktisk virkelighet. For det tredje glemmer Økland at sakprosabøker og teaterstykker ikke er omfattet av krav til «balanse» og til åfølge Vær Varsom-plakaten – slike krav er imidlertid hennes egen avis omfattet av.
Og det er jo nettopp de siste fire års manglende balanse i aviser som Aftenposten som nødvendiggjør Jeg skulle si storm-utgivelsen. Dersom Øklands avis hadde gjort jobben sin, ville ikke boken vært nødvendig. Aftenposten har ennå ikke intervjuet Baban og Benammar, de som bærer dramaet på scenen. På tide nå, fire år senere? Eller har det gått prestisje i saken?
Klassekampens «ryggmargsrasisme»
Men det var ikke bare høyresiden og den borgerlige pressen som reagerte sterkt på at WoS-kunstnerne problematiserte rasismefinansiering og overvåking (Aftenposten er en borgerlig avis, tradisjonelt tilknyttet partiet Høyre – alle de seks største avisene i Norge er borgerlige). Den avisen som vel så mye som Aftenposten har grunn til å beklage overfor Ways of Seeing-kunstnerne, er venstreorienterte Klassekampen (avisen var opprinnelig tilknyttet AKP (ml): de senere år har de ansvarlige redaktørene profilert seg på sympati for Rødt, konservative kulturkrigere og nasjonalsentrert retorikk).
Så sent som 1. september i år trykket Klassekampen absurde påstander, ved å sitere et utspill fra en støtteavslått Morten Traavik, om at «miljøet rundt Pia Maria Roll» har forsøkt å få Traaviks oppsetning «kansellert og stoppet».
Men Klassekampens tendensiøse WoS-dekning begynte allerede 23. november 2018. Anmelder Julie Rongved Amundsen skrev da at hun «forstår ikke hvorfor de oppsøker alle disse husene», mens hun omtalte Baban og Benammar kun ved fornavn. Amundsen mente at de milliardærene som finansierer Resett (slike som Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann-Andersen) er «vanlige folk»:
«Det skumle er at det er alle Sara og Hanan lurer rundt i buskene hos også. Mange er veldig rike, men holdningene deres er blitt helt vanlige».
Akkurat. «Det skumle» er altså ikke rasismen i seg selv, men kritikken av de mektiges bidrag til rasismen.
Klassekampens omtale var av en slik art at medskuespiller Ketil Lund måtte sende inn et motsvar til avisen. Han skrev der at det er «direkte sjokkerende» at i kontrast til omtalen av ham selv, så blir ingen av de melaninrike skuespillernes rolletolkninger kommentert. Påfallende nok blir selv den hvite, kvinnelige scenografens innsats rost («skapt et fint scenerom»), og med fullt navn, mens det gis ingen vurdering av hovedaktørene Benammar og Baban.
Lund: «Ja, til og med i bildeteksten av Sara og meg er det bare mitt navn som nevnes. Det er nærmest ikke til å tro at en anmeldelse, endatil i Klassekampen, på slikt vis illustrerer den ryggmargsrasisme som ustanselig pipler frem, og som skuespillet nettopp tar sikte på å gi oss innblikk i.»
Skurdal: Slå ring rundt Frp, ikke antirasister
Men Lunds kritikk av Klassekampen hjalp tydeligvis ikke. For verre ble det etter det første regisserte «angrepet» på justisminister Waras bolig. I Klassekampens leder 8. desember 2018 skrev da redaktør Mari Skurdal, som gjengitt i Jeg skulle si storm, at Roll «ville kanskje formulert seg annerledes» etter dette angrepet. Roll skulle altså ikke ha påpekt det faktum at aktørene i Ways of Seeing fikk trusler etter at mediestormen begynte.
Skurdal påsto så også, uriktig, at Frp-politikere er «mer utsatt for trusler, skadeverk og vold» enn andre. Men Klassekampen-redaktøren viste da kun til en undersøkelse basert på Frp-politikeres egenrapportering. Og selv denne rapporten sa ikke noe om det var partifeller eller politiske motstandere som sto bak den påståtte volden. Klassekampen konkluderte på lederplass likevel med at venstresiden nå må «slå ring om bitre politiske motstandere når de utsettes for uakseptable handlinger».
Skurdal ville muligens formulert seg annerledes i dag. Men vi kan legge merke til at Klassekampens redaktør i ettertid helt har unnlatt å uttale seg om Ways of Seeing. Etter at fakta kom for en dag, er det ingen ord på lederplass om «å slå ring om» antirasister og truede kunstnere som er blitt utsatt for uakseptable handlinger.
For også hos Klassekampen, som hos Erna Solberg og Aftenposten, ligger sympatien ennå hos Bertheussen. Det ser vi i avisens anmeldelse av Jeg skulle si storm-boken 20. august i år. Der påstår anmelder Kaja Schjerven Mollerin at Bertheussens «alminnelige handlinger (blir) fortegnet» i boken. Schjerven Mollerin liker ikke at en bidragsyter nevner det faktum at justisdepartement-støttede Human Rights Service og First House i praksis var med på å skrive Bertheussen-kronikken i VG. Klassekampen-anmelderen ser heller ikke noe problematisk i at denne gjengen fikk Bertheussen til å undertegne VG-kronikken med den manipulerende tituleringen «mor», tross at de voksne barna ikke bodde i huset og følgelig ikke var relevante i denne sammenheng.
Samtidig viser anmelderen en total ufølsomhet overfor Roll, selv om hun hadde blitt enke sommeren 2018 og måtte ta seg av to mindreårige barn. Klassekampen synes mer synd på Waras samboer, «et menneske som krakelerte offentlig», enn på de tre kunstnerne som måtte stå i tidenes kulturelle hetsstorm. Klassekampens anmelder mener typisk nok at Jeg skulle si storm-boken kun er en del av «kampen om offerrollen» (sic!).
Slik ser vi hvordan både Aftenposten, Solberg og Klassekampen, også nå i 2022, identifiserer seg mest med den gråtende overgriper. Og så omgjør de justisministerens samboer til offer, slik at de kan synes synd på henne. Mens de reelle ofrene, de som gjennom måneder fikk sitt liv og rykte krakelert i offentlighetens anklagende lys, i praksis avfeies som mindreverdige. Selv om Baban og Benammar er de som bærer mesteparten av Ways of Seeing på sine skuldre, og selv om det er deres liv og opplevelser som står i sentrum, så dyttes de av kritikere og mediene ut i ytterkantene.
Baban og Benammar ignoreres som skapende individer. I Aftenpostens og Klassekampens dekning synes de å være «jordens fordømte», for å bruke Frantz Fanons begrep.
Baban og Benammar marginaliseres slik som «minoriteter», selv om de kan forstås som representanter for den globale majoriteten av verdens kvinner. Fenomenet med «hvite kvinners tårer» ble i sommer omtalt i VG av litteraturkritiker Fredrik Giertsen. Gjennom blant annet å referere til Ruby Hamads bok White Tears/Brown Scars (2019) viser han hvordan melaninrike, rasialiserte og muslimske kvinner rammes av hvite, privilegerte kvinners evne til å bli den som flertallet synes mest synd på.
- Dette var Akt I av Herbjørnsruds tekst om teaterstykket ‘Ways of Seeing’ og boken ‘Jeg skulle si storm’ (2022). I Akt II presenteres leseren for nye eksempler og nye opplysninger. Den siste delen publiseres 19.09.2022 kl. 19.00 og kan da leses her.
Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), www.sgoki.org. Han er tidligere journalist i Aftenposten og tidligere ansvarlig redaktør i ukeavisen Ny Tid.
Våre kommentarartikler er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
