Foto: Halla Airlines, Mogadishu
Etter to år med pandemi og reiserestriksjoner kan vi reise mer fritt, og mange har denne sommeren benyttet ferien til å reise utenlands igjen.
Negativ omtale – både av opprinnelsesland og miljøet i Norge
For de med innvandrerbakgrunn er det naturlig å besøke landet de, eller deres foreldre, har reist fra, hvis det er mulig. Barna og ungdommene som er født og oppvokst i Norge har da mange spørsmål om det som av foreldrene fremdeles kanskje omtales som hjemlandet, og for enkelte blir det stadig mer vanlig at foreldre tar dem med dit.
Selv om krig og vanskelige levekår har drevet dem på flukt, har de fleste også gode minner, og vil gjerne at barna skal oppleve positive ting i landet de en gang forlot. Medienes dekning er ofte fokusert på det vanskelige og vonde, både fra opprinnelseslandet og miljøet i Norge. Mange kjenner da på behovet for å få et informert og balansert bilde av virkeligheten.
Ikke slik de hadde trodd
Selv med norsk fødselsattest, pass og statsborgerskap forblir innvandrere bindestreksnordmenn i generasjoner. Tilknytningen til det noen kaller hjemlandet er sterk hos de fleste, men forandrer seg også ettersom nye generasjoner vokser til.
Jeg har snakket med somaliske foreldre etter at de i sommer, sammen med sine barn, har vært og besøkt slekt og familie i Somaliland. Forventningene i forkant var blandede. For de unge som reiste for første gang var de nok preget av mediebildet av Afrika, og kanskje særlig av Somalia.
At hovedstaden i Somaliland, Hargeisa, nå er en by med høyhus, hoteller, restauranter og supermarkeder, kom som en overraskelse på mange av dem. Det er ikke dette som vises i nyhetsreportasjer fra landet. Og dette er riktignok bare en liten del av sannheten.
Det er lett å forestille seg foreldrenes forventninger, og at de er spent på barnas reaksjon i møte med landet de har hørt mye om, fra foreldre og besteforeldre. De har hørt historier, og kanskje sanger og dikt, sett bilder og videoer. De har også hørt nyhetsreportasjer og mediaomtaler som ofte er negative. Selv med all kontakt og informasjon på sosiale medier, er virkeligheten ofte en helt annen.
De unge ser forskjellene
For de fleste gjør møtet med besteforeldre, familie og, ikke minst, klan, at man umiddelbart blir inkludert, og føler seg hjemme. Noen forteller hvilken god følelse det gir å være i en by der alle ser ut som en selv. Mange behersker norsk bedre enn somalisk, men blir oftest tilgitt for det. At foreldre vil at barna skal lære om, og bli stolte av, landet, menneskene og kulturarven, er naturlig.
Så det er kanskje fristende å la dem se hyggelige og positive ting, og ikke baksiden av medaljen, som selvsagt også er der. Det var gode grunner til at folk forlot alt og til slutt havnet i Norge, og mange av problemene de flyktet fra, er fremdeles der.
Byen som for tretti år siden var totalbombet er gradvis gjenreist, og er imponerende for meg som så den i ruiner, særlig tatt i betraktning at landet ikke er internasjonalt anerkjent som eget land, og ikke mottar bistand de ellers hadde fått. Det står respekt av fremskrittet som har skjedd, men mye mangler fortsatt.
Medienes dekning er ofte fokusert på det vanskelige og vonde, både fra opprinnelseslandet og miljøet i Norge.
Ikke langt unna høyhusene og hotellene lever mennesker som ikke tar del i den nyervervede velstanden. Som i de fleste afrikanske storbyer flokker folk seg hit fra landsbygda, særlig når problemer oppstår, på jakt etter arbeid og hjelp til å overleve.
Innenfor bygrensen bor tusenvis i en flyktningleir som har eksistert i flere tiår, tørken på landsbygda forårsaker ekstrem matmangel, og både mennesker og nomadenes kameler, sauer og geiter, som er selve livsgrunnlaget, dør.
Arbeidsledigheten er skyhøy, det er stor fattigdom, langt fra alle barn får gå på skole,offentlig helsevesen eksisterer ikke, og de fleste har ikke råd til private leger og tannleger, barnedødeligheten er stor. Pandemien har gjort ting verre.
Så hva gjør foreldre som tar med barna til «hjemlandet»? De yngste er sikkert ikke opptatt av problemer, men de som er eldre kan ikke unngå å se at forskjellen mellom Somaliland og det de har blitt vant til i Norge er enorm.
Selv om de bor på hotell eller i fine hus, drikker Cola og spiser pizza, skal de ikke bevege seg langt for å legge merke til at ikke alle er så heldige.
Hva slags informasjon skal de unge få? Skal man skåne dem for ubehagelige inntrykk i størst mulig grad, eller la dem se og reflektere over virkeligheten?
Det er bra å ha to hjemland
For barn og unge som vokser opp i Norge, og blir utsatt for diskriminering og rasisme, og negative bilder av landet de stammer fra, kan det ikke være lett å være stolt av det. Når de blir tatt med dit, og opplever en del av sin identitet, setter det i gang følelser, både gode og vonde.
Noen vil reise tilbake og bosette seg der, kanskje bidra med sin utdannelse når de er ferdige med den, eller starte for seg selv, til tross for utfordringene.
De fleste oppdager at de er norske, og er glad for det, selv om de befinner seg i en ikke alltid like verdsatt minoritet. De vet at det til syvende og sist er her de hører hjemme. Det er her de kan få utdannelse og jobb, stifte familie og leve i trygghet og bli en del av samfunnet.
Tilknytningen til opprinnelseslandet vil alltid være der, men blir nok gradvis mindre for hver generasjon. Heldige er de som kan oppleve begge sine «hjemland» og slå seg til ro med livet slik det har blitt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
