Foto: Gete Anley – Yekey Tikur Teyim
- Møtes vi i kulturen, blir det vanskeligere å krige - 13.11.2023
- Berøring er bra for samfunnet! - 03.11.2023
- Språklig mangfold styrker folket! - 30.09.2023
Viten om hva som definerer oss og hvor vi tilhører kan være tilfredsstillende, men hjelper oss ikke alltid i det lange løp.
Noen kjenner en lettelse over å droppe «jakten på norskheten»
Identitet og rase er temaer som blomstrer opp og engasjerer folk i generasjon etter genereasjon, og som fortsatt skaper omfattende debatter.
De siste årene har bokutgivelser vært preget av forfattere av et stort mangfold av etnisiteter som forsøker å finne sin plass i det norske samfunnet. Sist ute er boken Norsk nok med bidragsytere som Sylo Taraku, Fredrik Solvang, Kamzy Gunaratnam, Ahmed Fawad Ashraf med flere. Redaktør for boken er forfatter og samfunnsdebattant Mala Naveen. En av bidragsyterne, Ahmed Fawad Ashraf, har i et debattinnlegg i Nettavisen i starten av året gitt uttrykk for å ha avslutte jakten på det norske og påpekt det som befriende.
Ett land, mange virkeligheter
Det å gi slipp på det norske har jeg også selv hatt tanker om som minoritet eller «utenforstående» som jeg selv noen ganger titulerer meg. På engelsk kan man kalle seg en misfit.
Jeg har selv bakgrunn fra flere land, og er i tillegg jødisk. Men jeg føler meg fortsatt veldig norsk, sammenlignet med tilhørigheten til de landene mine biologiske foreldre kommer fra.
Jeg har aldri bodd i de landene som foreldrene mine stammer i fra. Og det jødiske er fortsatt fremmed for meg. Jeg vil kalle meg selv en kulturjøde som leser og er interessert i jødisk kunst og litteratur, men som ikke leser bønnevers fra Toraen. Ennå.
Så hva betyr det å være norsk og hvorfor er det så viktig for disse bidragsyterne å definere hvem de er og hvor de kommer fra?
Å være en god statsborger er å være tilknyttet sitt samfunn. Som leder for Fritt Ord skriver i Aftenposten i 2016: «Norskhet og identitet. Norge er ett land, men det rommer veldig mange forskjellige virkeligheter».
Ideene vi alle har til felles
Sistnevnte er et faktum og noe vi bør orientere oss etter. Det går fint å ha en nasjonal tilknytning samtidig som man er en fremmed eller en kosmopolitisk borger som jeg kaller det. Vi kan med fordel legge vekk prosjektet med å søke etter identitet, for selv om det kan fungere på kort sikt, er det lite tilfredsstillende i lengden. Kanskje kan vi identifisere oss som deler av noen større? Forsøke å se litt bredt på det. Noe utover oss selv.
«Du er fra overalt, passet ditt er regnbuen.»
Filosofen Kwame Anthony Appiah er kjent for kosmopolitisk tankegang. I boken Ethics in a World of Strangers (2006) introduserer Appiah to ideer som knytter seg sammen i forestillingen om kosmopolitisme.
Den første er ideen om at vi har en forpliktelser overfor andre som er større enn bare å dele statsborgerskap.
Den andre er at vi aldri skal ta for gitt verdien av livet og holde oss informert om andres praksis og tro.
Jeg siterer filosofens egne ord:
«Besides, underneath cultural differences are often shared values and practices. Whether it’s art, friendship, norms of respect or a belief in good and evil, the things that seem so different are often based on ideas we all share.»
«Du er fra overalt»
Parisere er kjent for å være gode til den kosmopolitiske identiteten. Med et rikt språk og røtter fra mange land bør de også kunne virke som inspirasjon i Norge. For i Norge kan vi også være både fargerike og urnorske på samme tid.
For til syvende sist er vi alle en slags påfugler slik gutta i Karpe sier det i låta Påfulg:
«Har alltid passa inn men skilt meg ut som noe man kaller tær. Jeg var alltid litt for hvit for mine men litt for svart for dem. Mamma ba meg være stolt av meg og be dem klappe igjen. Du er fra overalt, passet ditt er regnbuen.»
Klarer du å leve etter dette, kan du spare deg for en identitetskrise
Våre kommentarartikler er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
