Foto: IOM
Panjshir er en liten dal nordøst for Kabul. Kampen som kjempes fra dalen er derimot en av verdens mest nevneverdige. For dette er en kamp mot internasjonal terrorisme. Og man skulle tro dette er noe alle demokratiske land var mer enn villige til å støtte, men sannheten virker å være en ganske annen.
Stille fra Afghanistan
Folket i Panjshir, områdene rundt dalen og afghanske kvinner generelt ser ut til å stå ganske alene i den avgjørende kampen som utspiller seg i Panjshir og ellers i landet.
Det som skjer i Panjshir i dag er mer grusom enn ord kan beskrive. Gravide kvinner blir skutt, barn blir skutt foran deres foreldre, sønner blir drept foran deres fedre, unge jenter blir drept på vei ut av hjemmene deres. Fordi de er fra Panjshir. Fordi de nekter å gi opp kampen mot Taliban.
Det er dette nivået av umenneskelig behandling vi snakker om når vi studerer menneskerettighetsbrudd i Panjshir og flere andre steder i Afghanistan. Tatt i betraktning det som skjer i Panjshir og andre steder der motstanden mot Taliban er størst, bekymringen rundt skolegang for jenter i Afghanistan nærmest for luksusproblem å regne.
Det finnes ingen journalister, ingen nøytrale instanser som kan opplyse verden om hva som egentlig skjer med barn, kvinner og menn i Afghanistan. Stillheten som råder i Afghanistan i dag er et symptom på at Taliban er i ferd med å ta knekken på vanlig fungerende og oppegående mennesker som tror på det mest naturlige, så som at menneskene er født frie og skal leve deretter.
Torturert og massakrert
Hvis vi går inn i stillheten og ser hva som finnes, ser vi unge jenter og gutter som sliter med ulike former for psykiske utfordringer. For de har kun hjemmet som fristed, og i dette hjemmet ser de foreldre som er rammet hardt av ulike kriser, fra mangel på mat til mangel på jobb. De er ekstra hardt rammet av Taliban som har frarøvet dem et verdig liv.
Er det ikke på tide at Norge revurderer sitt forhold til Taliban, kutter all kontakt med dem og heller støtter motstandsbevegelsen ledet av Ahmad Masoud?
Går vi inn i stillheten ser vi også mennesker som allikevel motsetter seg Taliban og alt organisasjonen står for. Vi finner ulike motstandsgrupper, inspirert av motstandsbevegelsen som startet igjen i Panjshir-dalen i august 2021. Vi finner ungdom som ikke har noe med motstandsbevegelsen å gjøre, men som likevel blir torturert, massakrert på verst tenkelig måte. Og dette er bare noen av utallige eksempler på det som skjer under den drepende stillheten som herjer over Afghanistan i dag.
Norge bør følge Østerrikes eksempel
Utenfor Afghanistan ser vi land som fortsatt håper på å forandre Taliban gjennom dialog og diplomati. Gir dette mening når vi vet at Taliban har bestemt seg for å praktisere et verdensbilde som kun virker til deres egen fordel? Er ikke dette å lure seg selv når vi vet at de er og forblir det de alltid har vært; en gruppe som kun tror på terror som middel for å oppnå deres hellige mål om å ha makt – koste hva koste vil?
Det er ikke tvil om at målet med dialog med Taliban for mange er å hjelpe sivilbefolkningen. Dette var også begrunnelsen da Norge inviterte dem til Oslo den 23. til 25. januar 2022.
Gjennom handlinger og avgjørelser har Taliban vist at de ikke var verdt invitasjonen og er ikke verdt noen form for dialog i dag heller.
Er det ikke på tide at Norge revurderer sitt forhold til Taliban, kutter all kontakt med dem og heller støtter motstandsbevegelsen ledet av Ahmad Masoud? For det Taliban står for og viser gjennom tortur av sivilbefolkningen i Afghanistan, er ikke Norge verdig.
I en verden som stadig blir mer utsatt for terrorisme trenger vi som kjemper mot dette å stå sammen. Derfor bør Norge følge Østerrikes eksempel og ta initiativ til dialog med motstandsbevegelsen NRF (National Resistance Front of Afghanistan) for å fortsette og bidra i kampen mot internasjonal terrorisme.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
