Foto: Variety
- Barn og krig hører ikke sammen | Avin Rostami - 22.10.2023
- Barneoppdragelse i Norge trenger en revurdering | Avin Rostami - 02.10.2023
- Flere bør bli like modige som Karpe | Avin Rostami - 04.08.2023
«Mamma, mamma», gjentar jeg i det jeg drar i mamma sin genser, mens vi står, kvinner og barn, tett til tett under ei bru. Det som skulle være en viktig markering av kvinners frihet og likestilling i flyktningleiren er blitt en enda en skremmende opplevelse. Jeg er rundt 7-8 år gammel, mamma står sterk som en stolpe, bærer min yngste søster mens hun holder meg og nest yngstemann tett inntil seg. Missilene treffer rundt oss med jevne mellomrom.
Noen av traumene er slettet fra hukommelsen
Mamma prøver iherdig å skjule at hun er livredd, livredd for at vi aldri skal møte min storesøster igjen. Hun var blant de unge jentene som skulle øve før markeringen og de skulle synge i koret som var en del av programmet. Jeg hadde kranglet meg til å få lov til å dra i forveien med storesøster, men i kaoset som oppsto mistet vi hverandre. Jeg klarte å finne mamma, men vi fant ikke storesøsteren min.
En del av minnet fra denne dagen er forsvunnet fra hukommelsen min, slik ofte skjer med traumer. Jeg husker bare hvor lettet vi var da vi endelig ble gjenforent med storesøster igjen noen timer senere.
Henrettet av sine egne myndigheter
Dette er barndomsminner og krigstraumer som i minnet mitt banker på uanmeldt og i større grad enn før. Jeg er nok ikke alene om å bli påvirket av det som skjer i Iran nå. Tankene på de mange mødrene gjør vondt. Mødrene som aldri vil bli gjenforent med sine døtre, fordi døtrene velger å gå i kamp med livet som innsats.
Drapet på 22 år gamle Jina Amini, kjent som Mahsa Amini, har ført til starten på en ny revolusjon i Iran, en revolusjon som handler om frihet og likestilling. En kamp om individuelle rettigheter, om kvinners frihet.
For oss med iransk bakgrunn er det sorgfullt samtidig som det er håpefullt å være vitner til dette, hovedsakelig via sosiale medier. Det er sorgfullt å se at flere blir skadet, fengslet og drept i opptøyene, hittil er det over hundre personer som er drept, herunder barn og unge. Samtidig gir det håp, for det er på tide med endringer i Iran nå. Folket har fått nok, persere, kurdere og alle andre minoriteter har levd i undertrykkelse og under diktatur i flere tiår. Minst 269 mennesker ble henrettet av regimet, bare i løpet av fjoråret.
Risikerer livet for å gi barna sine frihet
Blant disse er flere som har begått lovbrudd som mindreårige. Og vi vet også at Iran dømmer samfunnsaktivister for propaganda og påstander om at de fornærmer religionen og bryter religiøse koder.
Mange av oss føler i disse dager ekstra mye på sårbarheten en person med flyktningbakgrunn lever i
Regimet i Iran bruker enhver anledning til å forhindre vekst og utvikling i samfunnet, med særlig fokus på minoriteter, herunder kurdere. De går systematisk til angrep på minoritetsbefolkningen: «Den østkurdiske morsmålsaktivisten og grunnleggeren av den sosiale og kulturelle foreningen Nowzhin, Zara Mohammadi, er dømt til 5 års fengsel av det iranske rettsvesenet.» kan vi lese i Solidaritet med Kurdistan.
Mange sterke videoer og scener blir spredt på sosiale medier, og de gjør sterkt inntrykk på en. En av de som har brent seg fast i minnet mitt de siste dagene er en video fra byen Bokan, hvor en mor velger å gå ut av bilen og går til angrep på regimets menn som er opptatte med å slå en kvinne i en demonstrasjon. I videoen ser vi hvordan hennes barn roper på henne og ber henne om å komme tilbake, men hun velger å risikere sitt liv, fordi hun i likhet med andre kvinner i Iran, har fått nok av å leve i undertrykkelse. Hun og de andre modige kvinnene er villige til å risikere sitt liv for å gi sine barn en bedre fremtid, forhåpentligvis i frihet.
Ukrainere prioriteres foran berørte av regimet i Iran
Mange av oss føler i disse dager ekstra mye på sårbarheten en person med flyktningbakgrunn lever i – og vi går kanskje gjennom en slags retraumatisering. Dette kan også påvirke våre egne barn og unge. Derfor bør vi ha en bevissthet rundt hvordan vi kan snakke med barn og ungdom om protestene som foregår i Iran. Barn får med seg mye mer enn det vi ofte tenker at de gjør. Jeg savner mer bevissthet blant fagfolk om dette.
Som person med flyktningbakgrunn fra Midtøsten føler jeg nok engang på forskjellsbehandling, også fra fagfolk i Norge. Det har vært mange gode tiltak med fokus på ivaretakelse av flyktninger og alle som har vært berørt av krigen i Ukraina, mens det fortsatt er lite fokus på en av vår tids viktigste feministiske bevegelser som foregår i Iran.
Det er få som snakker om hvordan vi med iransk, kurdisk og andre minoritetsbakgrunner fra Iran blir påvirket. Mange av oss har familiemedlemmer og slektninger som vi er bekymret for. Samtidig er det viktig å være bevisst på at opptøyene i Iran ikke alene er en kamp for kvinnefrihet – det er en større kamp for demokrati og individuelle rettigheter. En kamp som må komme med radikale endringer.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
