Foto: M Live
Det var vel under den forrige rødgrønne regjeringen at formuleringen «streng, men rettferdig asylpolitikk» ble en rettesnor i norsk asylpolitikk. Det hadde antagelig vært gjeldende politikk en god stund, men ble aller tydeligst formulert og kommunisert under Jens Stoltenbergs regjeringstid fra 2005 til 2013.
Byråkratisk språk som kamuflerer moralsk ansvar
Selv om vi ellers liker å tro at det er partiene på høyresiden, og kanskje spesielt Fremskrittspartiet, som har en streng asylpolitikk, er sannheten snarere at det blant de politiske partiene råder stor konsensus om asylpolitikken. Noen unntak blant partiene på Stortinget finnes det selvsagt, men de fleste er enige, og de såkalte styringspartiene får i stor grad legge premissene for både politikken og debatten.
Mange har påpekt at den største forskjellen mellom de store partiene på hver sin side er retorikken, og ikke politikken, selv om de selv innstendig vil påstå at det er stor politisk forskjell. De lange linjene i norsk asylpolitikk har ligget fast, og politikken har vært innrettet slik at det skal være lite attraktivt å søke asyl i Norge. Sagt på en annen måte, vi skal gjøre livet surest mulig for asylsøkeren slik at ryktene om hvor elendig det er i Norge skal spre seg slik at flere lar være å søke asyl i Norge. På byråkratsk kalles dette innvandringsregulerende hensyn, altså politisk bestemte regler og prosedyrer som skal holde innvandringen til Norge lav.
Sagt på en annen måte, vi skal gjøre livet surest mulig for asylsøkeren slik at ryktene om hvor elendig det er i Norge skal spre seg slik at flere lar være å søke asyl i Norge.
Et annet eksempel på slik byråkratisk språk som kamuflerer et moralsk ansvar er betegnelsen «enslige mindreårige asylsøkere». Det var et begrep som ble tatt i bruk særlig da det begynte å komme en del barn, for det er snakk om barn, fra Afghanistan. Barn er uskyldige ofre i enhver konflikt eller krig, men «enslige mindreårige asylsøkere» derimot aktiverer ikke det moralske kompasset, og da reagerer vi heller ikke.
Anledning til å reflektere og tenke
Hvordan asylsøkere omtales i medier og av politikere har en enorm betydning for hvordan folk flest i Norge oppfatter de samme asylsøkerne. Er det noen som bæres til landet på gullstol tro? Er ordningene for rause? Er det for lett å få asyl? Er det for mange som lurer seg til asyl? Standardinnstillingen har kanskje vært skeptisisme. Men alt endret seg da Russland gikk til angrep på Ukraina i februar 2022. Krig er forferdelig og menneskefiendtlig, uansett når og hvor det foregår. Utallige uskyldige blir drept, enda flere blir drevet på flukt, og barna mister barndommen sin.
«Solidariteten som vises ukrainere bør sette standarden for hvordan vi reagerer på flyktninger ellers.»
– Sofia Rana
Men er det slik at noen krigsofre er mer verdige enn andre? Det kan nesten virke slik på medieomtalen og talepunktene til politikerne siden februar i år. Ingen anklager om å bli båret inn i på gullstol, ingen mistanke om lykkejegere, og heller ingen omtale av enslige mindreårige asylsøkere selv flere barn beviselig har kommet seg fra Ukraina til andre land i Europa alene. Jeg mener på ingen måte at fordi vi som land har behandlet andre asylsøkere dårlig så skal vi behandle ukrainere på flukt like dårlig. Men det er en anledning til å reflektere og tenke over vår måte å reagere på krig og mennesker på flukt, og hvorfor vi nå ikke aksepterer at asylsøkere behandles på måter som har vært praksis i årtier.
Ukrainere beskrives ikke som utakknemlige
Hvis vi går tilbake til 2015, var det den gang noen flyktninger som marsjerte i protest mot forholdene på et asylmottak. Daværende innvandringspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet sa til NTB at «Disse utakknemlige menneskene bør umiddelbart komme seg ut av landet». Kommentarfeltene i sosiale medier kokte over.
Hopper vi fram til 2022, vil vi også finne avisoppslag om og ikke minst med asylsøkere som klager på boforhold og mat. Men denne gangen reagerer allmennheten med kritikk av myndighetene. Forholdene blir karakterisert som uverdige. At vi, Norge, ikke kan være bekjente av å behandle flyktninger og asylsøkere på denne måten. Jeg har ikke registrert at det har vært karakterisert som utakknemlighet fra ukrainske flyktninger, ei heller at noen har bedt dem om å reise tilbake.
Forskjellsbehandling er unorsk
Det er godt mulig vi i Norge har forstått vårt moralske ansvar og legger alt til rette for at flyktninger og asylsøkere skal få sine rettigheter oppfylt. At de som flykter fra nød i hvert fall ikke skal lide noen nød her i Norge. Men måten vi har reagert på krigen i og flyktningene fra Ukraina er heller unntaket enn regelen. Og i vår iver etter å hjelpe flyktningene, ser vi kanskje ikke det store paradokset i hjelpen vi tilbyr. For eksempel tok det ikke lang tid før flere kollektivselskaper kunne melde at flyktninger fra Ukraina skal få reise gratis med deres transportmidler. En gest som viser medmenneskelighet og at selskaper er sitt sosiale ansvar bevisst. Men var det ingen hos transportselskapene som tenkte; hva med flyktninger fra andre land?
Men er det slik at noen krigsofre er mer verdige enn andre?
Generalsekretær i Norges Røde Kors, Bernt G. Apeland, skrev på NRK Ytring i slutten av september at «Det skjer en gjennomgående forskjellsbehandling av flyktninggrupper i Norge, med både statlige og kommunale myndigheters godkjenning.». Og Sofia Rana, bystyrerepresentant for Rødt i Oslo, skrev i nettavisa VårtOslo at «Solidariteten som vises ukrainere bør sette standarden for hvordan vi reagerer på flyktninger ellers.».
Spørsmålet er om noen har hørt Apeland eller Rana. Vi skal være takknemlige for at vi i Norge er så godt stilt av vi kan hjelpe folk i nød. Å hjelpe folk i nød er et moralsk imperativ. Da kan vi ikke være subjektive i vårt valg av hvem vi skal hjelpe og hvordan. Å gjøre forskjell på folk er rett og slett unorsk.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
