Foto: British Royal Family Facebook
Da Dronning Elizabeth for nylig døde, og da hun ble begravet, var jeg i Canada. Canada er, som kjent, et monarki og en del av det britiske samveldet. Det ble erklært landesorg i over tre uker og alle flagg var på halv stang. Hun har vært en viktig del av identiteten til den hvite delen av Canadas befolkning, hvorav mange har sine røtter i Storbritannia.
Enhver diskusjon med rojalister i Canada beveger seg gjerne i retning hvilken fantastisk kvinne og dronning Elizabeth var og hvor viktig monarkiet er for Canadas identitet. Blant de som snakker så varmt om henne, kan det se ut som om de fleste ikke reflekterer over hvor liten del av Canadas befolkning som opplever britiske kongelige som en del av egen identitet.
Vanskelig å utfordre monarkiet i Canada
Det nytter lite å snakke om imperialisme til de som sverger til rojalismen. Ei heller hvordan deres urbefolkning ser på å ha et overhode i Storbritannia. Et overhode som representerer en makt som brutalt har plyndret landet deres. Som har bedrevet etnisk rensing og assimilering gjennom generasjoner. Rojalistene ser ut til å glemme at det var noen andre som var i Canada først, og de sverger fortsatt til at dronningen representerer «oss kanadiere».
Det er også ytterst få som stiller spørsmål ved at dronningen er overhode for den anglikanske kirke, som verken representerer den sekulære befolkningen, urbefolkningen eller Canadas mangfold. Beundringen er enorm, og mennesker som vanligvis er inkluderende og reflekterte går i baklås. Noe som gjør det vanskelig å debattere både etiske spørsmål og modellen landet styres etter.
Tro bør være en privatsak
Det er ikke alt av dette som er gjenkjennelig i Norge. Likevel er det enkelte paralleller. Eksempelvis er det er også veldig få i Norge som stiller spørsmål ved at kongefamilien skal representere den luthersk-evangeliske kirken. Dette er derimot noe som ofte løftes frem som beundringsverdig.
Og det er akkurat det Frank Rossavik gjør når han skriver i Aftenposten at monarkiet erstatter religionen for mange. Han sier videre at: «Monarkene legger ikke skjul på sin gudstro, men dytter den ikke på sitt folk.» Rossavik sier også at «noen ganger tenker jeg at dette er en uskreven avtale. Ikke-troende godtar at kong Harald og dronning Sonja dyrker kristendommen i norsk kultur, mens de selv kan slippe.»
Rossavik tar feil fordi kongen brukte sin personlige tro som argument for å beholde bekjennelsesparagrafen, som sier at kongen skal være luthersk-evangelisk.
Dessuten ønsker jeg ikke å ha en kongefamilie som representerer en kulturarv som først gjorde det lovlig for kvinner å bli prester nå nylig, som bidro sterkt til assimilering av samer og kvener, der mange fortsatt må skjule sin identitet.
Vi forvalter derfor, i likhet med kanadiere, deler av vår nasjonale identitet i en institusjon som verken speiler hele befolkningen eller normene vi lever etter.
Jeg vokste selv opp i bibelbeltet og kristendomsundervisningen der var ikke noen lystig opplevelse. Ja, kirken har forandret seg, men den kristne kulturarven er ikke noe å være stolt av. Stat og kirke har uansett ingenting med hverandre å gjøre. Politikere og andre offentlige personer må selvsagt få dyrke sin kristne tro, men bør holde den privat og bidra til at kristendommen ikke lenger får være en del av Grunnloven. Det er dog vanskelig å ta slike diskusjoner med norske rojalister.
Utrygg forvaltning av nasjonal identitet
Hva om Prins Sverre Magnus ikke ønsker å være troende, ikke ønsker å gifte seg i kirken eller ikke ønsker å gifte seg i det hele tatt? Alt dette bryter med vår egen Grunnlov. For tronarvinger må være kristne og må også være født i lovlig ekteskap.
Eller hva om Prinsesse Ingrid Alexandra forelsker seg i en jøde, og ønsker å konvertere til jødedommen? De feirer jo ikke jul, og vil nok heller ikke gjøre det på vegne av det norske folk. Kan vi da ha en Dronning som ikke representerer vår kristne kulturarv, eller må hun da abdisere?
Å sette mennesker i slike situasjoner, bør ikke forekomme i et samfunn bygget på individets frihet. Slike hypotetiske, men ikke usannsynlige, scenarier er det vanskelig å snakke om med norske rojalister. For også norske rojalister vil gjerne konkludere med at kongefamilien representerer «de vi er».
Vi forvalter derfor, i likhet med kanadiere, deler av vår nasjonale identitet i en institusjon som verken speiler hele befolkningen eller normene vi lever etter.
Konturene av endring
Leif Welhaven skriver i VG at vi har vært heldige med de kongelige, at republikanere vinner en rasjonell debatt om hva som er det mest moderne styresettet, men at monarkiet vinner uansett, både i Norge og Storbritannia. Han tror heller ikke at dronningens død vil medføre noen ny diskusjon om styreform.
Jeg tror kanskje han har rett. Men kanskje er ikke britene like heldige med Kong Charles, og kanskje evner han ikke å være samlende nok for hele det britiske samveldet.
I motsetning til i Norge og Storbritannia, står ikke monarkiet, generelt sett, sterkt i Canada. Det var trolig Dronning Elizabeth som person som var limet som holdt Canada og Storbritannia sammen, og når sorgen over dronningens død har lagt seg og Kong Charles har regjert en stund, kan vi kanskje komme til å oppleve at Canada blir republikk. Den veien kan det også komme til å gå for Australia, New Zealand og andre multikulturelle land som har vært utsatt for kolonialisme, assimilering og folkemord. Om disse landene gjør det av respekt for egne urinnvånere, er kanskje naivt å tro. Men tanken på at ideen om det britiske samveldet står for fall er besnærende.
I Norge vil nok monarkiet stå sterkt enn så lenge, med mindre identiteten kongefamilien skal representere blir for trang slik at monarkiet rakner i sømmene av seg selv – fordi ingen gjenkjenner seg lenger. Og kanskje er det den veien det går.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
