Foto: Aerovías Nacionales de Colombia S.A (Avianca)
Spørsmålene dukket tidlig opp. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvordan endte jeg opp her? Allerede i barnehagen ble jeg stilt overfor spørsmål som; «Hvorfor er du brun og moren din hvit?» På barneskolen spurte en klassekamerat; «Hvem er den ekte mammaen din? Hvorfor ble du forlatt?» I løpet av tenårene ble jeg konfrontert med mer komplekse spørsmål som; «Har du lyst til å reise tilbake og finne familien din?»
«Jeg var blitt norsk – på papiret»
Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var, da jeg først begynte å lete. Søke etter svar. Mappen med adopsjonspapirene mine var det eneste jeg hadde å gå ut ifra. Noen dokumenter på spansk som blant annet ga informasjon om fødselsdato og fødested. Disse papirene ble studert nøye. Jeg forsøkte desperat å tyde hva som sto skrevet, selv om jeg som barn enda ikke kunne spansk.
I tillegg til fødselsattest inneholdt mappen med adopsjonsdokumenter en rekke domstolpapirer. Som barn forsto jeg lite av hvor viktig disse papirene var. Jeg vet nå at det var disse dokumentene som godkjente selve adopsjonen. Av colombiansk domstol fikk jeg tildelt nytt navn og nye foreldre fra Norge. Mitt colombianske fødenavn ble annullert. Domstolen vedtok at slektskapet til mine biologiske foreldre opphørte og at dette ikke lenger var rettsgyldig. Jeg ble barn av norske statsborgere, med de samme rettighetene som om jeg var mine adoptivforeldres biologiske barn. Jeg var blitt norsk. På papiret i det minste.
Kjente på norske forventninger
For selv om jeg ble norsk på papiret, skulle jeg lenge streve med å passe inn i mine norske omgivelser. Som adoptert ble jeg helt fra barndommen av minnet på at jeg ikke så norsk ut. Med brun hud, brune øyne og svart krøllete hår var det vanskelig å styre unna spørsmålet «Hvor kommer du egentlig fra?» For meg ble dette spørsmålet ekstra vanskelig. Det var ubehagelig å hver gang innse at jeg ikke hadde et ordentlig svar. Jeg visste jo ikke, hvor jeg egentlig kom fra. De gjentagende spørsmålene og kommentarene knyttet til eget utseende var nok den utløsende faktoren til at jeg kjente på annerledeshet og utenforskap i oppveksten. Det var krevende å ikke kunne speile seg i egne omgivelser. Jeg følte ofte på savn av tilhørighet.
Jeg slet lenge med å kommunisere hva jeg følte. En tristhet og frustrasjon som ikke kunne forklares. Dersom jeg ytret tanker om at jeg følte meg annerledes, fikk jeg fort forsikringer som; «men du er jo norsk». Det var ikke nok til å dempe tvilen og usikkerheten. Jeg følte meg misforstått og ensom. Det var hele tiden en følelse av at noe manglet. Noe jeg ikke fikk utløp for.
Forsikringene jeg fikk fra de rundt meg om min egen «norskhet» gjorde det vanskelig å skulle utforske min colombianske opprinnelse. Jeg følte på en slags skam rundt det å skulle søke etter en identitet forbundet med mitt colombianske opphav. Jeg var jo norsk på papiret, og siden den dagen jeg kom til Norge med mine adoptivforeldre i 1993 var det en forventning om at jeg skulle tilpasse meg det norske samfunnet, gjennom å automatisk gi avkall på min colombianske identitet og kulturarv.
Nødvendig med uavhengig gransking av adopsjonssaker
De motstridene signalene fra mine omgivelser var forvirrende. Av mine nærmeste ble jeg forsikret om at jeg var norsk «nok». Samtidig ble jeg til stadighet sett på som utenlandsk på grunn av mitt utseende. Den kontinuerlige konfrontasjonen med spørsmål rundt egen identitet, førte til en indre uro det var vanskelig å se bort fra. I starten av tjueårene hadde jeg fått nok av all uvissheten. Jeg bestemte meg for å gjøre alvor av søket jeg så smått hadde påbegynt som barn. Jeg ville finne svar på hvor jeg kom fra, hvem mine biologiske foreldre var og jeg ville vite hva som hadde skjedd den gangen jeg ble overlatt til barnehjemmet i Bogota for adopsjon. Jeg bestemte meg for å legge frykten for avvisning til side og startet søket etter min biologiske mor.
Det skulle vise seg å bli en kort søkeprosess. Jeg kan takke utviklingen av sosiale medier for det. Ved hjelp av riktige opplysninger i mine adopsjonspapirer var jeg i stand til å finne min biologiske familie i Colombia via et enkelt Facebook-søk. Jeg var heldig. Jeg slapp å søke hjelp fra Tore på sporet eller få historien min brettet ut i beste sendetid på TV2 i programmet Sporløs.
Jeg er veldig klar over at veien til gjenforening ikke er like lett for de fleste adopterte som søker etter sin biologiske familie. Mangelfulle opplysninger og ufullstendige adopsjonspapirer kan gjøre det vanskelig å finne svar. Om man i det hele tatt skulle være så heldig å ikke ha forfalskede papirer.
I løpet av de siste årene har flere europeiske land avdekket illegale adopsjoner fra ulike land til Europa. Den mest kjente skandalen så langt er knyttet til Sri Lanka. Det har nå gått fem år siden en nederlandsk dokumentarfilm avdekket ulovlig adopsjon av 11 000 barn fra Sri Lanka.
Jeg var blitt norsk. På papiret i det minste.
I etterkant har flere andre europeiske land, blant annet Danmark, Sverige og Sveits, satt i gang granskinger av egne adopsjonssaker. Granskingen i Sveits avdekket svikt fra sveitsiske myndigheter, som til tross for mistanke skal ha unngått å gripe inn for å forhindre ulovlige adopsjoner fra Sri Lanka til Sveits. Den sveitsiske regjeringen gikk i desember 2020 ut med en offentlig beklagelse til alle de berørte.
I tillegg vedtok sveitsiske myndigheter i mai i år at organisasjonen «Back to the Roots» skal få statlig pengestøtte for å kunne bistå adopterte fra Sri Lanka i søk etter sitt biologiske opphav. Her i Norge venter flere adopterte, inkludert meg selv, fortsatt på at norske myndigheter skal innse nødvendigheten av en uavhengig gransking av alle adopsjonssaker til Norge.
Gi de som søker svar et håp
For noen kan det være problematisk å skille mellom kritikk rettet mot selve systemet rundt utenlandsadopsjon og den individuelle opplevelsen til hver enkelt adoptert. Det kan dermed virke som at adopterte i Norge ikke greier å finne et felles ståsted når det gjelder støtte til en uavhengig gransking.
Jeg har full respekt for adopterte som ikke ønsker å søke innsyn i sin adopsjonssak eller som ikke har interesse av å finne ut av sin bakgrunn. En uavhengig gransking vil ikke ha til hensikt å påtvinge noen informasjon som de ikke er interessert i å vite.
Jeg kan på ingen måte se at den enkelte adopterte sin rett til å bestemme selv står i fare ved en eventuell gransking. Her er det snakk om å avdekke mulige brudd på internasjonale lover, og ansvarliggjøre adopsjonsformidlerne og norske myndigheter for eventuelle feil som er begått. Det er snakk om å gi de adopterte som står igjen uten svar et håp.
På tide med evaluering
Jeg velger nå å dele av egne erfaringer i et forsøk på å formidle viktigheten av en uavhengig gransking. For mange adopterte er det en nødvendighet å finne svar. For meg var det ingen vei utenom. Spørsmålene var og forblir for mange.
En uavhengig gransking kan bidra til å gi et overblikk over eventuelle ulovlige adopsjoner til Norge og samtidig være starten på nødvendige støtteordninger til adopterte som søker sitt opphav. Om det så bare er én adopsjonssak som har foregått illegalt, bør det avdekkes.
For meg står rettighetene til den ene adopterte som konstant søker etter svar og den ene moren som ble frarøvet sitt barn sterkest av alt. Her er det snakk om å evaluere et system som avgjør skjebnen til små spedbarn og nybakte mødre i de mest sårbare situasjoner.
I dagens samfunn evaluerer vi jo alt fra restaurantbesøk til idrettsprestasjoner i toppidretten. Det skulle vel bare mangle at vi nå etter over 60 år med utenlandsadopsjon til Norge, tar en kikk på hvordan dette egentlig har foregått?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
