Foto: Faksimile, «Over grensen», norsk spillefilm, 1997
Den jødiske befolkningen i Norge har siden tidenes morgen vært en foraktet og diskriminert minoritet. I dag, den 26. oktober, for 80 år siden, skjedde to ting som var sentrale i det norske Holocaust. Nemlig loven av 1942 om inndragning av den jødiske minoritetens eiendeler; bankinnskudd, varelagre, personlige smykker, kjøkkenutstyr, symaskiner, møbler, mm. Og forordningen om å arrestere alle mannlige jøder over 15 år.
Ville gjøre Norge «jøderent»
Dette annus horribilis, året 1942, startet imidlertid allerede den 20. januar med forordningen om å stemple alle jøders legitimasjonspapirer med en stor rød J. I forbindelse med J-stemplingen fikk politiet også jødene til å fylle ut skjemaet Spørreskjema for jøder.
På HL-senterets (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) nettside kan man se eksempel på en slik J-stempling av identitetskortet til blikkenslager Leopold Rothman. I 1940 var han 23 år gammel og deltok i den militære motstandskampen etter tyskernes overfall av Norge. Leopold var en av dem som ble arrestert 26. oktober 1942 og internert i konsentrasjonsleiren Berg ved Tønsberg. Senere var han blant de 532 som ble deportert med skipet Donau. Han ble drept i Auschwitz 13. januar 1943.
Året 1942 fortsatte med gjeninnføringen av «Jødeparagrafen» 13. mars. Paragraf 2 i Grunnloven som forbød jøder adgang til Norge. Det var på dette tidspunktet ikke lenger tvil om intensjonen til myndighetene, både de norske, og de tyske okkupasjonsmyndighetene. Norge skulle igjen bli «jøderent». Fri for jøder.
Norske byråkrater spilte bærende roller
Det norske Holocaust besto av to deler. Ikke bare den fysiske likvidasjonen, men først en økonomisk likvidasjon. Jødene ble frastjålet alt de eide, både inntekt og formue, boliger, leiligheter, forsikringspoliser og innbo. Det var aldri meningen at jødene skulle komme tilbake.
Det var aldri meningen at jødene skulle komme tilbake
Noen har tenkt at det viktigste for norske myndigheter var at jødene forsvant fra landet. Det er flere forhold som taler imot dette. Det var forbundet med dødsstraff å hjelpe jøder å flykte. Omtrent halvparten av den jødiske minoriteten i Norge klarte å flykte til Sverige, med hjelp av gode nordmenn.
Likvidasjonen heter en bok som kom i fjor høst, skrevet av historiker Synne Corell. Hun skriver om norske byråkrater som var delaktige i Det norske Holocaust. Alle de arresterte jødene rakk nemlig ikke å komme med på transportskipet Donau i 1942. Flere enn 100 ble internert på Bredtvet. Sverige tilbød seg å ta imot disse, men norske byråkrater frarådet dette. Bredtvet-fangene ble deportert med skipet Gotenland 23. februar 1943. Dette viser at «å bli kvitt jødene» ikke var nok.
Målet var total likvidasjon av den jødiske minoriteten
En høyt plassert embedsmann skrev om Bredtvet-fangene som Sverige tilbød seg å ta imot, ifølge Corell: «…det er ikke noen grunn til å forpeste Sverige med (dem)».
Allerede 20. november 1942 ble de 20 første norske jødene deportert med MS Monte Rosa. De hadde sittet på Grini, og ingen av disse overlevde. De aller fleste av de norske jødene som ble deportert til Auschwitz, 532, ble sendt med DS Donau 26. november 1942.
Dette var med andre ord nøyaktig én måned etter loven om inndragning av de jødiske landsmenns eiendeler og formuer. Det er mye som taler for at den økonomiske likvidasjonen av den jødiske minoriteten i Norge var ett av leddene i en plan om en total likvidasjon av den jødiske minoriteten i landet. Det var aldri meningen at de skulle komme tilbake.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
