Foto: Nasjonalbiblioteket, udatert mellom 1913 og 1917.
Da Erik Poppe i 2021 produserte sin filmversjon av klassikeren Utvandrerne av Vilhelm Moberg, om svensk emigrering til Amerika på midten av 1800-tallet, ville han gjøre det med et kvinneperspektiv og intervjuet innvandrerkvinner i Norge og Sverige.
Mye av kvinnehistorien glemmes
Det var oftest mennene som tok beslutningen om å reise, og kvinnene fulgte med, ofte med barn, i desperasjon over den ekstreme fattigdommen mange opplevde i Sverige på den tiden, og med håp om et bedre liv i Amerika.
Reisen, som kunne ta to-tre måneder, var strabasiøs, for å si det mildt. Folk var stuet sammen i seilskuter der rotter og lus florerte, i tillegg til sjøsyken og andre sykdommer. Flere, inkludert barn, døde på reisen, og mange fikk en fuktig grav.
Mange nordmenn som drømte om Amerika tok også denne turen, og de som klarte å samle sammen penger til billetten satset alt på denne livsavgjørende reisen. I tiden fram til begynnelsen av 1900-tallet utvandret 800 000 nordmenn til Amerika, etter hvert i mer moderne skip som ikke tok så lang tid, og med bedre fasiliteter.
Det var hardt i begynnelsen, men de fleste var forberedt på hardt arbeid. Mange tok imot tilbudet om jordstykker de kunne dyrke, de fleste i Midtvesten. Det var nok av arbeid å få for mennene, blant annet på jernbanen, og en stor del av gårdsarbeidet ble overlatt til kvinnene, som også tok seg av de store barneflokkene. Deres innsats har likevel forsvunnet litt i historien
Innvandrere blir møtt med mye «nei» i Norge
Kvinner som har innvandret til Norge har også hatt et liv før de kom hit, sagt med et munnhell: «De er ikke født i det de presser seg ut gjennom tollen og inn i ankomsthallen på Gardermoen». Det er naturlig at de, i likhet med nordmenn som emigrerer, søker sammen med mennesker med samme landbakgrunn som dem selv, folk med lignende språk og kulturarv, særlig i begynnelsen.
I likhet med de norske og svenske kvinnene har også disse dratt fra kjente forhold til det ukjente. Som dem oppsøker de sine landsmenn, for trygghet og samhold. Og som dem har de oftest hovedansvaret for barn, både dem de har med seg og de som etter hvert blir født her.
Tradisjonene de har med seg innen familiestruktur og barneoppdragelse er forskjellige fra de norske, noe som ofte fører til konflikter. I Klassekampen den 21. september skriver Sherry Hakimnejad i forbindelse med vold i Oslo: «Mennesker som kommer til Norge fra andre land utenfor Europa opplever mye nei. Nei til klesstil, nei til oppdragelsesstil, nei til måten foreldrene fordeler oppgaver i hjemmet på, nei, nei, nei. Til slutt gir de opp og tenker – ‘Vær så god, Norge, ingen av mine verktøy fungerer, så jeg kaster inn håndkleet.’»
Å ville bevare egne tradisjoner betyr ikke at man er dårlig integrert
Heldigvis gir ikke alle opp. Jeg kjenner til flere grupper innvandrerkvinner som arrangerer seminarer, informasjonsmøter, diskusjonsmøter og sosiale møter, både formelle og uformelle.
I tillegg til organisasjoner som MiRA-Senteret (Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn), som har eksistert i over 30 år, og PAWA (Pan African Women’s Associaton), som har eksistert i 20 år, har det sprunget opp utallige små og store kvinnenettverk og selvhjelpsgrupper. De tilbyr veiledning, informasjon, støtte og solidaritet. Delvis for å takle utfordringene i møtet med en ny og fremmed kultur, men også for å bevare sin egen.
De norske innvandrerne i Amerika søkte sammen, og etablerte egne samfunn
De norske innvandrerne i Amerika søkte sammen, og etablerte egne samfunn der de i stor grad beholdt sitt språk, sin religion og sin kultur. Helt fram til i dag er det norske kirker, et universitet, og andre institusjoner der norskheten framheves. Dronning Sonja besøkte nylig norskættede i Minnesota, og fikk overstadig mottakelse, som også deres dronning. Særlig norskættede kvinner holder forbindelsene ved like. At innvandrere her i Norge vil bevare sine tradisjoner, er ikke ensbetydende med dårlig integrering.
Mange stødige rollemodeller blant innvandrere
Selv kvinner med høy utdanning må kjempe for å bli akseptert, ofte fordi utdanningen ikke er tatt i Norge. Når man har dårlige norskkunnskaper, et annet utseende en majoriteten og «eksotiske» klær, har man lett for å bli undervurdert. At man kanskje kan snakke flere andre språk, har arbeidserfaring eller utdanning fra andre land, synes ikke utenpå.
Det kan virke som om mange av de ressursene disse kvinnene har ikke er relevante her i Norge, men dette er selvsagt ikke riktig.
Nå, et halvt århundre siden innvandringen i Norge virkelig skjøt fart, er det i økende grad innvandrere selv som står for informasjon og veiledning, og er rollemodeller og forbilder. De er politikere, akademikere, lærere, sosialarbeidere, diktere, musikere og forfattere – og mange av dem er kvinner. Bak dem står mødregenerasjonen, som har oppmuntret og støttet barna sine, og ofret mye. Det utgis stadig nye bøker der disse kvinnene blir hyllet av sine barn.
Ikke så annerledes enn da norske kvinner dro til Amerika
Menn kan være beslutningstakere. Kanskje har de bestemt at familien skal komme til Norge, og kvinnene har fulgt med. Men enten dette er tilfellet, eller kvinner har kommet hit på egen hånd, er det dessverre mange familier der far er fraværende, eller overlater ansvaret til mødrene. Mange godt etablerte organisasjoner har sitt opphav i grupper av foreldre, særlig mødre, som vil satse på barnas fremtid og hjelpe dem til å benytte de mulighetene de har i Norge. Muligheter de selv kanskje ikke har kunnet dra nytte av.
I det somaliske miljøet, som jeg kjenner best, arrangeres det leksehjelp, norskundervisning, sy- og strikkekurs, matlagingskurs, alt på initiativ av kvinner, selvhjelpsprosjekter som få utenfor miljøet vet om. Kvinner som er aktive i arbeidslivet eller i utdannelse, hjelper og tipser om muligheter,
Med den største selvfølgelighet tas det pause når det er tid for bønn, og tepper spres på gulvet i en krok av lokalet. Og skal noe feires, serveres det pizza sammen med sambusa og ris.
I studentmiljøet, der jenter er i flertall, diskuteres det karrieremuligheter, politikk og samfunnsspørsmål.
Kultur er ikke statisk, den er i stadig forandring, og påvirkes av omgivelsene. De innvandrerne som reiser til opprinnelseslandet, oppdager at tiden ikke står stille der heller, og at de kanskje er mer tilpasset norske forhold enn de var klar over.
Det mangfoldige samfunnet byr på mange utfordringer, men det gjelder å ikke gi opp. I stedet må vi hele tiden jobbe med å se sammenhengene og trekke parallellene. En gang var det nordmenn som var utvandrere i Norge – og innvandrere i Amerika.
Nå er det Norge som tar imot mennesker som har reist fra et vanskelig liv i andre land – mange av dem kvinner. Kvinner som forsøker å konstruere nye liv i Norge, slik norske kvinner gjorde i Amerika for over hundre år siden. Vi er ikke så ulike hverandre som enkelte vil ha det til.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
