Foto: Techjuice
Tirsdag 6. september, i en pause på jobb, scrollet jeg nettavisene for en kjapp oppdatering på nyhetsfronten. Jeg har til vane å gjøre det, og denne dagen var som alle andre. Men da jeg gikk inn på VGNett var toppsaken høyst uvanlig. Innimellom overskrifter om ståa i Russlands angrep på Ukraina, lå det en bokbombe.
Var ikke klar for å stå fram
«Abida Raja i ny bok: Flyktet fra tvangsekteskap». Jeg måtte lese to ganger for ved første øyekast så det ut som at desken hos VG hadde tastet en «a» for mye. Men nei, det var riktig. Godt kjente Abid Raja har en søster som heter Abida. Til opplysning for leseren kan jeg her legge til at det i Pakistan finnes en hel del navnepar hvor en bokstav skiller mannlige og kvinnelige navn.
Boken jeg leste om denne tirsdagen handler om Abida Raja (49) som forteller om sitt liv, fra barndom til i dag. Avisartikkelen er rystende lesning, boka skal vise seg å være enda mer rystende. Frihetens øyeblikk er skrevet av journalist Håkon F. Høydal som forteller at han fikk en telefon i 2015. Denne telefonsamtalen skulle etter hvert bli boken om Abida Raja. Høydal skriver også at historien til Abida Raja var klar for utgivelse i 2017, men hun var ikke klar for å stå fram med fullt navn fordi hun stod midt i en skilsmisse. Utgivelsen ble satt på vent, helt frem til nå.
Vold i tre generasjoner
Abida Raja forteller om en barndom og oppvekst de færreste av oss kan kjenne igjen, heldigvis. Hun forteller åpent og ærlig om å bli forlatt hos besteforeldre i Pakistan, av grunner hun ikke forstår. Om barnet som lengter etter kjærlighet og ømhet fra foreldrene. Savnet av fellesskapet med søsken, og kanskje særlig lillebroren Abid.
Hun fikk komme tilbake til Norge som tenåring og begynte på videregående skole. På denne tiden treffer hun en gutt hun forelsker seg i, og de møtes i skjul. Forholdet kommer for en dag, og faren til Abida reagerer som en patriark, besatt av å gjenopprette sin egen ære.
Dette er en etter hvert velkjent historie om ekstrem sosial kontroll, tvang og vold. Men jeg kan ikke huske å ha lest en såpass ærlig beretning, ikke bare om vold og omsorgssvikt, men også om hva det gjør med den som er utsatt.
Historien om Abida Raja er en historie om vold i tre generasjoner. Hun forteller om moren som blir slått og trakassert, om volden hun selv ble utsatt for, og hvordan mannen hun ble tvangsgiftet med slår både henne og deres felles barn.
Unge lever fortsatt under ekstrem sosial kontroll
Vi kan bare forestille oss det Abida Raja har levd med gjennom snart et halvt århundre. Og vi kan bare forestille oss hva det koster henne å fortelle sin historie. For en uke siden satt jeg med noen andre norsk-pakistanere da denne boken, Frihetens øyeblikk ble et tema. En kvinne i starten av 60-årene ga uttrykk for at Abida ikke burde ha skrevet boken, «tenk å si sånne ting om foreldrene sine». Jeg kunne ikke la være, jeg klarer sjeldent det, «men skal hun ikke fortelle om volden hun har blitt utsatt for?». Spørsmålet mitt ble hengende i lufta, men jeg vil anta at flere tenkte litt på dette. Jeg håper i hvert fall det.
Men innad i det norskpakistanske miljøet har vi ikke tatt et skikkelig oppgjør med negativ sosial kontroll av ulike slag.
Jeg vet noen vil innvende med at mye har skjedd siden 1980-tallet. Og ja det har det, heldigvis. Men innad i det norskpakistanske miljøet har vi ikke tatt et skikkelig oppgjør med negativ sosial kontroll av ulike slag. Det være seg oppdragervold, tvangsekteskap eller begrensninger på hvem, hvor og når man treffer folk.
Unge mennesker treffer hverandre fortsatt i skjul, i bortgjemte hjørner på bibliotek eller hurtigmatrestauranter. Unge mennesker opplever fortsatt å bli utsatt for ekstrem sosial kontroll, utilbørlig press for det ene eller det andre, og i ytterste tilfeller tvangsekteskap.
Vi må snakke og skrive om ekstrem sosial kontroll
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) skriver på sine nettsider at «I 2020 mottok Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll 127 henvendelser fra hjelpeapparatet der hovedbekymringen gjaldt tvangsekteskap.»
De skriver også at «Minoritetsrådgivere ved ungdoms- og videregående skoler, registrerte 42 saker om tvangsekteskap i 2020.» De fleste bekymringsmeldingene gjelder personer med bakgrunn fra Pakistan, Irak, Somalia, Afghanistan, Tyrkia og Syria.
Vi har kommet langt, men det er fortsatt et stykke å gå. Og selv om vi ikke selv opplever ekstrem sosial kontroll, ikke kjenner eller vet om noen som er utsatt for ekstrem sosial kontroll, betyr det ikke at det ikke finnes.
Og vi norskpakistanere, som for få år siden markerte og feiret et halvt århundre i Norge, må ta et skikkelig oppgjør med ekstrem og negativ sosial kontroll. Jeg har observert og hørt at reaksjonen altfor ofte er at man ikke skal snakke og skrive om det offentlig. Men det er nettopp det vi må gjøre. Vi må utøve sosial kontroll overfor de foreldre som utsetter sine barn og ungdommer for ekstrem sosial kontroll. Det er kanskje den eneste måten vi alle kan bli fri.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
