Foto: Firuz Kutal
«Jeg ser hans håpefulle og samtidig sorgfulle blikk»
Avin Rostami
Latest posts by Avin Rostami (see all)

Fredag den 7. oktober deltok jeg i nok en velorganisert og enstemmig markering i solidaritet med alle som protester i Iran. De som står opp mot den uretten individet blir utsatt for av det iranske regimet. 

Jeg sto i en av de fremste rekkene med en venninne som har røtter fra Balochistan i Pakistan, og vi gjentok slagordene: «Kvinne, liv, frihet!» for full hals og med tårer i øynene. Vi omfavnet hverandre og kjente på håpet som vi med røtter fra Iran går rundt og bærer på i disse dager. Håpet om å få se det iranske folket frigjort. 

Da slo det meg hvor heldige vi er i Norge og hvor ofte vi kanskje tar det for gitt. Demokratiet og friheten vi lever i, altså. 

Friheten til å velge våre ledere – og til å kritisere dem

Andre steder i verden betaler folk med sine liv for å få oppleve bare en brøkdel av godene vi har tilgang på i Norge. Her står vi foran Stortinget, minoriteter, en del av det mangfoldet Norge omfavner, kurdere, balocher og persere, men også norske. For også vi er norske, og den norske delen av oss bærer med seg en viktig del av vår historie. Historien om individuelle rettigheter, om velferdsstaten og demokrati. Et demokrati som omfavner samfunnet og dets individer uansett hudfarge, trosretning, kjønn seksuell legning og andre egenskaper vi ikke har hatt så stor evne til å påvirke selv. 

Vi har et demokrati som gir oss rom og trygghet til å ytre oss fritt, fritt nok til å stille oss kritiske til at den norske regjeringen ikke har reagert slik vi har forventet når et helt land kjemper med sine liv for å nedkjempe et diktatorisk regime, for å fremme frihet og dekke grunnleggende menneskerettigheter. 

Dette er den friheten vi har til å velge våre politikere for å styre vårt Norge og samtidig kunne kritisere dem når de ikke fremmer vår sak eller ikke handler i tråd med våre forventninger. 

Friheten til å oppleve trygghet

Dette er en frihet vi alt for ofte tar for gitt. Denne friheten bør vi verdsette og løfte frem oftere enn det vi gjør nå, både kollektivt og som individer. 

Det er en lang historie og mange liv som utgjør grunnmuren til vårt demokrati og til vår norske velferdsstat. Det er mennesker som har kjempet og jobbet beinhardt for at vi skal kunne nyte av de godene vi har i dag. Det er klart at det alltid finnes et forbedringspotensiale, og vårt velferdssamfunn er ikke uten svakheter, men når vi ser hvordan grunnleggende frihet koster mennesker deres liv i land som Iran, ser vi kanskje mer verdien av den friheten vi har i Norge. 

Vi har friheten til å være kvinne, til å velge utdanning, til å velge å tro eller ikke ha noen trosretning, friheten til å identifisere seg med ens opprinnelsesland og samtidig dyrke og verdsette det som omfavner oss som norske. Og vi har friheten til å kunne snakke hvilket språk som helst, friheten til å danse og leve fritt med visshet om at bak oss er det en regjering og velferdsstat som gir oss trygghet. 

Vi har ressurser til å vise solidaritet

Tankene mine er hele tiden i endring mens jeg fremdeles står blant de over fem hundre som har møtt opp foran Stortinget. Jeg får øye på en voksen kvinne, som synger for full hals til sangen «For» av den unge iranske artisten Shervin Hajipor. Denne sangen har blitt et symbol på en pågående revolusjon og protestene i Iran. Jeg ser hvordan kvinnen med hele seg synger med og skriker for full hals, «for kvinner, for de som blir nektet å danse, for frihet, for frihet!» 

Når jeg flytter blikket, får jeg øye på min 60 år gamle far som har brukt de siste 40 årene på å kjempe for frihet for et undertrykt folk i Iran. Jeg ser hans håpefulle og samtidig sorgfulle blikk. 

Jeg ser for meg hvordan han inderlig ønsker å se at folket i Iran en dag kan stå som vi gjør her, samlet foran et Storting i Iran, hvor folket kan få uttrykke seg fritt, hvor de kan kreve rettferdighet og sine rettigheter uten å bli slått ned og angrepet med kuler. 

I det øyeblikket kjenner jeg på en dyp takknemlighet for at vi fikk lov til å leve videre i et land med frihet og demokrati, og jeg lover meg selv å bli enda mer bevisst på å lære mine egne barn, og alle andre barn og unge jeg møter, hvor viktig og verdifull vår frihet og vårt demokrati er. 

Samt at det er vi som skal bli stemmene for de som blir nektet å bruke sin stemme, at vi skal vise solidaritet og stå imot urettferdighet, også når den ikke rammer oss direkte. For det er denne muligheten som er så fantastisk med å være norsk – overskuddet vi har til å være solidariske

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER