Foto: Leeandlow
Nylig var Nazneen Khan-Østrem, tidligere forlagsredaktør og nå kommentator i Aftenposten, ute og kritiserte Brageprisen for å være for «hvit». Bakgrunnen for kritikken er at Brageprisen, som kan sies å være blant de mest høythengende prisene for litteratur i Norge, i år ikke finner plass til en eneste forfatter med såkalt flerkulturell bakgrunn blant de nominerte. Og at blant de 16 i juryen er det kun en som har flerkulturell bakgrunn.
De lukkede hagefesters land
Siden Khan-Østrem fremsatte sin kritikk i en artikkel på NRK sine nettsider har ikke jeg registrert noen videre debatt i mine nyhetsstrømmer i sosiale medier, og heller ikke i andre medier. Det er kanskje ikke så rart, det jo så mange andre (viktigere) nyheter å dekke for tiden. Så jeg skal ta kritikken litt videre her.
Glasstaket er et kjent begrep når vi snakker om kvinner og karriere, uavhengig av felt, fag eller sektor. Det er det usynlige taket kvinner møter på vei opp karrierestigen, som bare gutta boys slipper gjennom. På samme måte kan vi snakke om et glasstak i kultursektoren (altså ikke bare i bokbransjen). På veien opp til posisjoner med innflytelse og makt kommer et glasstak som bare de innvidde slipper forbi.
I kultursektoren er det veldig ofte middelklassens beleste herrer og kvinner, som kjenner sin kulturteori, som treffes i de samme hagefestene hver forsommer og kan diskutere både Kant og Knausgård – de som styrer sjappa. Da er det ikke alltid så lett å se utenfor sin egen ringe krets.
Ingen mangel på forfattere med flerkulturell bakgrunn
Det som i alle fall ga meg vann på mølla var følgende uttalelse fra forlagssjef for Gyldendal og leder for Bragerådet, Kari Marstein: «Foreløpig er det såpass få bøker der forfatteren har flerkulturell bakgrunn. Ettersom andelen er såpass liten er det vanskelig å kunne si med sikkerhet at de bøkene blir systematisk oversett når det gjelder oppmerksomhet, priser og nominasjoner.» Jeg er litt usikker på om hun mener andelen forfattere som har utgitt bøker i år, eller om hun mener andelen forfattere generelt med flerkulturell bakgrunn.
Akkurat i år, i 2022, er andelen nok mye høyere enn det har vært noen gang tidligere. Totalt sett er det kanskje ikke så mange, men jeg var blitt nysgjerrig og bestemte meg for å finne ut. Hvor mange forfattere med flerkulturell bakgrunn har vi egentlig i Norge?
Aller først må vi være enige om hva vi mener med «flerkulturell bakgrunn», eller hvem. Før i tida var begrepet ensbetydende, eller de aller fleste hadde nokså lik oppfatning av innholdet i begrepet. I dag er det vanskeligere. Flerkulturell betyr ikke nødvendigvis innvandrer, det betyr ikke nødvendigvis mørkhudet, og heller ikke flerspråklig.
Så jeg vil her avgrense det til følgende; forfatteren har enten selv innvandret til Norge, eller har minst en forelder som har innvandret til Norge. Med dette som utgangspunkt følger en liste over såkalt flerkulturelle forfattere og deres bøker, slik at alle kan se hvor «få bøker [det er] der forfatteren har flerkulturell bakgrunn.» Oversikten er ikke fullstendig, og allerede nå er listen alene på over 3000 tegn, et mellomlangt debattinnlegg.
På veien opp til posisjoner med innflytelse og makt kommer et glasstak som bare de innvidde slipper forbi.
Ikke alle såkalt flerkulturelle forfattere i Norge er nevnt, og blant de som er nevnt er ikke alle deres bøker nevnt. Hvis man skulle tatt med alle de som skriver i aviser og tidsskrifter, som jobber i bokbransjen og kultursektoren hadde listen blitt enda lenger. Etter å ha gjort dette lille arbeidet er i hvert fall en ting sikkert. Det er ikke mangel på forfattere med såkalt flerkulturell bakgrunn. Bokbransjen må bare komme seg ut av hagefestene.
- Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei (2017) Gul bok (2020) De kaller meg ulven (2022)
- Ghulam Abbas / Kjetil Østli: Gudfaren (2022)
- Abida Raja / Håkon F. Høydal: Frihetens øyeblikk (2022)
- Teuta Dibrani: Hvis dette var en film (2022)
- Ewa Sapiezynska: Jeg er ikke polakken din (2022)
- Amina Sewali: Hør’a dagbok (2021)
- Gulraiz Sharif: Hør her’a (2020)
- Mahmona Khan: Tilbakeblikk (2009) Utilslørt. Muslimske råtekster (2011) Skitten snø (2011) Fra Oslo til Lahore (2013) Når du minst venter det (2015) Epletreet (2017)
- Neha Naveen: Stupekontroll (2015) Beveren Bjørk (2017) Verdens beste mat (2019) Exit (2019)
- Mala Wang-Naveen: Desiland (2010) Den globale baby (2013) Norsk nok (2022)
- Bruno Juvanovic: Etter hvert vil øynene venne seg til mørket (2020)
- Neda Alaei: Dette er ikke oss (2019) Å fange luft (2021)
- Lara Rashid: Hold meg til jeg sovner (2021)
- Lisa Esohel Knudsen: Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet (2022)
- Brynjulf Jung Tjønn: Kvit, norsk mann (2022) (har gitt ut 13 bøker totalt)
- Guro Sibeko: Vingespenn (2009) Ctrl+Alt+Delete (2010) Blodmånenatta (2011) Rasismens poetikk (2019)
- Pedro Carmona-Alvarez: Refrenger (2019) Inventarium (2020) (har gitt ut over ti bøker)
- Ayse Koca: Yoko Onur – et balleliv (2014) Yoko Onurs dobbeltliv (2019)
- Priya Bains: Med restene av mine hender (2021)
- Rita Paramalingam: La meg bli med deg (2017)
- Tharaniga Rajah: Det er lenge til skumring (2018)
- Long Litt Woon: Stien tilbake til livet (2017)
- Lill Salole: Cross cultural kids (2020)
- Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord (2016) Støv. En bok om Henrik Wergeland (2008)
- Nina Witoszek: Verdens beste land (2009) Daimon (2004) Kultur og krise (2002)
- Siv Benhafsi: Svart Paris (1987)
- Sumaya Jirde Ali: Melanin hvitere enn blekemiddel (2018) Ikkje ver redd sånne som meg (2018) Når jeg ser havet, slokner lyset (2021)
- Adel Khan Farooq: Mine brødre (2016)
- Camara Lundestad Joof: Eg snakkar om det heile tida (2018)
- Sarah Zahid: La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve (2018) Bjørnholt vgs (2022)
- Jamshed Masroor: Oseaner av øyeblikk (1994) Solskinn fra i fjor (2003)
- Iram Haq: Skylappjenta (2009)
- Noman Mubashir: Mitt liv som Ola Noman (2004) En Noman i Pakistan (2006) Oslostaner (2010)
- Laila Bokhari: Hellig vrede – min reise gjennom Pakistan (2010) Arven etter far (2015)
- Abid Raja: Talsmann (2008) Dialog (2010) Min skyld (2021)
- Amal Aden: ABC i integrering (2009) Det skal merkes at de gråter (2011)
- Nhu Diep: Lille Ting spiser ABC (2011) Lille Ting teller til 12 (2011)
- Mah Rukh Ali: Den sure virkeligheten (1997)
- Mazdak Shafieian: Dyregravsmørke (2006) Antwerpen (2011) Det urgamle materialet (2015)
- Lisa Aisato: Mine to oldemødre (2008)
- Prableen Kaur: Jeg er Prableen (2012) Ferdig med ting (2018)
- Khalid Hussain: Pakkis (1986)
- Aslam Ahsan: Regnbønnen (2007)
- Maria Navarro Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner (2015)
- Namra Saleem: I morgen vi ler (2016)
- Azra Gilani og Maria Gilani: En muslimsk mors kamp (2018)
- Amina Bile, Sofia Srour og Nancy Herz: Skamløs (2017)
- Nazneen Khan-Østrem: Min hellige krig (2005)
- Nazish Khan: Da himmelen falt (2015)
- Shazia Majid: Ut av skyggene (2019)
- Nancy Herz: Skal du ikke gifte deg snart? (2021)
- Yohan Shanmugaratnam: Vi puster fortsatt (2020)
- Kadafi Zaman: Den norske drømmen (2021)
- Hadia Tajik: Frihet (2020)
- Shabana Rehman: Nå (2002)
- Wasim Zahid: På liv og død (2013) Hemmeligheten (2016) Hjerte for hjertet (2018)
- Kaveh Rashidi: Manus om anus (2018) Kanskje er du frisk? (2020) Hvorfor vokser det ikke hår på tunga? (2022)
- Tina Shagufta Kornmo: Norsk nok – mine, dine eller våre verdier (2019)
- Sylo Taraku: Innvandringsrealisme (2016) Balkanisering av Europa (2018) Frihetskampen i Islam (2019)
- Loveleen Brenna: Min annerledeshet, min styrke (2012) Manzil – mangfoldig ledelse og utvikling (2008) Mangfoldsledelse (2018)
- Milada Blekastad: Millom bork og ved: frå tsjekkisk åndsliv i nyare tid (1978)
- Iffit Qureshi: Oslofolk (2015)
- Faisal Nawaz Choudry: Hvor kommer du fra? (2010)
I all ydmykhet legger jeg til mine egne bøker også.
- Assad Nasir: Noe (2013) Kunsten å være pakkis (2017) Her inne hvor du og jeg finnes (2021) Hva er galt med integreringsdebatten? (2022) Imperfectum (2022)
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
