Foto: Commons Wikimedia
Etter lang tid borte fra Storbritannia, der jeg bodde i mange år, har jeg gjort meg noen refleksjoner over utviklingen der.
Noen har opplevd sterk lojalitet til Storbritannia
England har lenge vært et flerkulturelt samfunn. Det britiske imperiet dekket tidlig på 1900-tallet nesten en fjerdedel av jordens landområder, og en nesten like stor del av verdens befolkning, og det er klart at dette satte sitt preg, i alle retninger. Ressurser i kolonilandene ble maksimalt utnyttet, og det var utstrakt handel, herunder slavehandel. Rikdommen i England vokste, og britisk kultur og innflytelse var merkbar i landene i imperiet. Engelsk ble et verdensspråk. Med utspring i imperiet ble det britiske samveldet dannet i 1931. Dette skulle bestå av selvstendige land med gjensidige forpliktelser og fordeler.
Dronning Elizabeth lovet fra sin 21-årsdag, og senere da hun ble dronning, å vie livet sitt til tjeneste for samveldet, som hun sammenliknet med en stor familie. I løpet av de 70 årene dronningen regjerte, ble flere og flere land uavhengige, men samveldet består fremdeles av 56 land, og Kong Charles er nå overhode i 15 av disse, blant annet India, Canada, Australia, New Zealand og Storbritannia selv.
Følelsen av tilknytning til Storbritannia er sterk hos mange, og har blitt oppmuntret. Soldater fra tidligere kolonier har bidratt i to verdenskriger på britisk side, og mange har ofret livet. Lojaliteten til moderlandet og de kongelige har vært omfattende.
Mennesker fra hele verden er kommet
Etter den andre verdenskrig, da landet skulle bygges opp igjen, trengtes arbeidskraft, og borgere fra Samveldet ble oppmuntret til å komme, fikk statsborgerskap og arbeidstillatelse, mange av dem fra Vest-India og Sørøst-Asia. I 1948 kom rundt 500 personer med skipet Windrush fra De vestindiske øyer, invitert av britene som nødvendig arbeidskraft, og flere fulgte.
Politiske flyktninger, særlig fra Øst-Europa, fikk også opphold, og den jødiske befolkningen var allerede godt etablert i Storbritannia, og vokste etter krigen.
Britene har vært stolte av sin religiøse toleranse og åpenhet overfor annerledestenkende og forfulgte. Mange har søkt tilflukt her, fra Marx, Trotsky, Einstein og Freud til Mo Farah.
I 1972 kastet Ugandas president, Idi Amin, ut 80 000 borgere av indisk opphav – opprinnelig brakt til Uganda av britene – og mer enn 23 000 av dem kom til Storbritannia.
Med alle verdens kriger og uroligheter, tørke, sult og nød, har Storbritannia tatt imot en stor andel av flyktninger og asylsøkere. Det har også vært stor arbeidsinnvandring, særlig fra EU-land.
Innvandrere møtes med fiendtlighet
Åpenheten som før preget det britiske samfunnet ser ut til å ha forvitret. I løpet av årene de konservative har styrt, har de lagt mange krefter i å «stramme inn». Da Theresa May var statsminister sa hun helt tydelig at det skulle skapes et fiendtlig miljø, for å avskrekke folk fra å komme til Storbritannia.
Under kampanjen og gjennomføringen av Brexit, sto nasjonalismen høyt, ofte forkledd som patriotisme. Folk lot seg rive med, særlig av Boris Johnsons retorikk, og utmeldingen av EU ble virkelighet. Tiden etter dette har vært politisk kaotisk. Både Johnson og hans etterfølger måtte gå av som statsministere, og den nåværende regjeringen seiler i motvind.
I innvandringsdebatten har det vært mange tumulter, den største er Windrush-skandalen, et resultat av de konservatives «fiendtlig-miljø-politikk». Nesten en halv million hadde i denne saken ankommet Storbritannia fra Karibien fram til 1970. Folk som hadde vært lovlige borgere, bodd og arbeidet i Storbritannia i årtier, og deres etterkommere, ble nå, 50 år senere, utsatt for nyinnførte eller nytolkede regler. De ble mistenkeliggjort, mottok trusler, og mange ble til og med deportert.
Tre kvinnelige innenriksministre, de to siste selv med innvandrerbakgrunn, har fått massiv kritikk for sin innvandringspolitikk. Den nåværende minister, Suella Haberman, beskriver flyktningstrømmen over den engelske kanal som en invasjon.
Ber om returnering av tyvegods
Det har kommet 40 000 mennesker over kanalen hittil i år, og det er klart det er en utfordring. Sammenliknet med situasjonen i land som Italia og Hellas er dette likevel ikke så voldsomt. Britiske myndigheter har ikke klart å behandle sakene raskt, det er et stort etterslep og mange blir alt for lenge i midlertidige boliger. Dette blir arbeidet med av frivillige, både organiserte og private, men regjeringen svikter. En ny samarbeidsavtale med Frankrike skal nå gjøre at det skal bli vanskeligere å ta seg over kanalen, men det gjenstår å se hva resultatet blir.
Mitt inntrykk av britene er at de stort sett er tolerante og medmenneskelige, frivillige i hopetall stiller opp i en krise. Men med retorikken fra høyeste hold slik den er nå, er det skapt en stemning som er skremmende. Rasisme, antisemittisme, diskriminerende og hatefulle ytringer brer om seg.
Blant annet på grunn av tidligere britiske erobringer av store deler av verden, har millioner sett Storbritannia, og særlig England, som «moderlandet». Mange har også kjent på følelsen av å være dronningens, og nå kongens, undersåtter. Lojaliteten til Dronning Elizabeth var sterk, men blir slett ikke automatisk overført til hennes sønn. Kongehuset har ikke vært fritt for skandaler, og populariteten daler.
I samveldelandet India er mange stolte over at en av «deres egne» har blitt Britisk statsminister. Rishi Sunak er Hindu, feirer hinduistiske høytider og har elefantguden Ganesha plassert på kontoret sitt. Han er tilfeldigvis også rikere enn Kong Charles.
Samtidig ser mange nå muligheten for å påvirke ham og britene til å gi tilbake til India det de mener har blitt stjålet fra dem, blant annet gull og juveler som diamanten Kohinoor og andre edelstener i den kongelige kronen. Det murres også i andre samveldeland, og mange krav stilles om tilbakeføring og erstatning. Noen vurderer også å trekke seg ut av den frivillige unionen.
En ny tid
En type innvandrere som har vært velkommen er russiske oligarker, arabere og kinesere, som eier store deler av Londons fasjonable strøk.
Britannia er ikke lenger så stort som det var, det er andre tider, og som min vertinne i London sa: «Snart er det ingen som vil komme hit.»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
