Foto: Commons Wikimedia
Hei
Jeg skal bli pappa for første gang om en måned. Jeg er så spent og usikker, og vet ikke hva jeg kan forvente. Det er som å gå inn i en helt ukjent verden. Kan du si litt om hva jeg kan vente meg, og hvordan jeg kan være best mulig for både barnet og mammaen?
Hilsen snart pappa
Kjære kommende pappa.
Så fint at du kan sette ord på at du er usikker og spent. Du har jo rett i at det er vanskelig å se for seg hvordan det blir før det skjer. Jeg tror jeg velger å svare deg med å fortelle litt om hvordan jeg selv opplevde å bli far.
En fin men krevende tid i vente
Det å komme hjem med en liten gutt som er totalt avhengig av oss foreldre, var en voldsom opplevelse. Det var overveldende å kjenne på ansvaret for det sårbare og skjøre barnet. Det gjorde ikke saken enklere at fødselen krevde sitt, også av meg. Da var på en måte tonen satt.
Livet ble kastet rundt på. Et døgn var ikke lenger et døgn. Skillet mellom dag og natt ble visket ut, ettersom våkentid og sovetid ble bestemt av husets nye sjef. Det gjør noe med oss når søvnen stykkes opp. I noen øyeblikk lette jeg febrilsk etter en pauseknapp, som selvfølgelig ikke fantes. Det fine var at jeg ble mer sårbar og mottakelig for guttungen. Det skjedde noe med følelsene som er vanskelig å beskrive. Filteret mot verden ble på en måte tynnere, og jeg ble mer åpen for å knytte meg til barnet.
Forskjellige, men like viktige roller
Som far kan det være en frihet å ikke ha morsmelk, men det kan også være vanskelig å stå mer på sidelinjen. Vi hadde et par uker hvor babyen også drakk av flaske. Det betydde et krevende opplegg med amming, pumping, vasking og koking. Da falt det meste av praktisk ansvar på meg, siden mor var mye opptatt med nettopp ammingen. I denne perioden følte jeg meg mest som kokk, servitør, vaktmester, husholderske og deltidspappa. Det var brystet som gjaldt og jeg ble mye alene med alle andre oppgaver. Men, den lille perioden med flaske ga meg samtidig muligheten til å være den som kunne mate barnet. Det var en fin måte å knytte bånd på.
Utfordringer med ammingen kan være utgangspunkt for mye usikkerhet. En ting er at det er selve kilden til mat, og sånn sett livsnødvendig. En annen ting er hvor nært knyttet det kan være til morsrollen. Jeg syntes det var vanskelig å ikke kunne bidra. Når min kone var fortvilet, kjente jeg raskt på det å ikke strekke til. Det var en av de tingene som ble mest krevende for oss. Flaskemating førte også til en del luftplager, og vi følte oss veldig usikre på om gutten hadde det vondt eller ikke. Det var fortvilende å ikke vite hvordan vi kunne hjelpe han. Dette på toppen av lite og oppstykket søvn, var svært krevende.
Helsestasjonen ble en trygghet
Skal jeg oppsummere hele opplevelsen med ett ord, må det bli voldsomt. Det var voldsomt krevende, voldsomt fint, voldsomt rørende og voldsomt omveltende. Det føltes berusende å sakte bli kjent med guttungen, og å se utviklingen som går så raskt.
Samtidig var det skremmende å ikke vite, eller å ikke ha kontroll. Det dukket stadig opp ting som vi ikke visste hvordan vi skulle håndtere. Da ble helsestasjonen en viktig støttespiller for oss. Der fikk vi god veiledning og ble trygget på at vi faktisk gjorde en god jobb. Uten støtte fra helsestasjonen vet jeg ikke hvordan barseltiden hadde blitt.
Det er både fint og overveldende å tenke på at disse første ukene er starten på et helt liv – og at det starter så skjørt, sårbart og helt avhengig av foreldrene.
Jeg vil ønske deg og dere lykke til i den nye tilværelsen som foreldre. Skulle dere trenge et samtaletilbud som par, utover det helsestasjonen kan tilby, så er det mulig å kontakte nærmeste familievernkontor. Det er ikke uvanlig at nybakte foreldre ønsker litt hjelp til å styrke parforholdet, og vi bistår gjerne med samtaler om hvordan dere kan leve sammen på best mulig måte.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
